Leo Ajkic om sin favorittlærer:
– Jens Morten ble et forbilde for meg
Interessen for mennesker og samfunnsspørsmål skapte det helt spesielle båndet mellom Leo Ajkic og lærer Jens Morten Dimmen.
– Det var lenge siden, mann, sier NRK-profilen Leo Ajkic (35) og gir Jens Morten Dimmen (68) en skikkelig bjørneklem.
De står på fortauet utenfor Bondeheimen i Oslo sentrum. Sist de så hverandre, var Leo tenåring og gikk på Ny-Krohnborg ungdomsskole i Bergen. Jens Morten var læreren hans. Favorittlæreren. Det er 20 år og minst 30 centimeter siden.
– Du er blitt en del høyere siden sist, fastslår Jens Morten.
Les flere gjensyn med favorittlærere:
- Andreas Wahls favorittlærer hadde en naturlig autoritet
- Lærer Reidar fikk frem Rune Andersens stemme
- Camilla Herrem: Læreren lærte meg å gi 100 prosent
Et forbilde
De to benker seg nede i kjellerstuen på serveringsstedet. Leo henter kaffe. Jens Morten tar frem et gammelt klassebilde.
– Jeg husker alle sammen. Alle navnene. Jeg gjør faktisk det, sier Leo.
Den 14 år gamle utgaven av ham selv sitter i bakerste rekke på bildet, med kortklipt hår, hvit skjorte og blå allværsjakke.
– Jeg var veldig rastløs på ungdomsskolen og hadde store konsentrasjonsproblemer. I stedet for å skrive notater pleide jeg å tegne og skrible på alt mulig. Sånn er det egentlig fortsatt, sier Leo.
– Den uroen skjulte du godt. Jeg oppfattet deg som rolig, høflig og skarp. En som fulgte med, parerer Jens Morten.
– Og jeg hadde et godt inntrykk av foreldrene dine. Faren din var en aktiv foreldrekontakt.
– Hva får deg til å huske Dimmen som din favorittlærer, Leo?
Det blir faktisk stille et par sekunder. Så, henvendt til Dimmen, sier han: – Du var min første mannlige lærer, det gjorde deg til et forbilde. Dessuten representerte du tryggheten. Du var jo alltid der.
Sosiale forskjeller
Jens Morten Dimmen jobbet som lærer i 35 år før han gikk av med pensjon for tre år siden. Etter språk- og musikkstudier ved Universitetet i Bergen på 1970-tallet tok han pedagogisk seminar i 1980. Etter åtte år på Nordnes skole skiftet han til Ny-Krohnborg og ble der.
– Som så mange andre var jeg ikke helt forberedt på alle oppgavene som fulgte med lærerjobben, forteller han.
- Les denne! Han har Ingvar Ambjørnsen som drømmelærer
– Men som nyutdannet var jeg også sosiallærer en periode. Da fikk jeg innblikk i elevers ulike problemstillinger og hadde kontakt med pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT), skolepsykolog og nærpoliti. De ga meg mye støtte. Siden var jeg alltid opptatt av hvordan elevene mine hadde det.
Mens de kikker på klassebildet, går praten om hvordan det har gått med alle sammen, om hva de gjør i dag. Det er store kontraster. Forskjellene var synlige ved Ny-Krohnborg.
– Jeg merket det tidlig. Elevene fra Minde vokste opp i eneboliger. Mens på Løvstakken, der vi bodde, var det en del som hadde sitt å slite med. Det var mange kommunale boliger, folk hadde dårlig råd og rusproblemer var utbredt, forteller Leo.
– Mine første skoleår hjemme i Bosnia, før krigen, var annerledes. I Mostar merket jeg ikke noe til de sosiale forskjellene. Livet på Løvstakken ble faktisk en kontrast.
Basketball ble limet
De var fire gutter i klassen fra Bosnia. I dag er skolemiljøet langt mer multietnisk.
– Skolen har flere arbeidsinnvandrere og flyktninger nå. I min siste klasse var det bare én etnisk norsk gutt, men det var nok også en av de fineste klassene jeg har hatt, forteller Jens Morten.
Sånt gjør Leo glad.
– I ettertid har jeg skjønt at jeg nok ble litt mobbet den gangen, men da visste jeg ikke hva det var. Jeg trodde det var en lek. Hvis noen sa noe stygt til meg, sa jeg bare noe enda styggere. Sånn var det, sier han.
For Leo ble basketballen nesten like viktig som skolearbeidet. Der fikk han selvtillit. Sporten var ikke så stor i Norge da, men i eks-Jugoslavia var basketspillerne stjerner. Det gjorde 15 år gamle Leo stolt.
– Basket var limet for dere, sier Jens Morten og minnes at noen foreldre syntes det ble litt mye ball i perioder.
– Men da svarte jeg at jeg aldri har møtt en elev som er blitt dårligere på skolen av å drive med idrett.
Fant sin hylle
Jens Morten hadde Leos klasse i norsk, engelsk, musikk og samfunnsfag. Leo likte musikk godt, men samfunnsfag var favoritten.
– Jeg var glad i å drøfte temaer. Alle mulige, egentlig, forteller han.
Etter videregående tok han examen philosophicum og begynte på sosialantropologi på Universitetet i Bergen, men han droppet ut.
«Kom igjen. Dette klarer du. Du er smart», sa lærerne der. Men jeg slet med å konsentrere meg.
I stedet begynte unge Ajkic med lokalradio og lokal-TV. Han fant sin hylle.
– Jeg har vært heldig. Jeg slapp å tenke på hva jeg skulle bli. Ting bare skjedde. Foreldrene mine var kanskje litt skuffet over at jeg ikke ville studere videre, men de har aldri prøvd å presse meg til å bli lege eller advokat. Jeg fikk gå mine egne veier. Og det har jo gått bra med meg, fastslår Leo.
– Kommer langt med å lytte
De går i tospann fra Bondeheimen nedover Karl Johan. En mann kommer bort til Leo, tar ham i hånden, og takker ham for «den flotte jobben han gjør». Noen unge jenter vil ha selfie.
– Da jeg begynte å lage radio og TV, var jeg ganske tøff i trynet. Jeg sa ting andre ikke sa. Det har jeg vokst ifra, sier Leo.
Nå fenger han unge som gamle med TV-konseptene sine.
– Men egentlig hater jeg å intervjue folk. Jeg hater å bli intervjuet også, innrømmer han.
– Det jeg liker, er å ta en kaffe, sånn som vi har gjort. Finne ut av hva folk tenker.
Jens Morten nikker. Man kommer langt med å lytte, mener han. Etter at han ble pensjonist, savner han samtalene med ungdommene.
– Jeg var ikke forberedt på hvor mye jeg skulle savne dem. Men det gjør jeg faktisk. Å jobbe med ungdom holder deg ung, sier han og henvender seg til Leo.
– Det er så kjekt å møte gamle elever igjen. Å møte deg igjen.
Det blir en bjørneklem til, midt i paradegata.