Alle elever vil, og pedagogene kan hjelpe dem å få det til

I disse dager kan en stadig lese debattinnlegg og kronikker om utfordringer i norsk skole knyttet til vold, trusler og skolevegring. Løsningen på det hele synes i stor grad å knyttes opp til at det må ansettes flere hender, og at det må komme andre yrkesgrupper med annen kompetanse inn for å kunne håndtere de utfordringene som lærerne står i.

Læreren sitter med en opplevelse av at det er mange roller de skal dekke, og at de dermed ikke får gjort sin jobb, fordi mye av tiden går til å gi utviklingsstøtte til de sårbare elevene.

Innleggene bærer preg av at det blir fokus på de som strever med følelsesregulering. Dette beskrives som et økende problem. Læreren kjenner på en maktesløshet og går med tanker om at andres yrkesgrupper besitter en kompetanse, som må til for å kunne hjelpe de elevene som utfordrer.

Vi vil hevde at løsningen på å skape en god skole for alle ikke er å tilføre skolen ulike yrkesgrupper. For å kunne møte elever med forutsigbarhet og trygghet, er det avgjørende at voksne har et felles språk og en felles forståelse. Dette blir mer krevende å manøvrere seg i, når de som skal utøve støtten i hverdagen har ulik utdanningsbakgrunn og ulikt kompetansenivå.

På Kleivane skole i Sandnes er vår tanke at læreren, med innsikt i den nevrosekvensielle modellen, har det som trengs for å kunne støtte alle barn i sin emosjonelle og faglige utvikling. Vi ser det som avgjørende at elever som strever får sin utviklingsstøtte av læreren som også skal være den trygge voksne inne i klasserommet. Sårbare elever kan ikke outsources til andre, eller skilles fra flokken.

Når skolen blir et aktivitetssenter

Vi har sett utallige eksempler på at aktiviteten utenfor klasserommet ofte er preget av det vi kaller relasjonsbygging, ved å gjøre kjekke ting. Dette kan eksempelvis være tur i butikken, spille spill, snekre på sløyden, formingsaktiviteter, steking av vafler/lage mat, osv. Dette tenker vi blir misforstått godhet. Skolen blir da et aktivitetssenter uten mål og mening. 

Det blir lite fokus på å trene opp ferdigheter som barnet trenger for å lykkes i fellesskapet. Vi vil også hevde at opplevelsen av utenforskap øker, og skaper psykisk uhelse. En viktig del av det å bygge en god og trygg relasjon handler om å vise at jeg er med deg og tåler deg både i gode og vanskelige dager.

For å kunne skape en skole hvor alle elever har mulighet til å lykkes må vi jobbe på systemnivå. Lærerne har, med sin kompetanse og erfaring,  en unik mulighet til å planlegge for en undervisning der alle har mulighet til å delta og oppleve mestring ut ifra sine evner og forutsetninger. Vi mener at god undervisning er god regulering.

Alle vil, men alle får det ikke til. I vår praksis ser vi tydelig hvor viktig tilhørighet til klassen er for å bli den beste versjonen av seg selv. For at en elev skal være inkludert, må det være en opplevd tilhørighet, mulighet til å være aktivt deltakende i læringsaktivitetene, og kunne medvirke i skolehverdagen, det er ikke nok å være en del av det sosiale fellesskapet i friminuttet.

Tilpasset opplæring – skolen har mye å gå på

Det er vår påstand at skolen har mye å gå på når det gjelder tilpasset opplæring. Mangel på tilpasset opplæring gjør at flere barn opplever at de ikke mestrer skolehverdagen, som igjen kan føre til utfordringer knyttet til emosjonell regulering. Opplevelsen av å daglig å skulle utføre arbeidsoppgaver en ikke mestrer, fører til skam, usikkerhet, kjedsomhet, redsel for å mislykkes, manglende selvtillit og dårlig selvfølelse. 

I arbeidslivet ville løsningen være å bytte arbeidsplass eller å bli sykemeldt. Denne muligheten har ikke barn. Dette i seg selv bidrar til økt risiko for psykisk uhelse, og at barnet utvikler uhensiktsmessige mestringsstrategier for å beskytte seg selv. Vi har for mye fokus på å ytreregulere elevene inn i den rammen svært mange elever ikke har mulighet til å være i. Når elevene ikke håndterer den undervisningssituasjonen de tilbys, blir ansvaret ofte lagt på barnet. Lærerne må få undervise og de som ikke klarer å innordne seg må håndteres av andre yrkesgrupper.

På Kleivane skole har rektor en ny tanke. Her er det pedagoger som jobber med hele mennesket. Etter to år i drift ser vi nå at elevene som tidligere viste store utfordringer knyttet til emosjonell regulering er en del av klassefellesskapet. Vi ser tydelig at deltakelse i flokken har en helbredende effekt i seg selv. Hvis en skal prioritere flere stillinger inn i skolen, bør disse midlene gå til stillinger knyttet til kompetanseheving og implementering med utgangspunkt i den nevrosekvensielle modellen, på den enkelte skole.

Denne modellen gir viktig kunnskap om hjernens utvikling og fungering, og hvordan stress påvirker barnets fungering og kapasitet for læring. Denne forståelsen gir oss også verktøy for å jobbe forebyggende både på individ og systemnivå. I stedet for å arbeide med «brannslukking», kan vi da bygge opp en kompetanse som bidrar til å styrke den psykiske helsen hos barn og unge. 

I Sandnes kommune sier vi: «Alle elever er våre». Skal vi klare å jobbe på en måte som inkluderer alle, er det avgjørende at det er læreren, med sin relasjon til alle elevene, som vil kunne hjelpe barnet med å lykkes i klasserommet.

*) Dette innlegget ble først publisert på Aftenbladet.no

Et klasserom for alle

Best mogleg læring for alle elevar