Noen elever kommer med heldekkende joggedrakt i svømmetimene

Jeg har jobbet som svømmelærer i skolen. Svømming er det eneste skolefaget man kan dø av å ikke kunne. Skolen skal tilrettelegge for at elevene skal kunne praktisere sin tro. Samtidig er skolen vår viktigste arena for inkludering, mangfold, integrering og likestilling. Hvordan fungerer det i praksis?

Barna på 3. trinn er 8 år gamle. De er høyt og lavt, ofte med grader av valgfri hørsel, og ulik konsentrasjonsevne. Fag som fenger, følges intenst. Det som oppfattes som mindre viktig, hopper ungene bare over. Alle foreldre kjenner problemet.

Noen barn har kommet med heldekkende joggedress til svømmetimen. Det begrunnes i religiøse krav om at barna ikke skal vise sin kropp. Dette heldekkende kravet gjelder kun for jenter. Noen av disse er muslimer, noen er jøder, og andre er katolikker. Guttene kan bruke vanlige svømmebukser. Dette er ikke likestilling.

Jeg har etterlyst hos skolens ledelse hvor kravet om heldekking står skrevet i den religiøse litteraturen. Skolens svar har uteblitt. Skolen bare godtar foreldrenes krav, uten dokumentasjon eller henvisning til tekster. Dette er en forunderlig praksis.

Frosne unger lærer ikke

Barna skal lære seg vannets lover og beskaffenhet. Skal du få et barn til å lære, må ungen ha positive opplevelser. De må erfare hva som fungerer og ikke. Bare da kan man få barnet til å gjenta svømmingen med glede. Som lærer er det dette man vil ha. Det største problemet er at småjentene har hette over hodet som dekker nedover nakke og bryst. De blir fort kalde. Frosne unger lærer ikke.

Etter mine protester mot joggedress, kom en liten jente neste gang til svømmetime med en lang sommerkjole. Jeg fikk forklare på nytt til skolens ledelse. Det handler om hygiene og sikkerhet. Hensiktsmessighet. Likhet med andre elever.

Heldigvis hadde disse foreldrene både vilje og penger. De kjøpte min argumentasjon. Veslejenta fikk svindyr heldekkende svømmedrakt. Det første hun gjorde var å peke at hun og jeg hadde like logoer. Hun strålte.

Jenta hadde ikke på seg et religiøst plagg. Hun hadde på seg en helt vanlig heldekkende svømmedrakt som er meget vanlig i områder med mye sol. For den beskytter både mot UV stråler og maneter. Vi identifiserte hverandre med ekte svømmetøy, vi to, og de andre elevene, med merket, med sporten. Denne jenta møtte sine medelever i sporten, ikke i religiøsitet.

Skal dusje alene

Kravet om «bluferdigheten» er et annet problem. Barnas «ærbarhet» må i varetas. Dette gjelder også bare for jenter. Heller ikke her gjelder likestilling. Jentebarna likestilles heller ikke med sine klassekamerater av samme kjønn.

Dette betyr at småjentene skal dusje alene. Disse muslimske, jødiske, eller katolske jentebarna skal ikke dusje sammen med noen av de andre jentene.

Barna i barneskolen er barn. Små og spinkle. Og de ser usedvanlig like ut alle sammen. Faktisk klin like. Ingen har noe som de andre ikke har. Det samme gjelder for småguttene. Men disse guttene er ikke under samme krav om å dusje alene.

Ingen kan vise meg hvor disse påbudene om «bluferdighet» er skrevet ned. Jeg mistenker at det ikke er noe religiøst krav. Det er en fiks ide noen har begynt med, og som siden har befestet seg. Og ingen i skolen tør si at praksisen er helt uakseptabelt. Det fører til at barna ikke likebehandles, og det kommer i konflikt med likestillingsloven.

Mister undervisningstid

I det praktiske livet betyr det at disse religiøse jente elevene skal dusje før de andre. De mister derfor undervisningstid. Om mattetimene hadde vært kortet inn ti-tjue minutter hadde det blitt ramaskrik. Jentene mister også belønningen for hard jobbing gjennom svømmetimen: Den frie leken helt på slutten av timen. Det er urettferdig. Guttene går ikke glipp av noe, de får både fullverdig svømmetime og frileken.

I tillegg går de religiøse jentene glipp av samholdet og læringen i garderoben. Fnisingen. Lære å få ting unna. Låne såpe. Minne hverandre om badetøy som ligger igjen i dusjen. Alt dette er lim i en gruppe.

Mest trasig er det at de religiøse småjentene fratas muligheten til å speile seg i andre. Se at alle jentekropper er ulike, men like allikevel. For jenter i utvikling, i et kroppsfiksert samfunn, er det viktig å se andre som korrektiv. Dette er jenter som ikke oppsøker badeland, eller offentlige svømmehaller De har få eller ingen korrektiv utenom den offentlige skolen. Guttene mister ikke den speilingsmuligheten.

Likeverd?

Jeg har bare ett hode, og to hender. Jeg kan ikke følge med på alt. Siden sikkerheten kommer først, må jeg ha øyene i bassenget. På ett tidspunkt har jeg tre religiøse jenteelever som skal dusje separat. Jøden og muslimen har fått beskjed om en skal i instruktørgarderoben, den andre i fellesgarderoben. Katolikken skal stå og vente i ti minutter før hun kan gå inn. Interessant nok var det akkurat da, fordi de glemte mine instruksjoner, en jøde og en muslim som dusjet sammen. Ungene selv var neppe klar over det.

Hva har jeg lært de religiøse jente elevene mine? At de er likeverdige andre jenter? At de er likeverdige gutter?

Hvordan skal jeg som forbilde, som likestilt kvinne, stå og se på denne forskjellsbehandlingen? Jeg jobber i et system som snakker om inkludering og integrering. Likestilling hører vel også til der?

NB! Innlegget har også vært publisert i Vårt Land. Red.