Voksenopplæringa er fremdeles B-vare i opplæringslova

De som ikke er så store, eller ikke gjør så mye ut av seg, har det med å komme bakerst i køa. Voksenopplæringa er liten og strukturelt forsømt, men viktig, noe som ikke gjenspeiles i det foreløpige utkastet til ny opplæringslov.

Det som gjør det hele så forstemmende, er at denne loven skal være ment å vare i mange år, slik at om det ikke blir gjort noe for å styrke voksenopplæringen sine juridiske rammer nå, vil disse årene gå videre med en stemoderlig behandling av et opplæringstilbud som blir bare viktigere og viktigere.

Det blir heller ikke noe bedre av at de voksne i opplæring tilhører to lovverk; introduksjonslov og opplæringslov. Det er lite helhetlig, og splittende for rettighetene, som da gir oss to praksiser for mennesker i utdanning, som har mer til felles enn det som skiller dem.

De som er i voksenopplæring, er en mangfoldig gruppe. Bakgrunn og alder, kultur og skoleforutsetninger er langt mer varierte enn for en vanlig norsk videregående- eller ungdomsskoleklasse. Vi har språklige minoriteter med kort og lang botid, med fra lite til mye utdanning, og vi har norskfødte som av ulike vektige og viktige grunner tar grunn- eller videregående skole i voksen alder.

Tilbudet om voksenopplæring går inn i en tverrpolitisk diskurs om livslang læring og dyktiggjøring, slik at flest mulig får bruke sitt potensiale i arbeidslivet, ut fra sine forutsetninger og gjeldende livssituasjon. De færreste av oss er i en jobb hele livet, og et fleksibelt utdanningssystem som kan hjelpe oss akkurat er vi er, kan være avgjørende for at vi holder oss i arbeid.

Elever eller «deltakere»?

For det første er det selve begrepsbruken som er utfordrende når det gjelder de voksne. De som er i voksenopplæring, får ikke elevstatus, men blir omtalt som «deltakere», som er et ganske intetsigende begrep. Et subjekt som ikke finnes andre steder i opplæring, blir her brukt til å isolere voksne fra den store majoritet av unge «elever».

I siste utkast av opplæringsloven blir det referert til at begrepet «deltaker» er i bruk i introduksjonsloven, så dermed er det best å beholde det. Her burde det være opplæringsloven som var det definerende, og introduksjonsloven som tilpasset seg. Det er et dårlig argument at noe skal være på en måte fordi det allerede er sånn. Vi burde bruke elevbegrepet bredt, for alle som tar grunnskole- eller videregående, uansett alder. Det ville være en garantist for like rettigheter og likeverdig omtale og status. Ett begrep, en opplæring og ens kvalitet! I stedet blir det to begrep, to opplæringer og ulik kvalitet på rettighetene.

Les også: Voksenopplæring er sentralt for integrering

Når voksne ikke får elevstatus, følger heller ikke rettigheten til kontaktlærer automatisk, noe som er helt avgjørende også for voksne, for å sikre maksimal gjennomføring. Ofte er det tilleggsinnsatsen som ikke er regulert i faglige læreplaner, som gjør at vi får enkeltdeltakere gjennom opplæringen. Klarer vi å støtte en eneste en til å fullføre, er det stor både personlig og økonomisk gevinst i det. Bare en eneste person mer med fullført grunnskole eller videregående opplæring, ville gitt en samfunnsgevinst som langt overgår kontaktlærerutgiften for å følge opp en klasse. Kan vi ikke begynne å tenke fremover?

Eksempler på vanlige oppgaver

Her er et knippe av oppgaver som lærere i voksenopplæringen vil si er vanlige å gjøre. Noen av de blir vist videre til rådgiver om vi ser at tidsbruken blir for krevende eller vi ikke har rede svar. Når du står der, kan svaret, og kan ta samtalen rett etter eller før undervisning, gjør du jo det. Læreren har ofte også en relasjon som gjør at listen for å spørre om noe, er lavere enn for å gå til rådgiver. Som følger:

• hjelp til å forstå offentlige brev og korrespondanse
• forklare lover og regler
• se gjennom søknader
• personlige ting, som hjemlengsel og savn, mental og fysisk helse. Ensomhet og isolasjon.
• lokalkunnskap (hvor ting ligger, hvordan man finner frem, hvem man snakker med)
• barneoppdragelse, oppfølging av deltakers egne barn i skolen eller barnehagen
• kjønnsrolleproblematikk
• utfordringer i arbeidslivet
• den gode samtalen om hvor skoen egentlig trykker, med en man virkelig stoler på
• forventninger til opplæringen, rolleforståelse i norsk utdanningssystem for dem med annen kulturell bakgrunn

Utfordringen med manglende formalisering av kontaktlærer prøver både fylkeskommune og kommune på forskjellig måte å tillempe lokalt, når lovverket ikke gir tilfredsstillende rammer og krav. Ære være dem for det, men det er en unødig belastning.

Bakdelen ved lokal improvisering er at dette blir en ekstrautgift, om man nå frigjør noe av en stilling, eller betaler lærere for å ha en slags improvisert kontaktlærerfunksjon. I skolen ellers er kontaktlærertillegg og -funksjon regulert gjennom både sentrale og lokale avtaler, med litt ulik tidskompensasjon avhengig av om det er grunnskole eller videregående, noe som også burde gjelde de voksne. Grunnskole har 90 minutter, mens videregående har 45 minutter etter sist arbeidstidsforhandling. Med styrket lovverk hadde det vært en lettere jobb å harmonisere kompensasjonen ved neste forhandling.

En opplæringslov på voksenopplæringens side hadde gitt elevene våre elevstatus og kontaktlærer, slik at vi med den i hånd kunne krevd f.eks. en time i kompensert tid, i tillegg til kroner og øre som hadde gitt lik lønn for likt kontaktlærerarbeid på tvers av skoleslag.

Utdanningsforbundet, Lektorlaget og Skolenes landsforbund er unisone på dette, men likevel velger man å ikke følge opp dette i lovutkastet. (side 405) «Utdanningsforbundet viser til at deltakargruppa er meir samansett enn før, og at mange har eit stort behov for tettare oppfølging. Utdanningsforbundet peikar mellom anna på at innvandrarar utgjer ein større del av deltakarar i vaksenopplæringa enn før, at fleire har avgrensa skolegang frå heimlandet, at nokon slit med traume og psykiske lidingar etter fleire år på flukt frå krig og vald, og at andre kan ha negative erfaringar med tidlegare skolegang. Utdanningsforbundet meiner at felles for desse gruppene er at dei treng individuell og tett oppfølging av ein fast lærar som kjenner dei, og som kan gi dei opplæring som er tilpassa behova deira.»

Elevene fortjener bedre

Dette fortjener altså ikke «elevene» i voksenopplæringen. Både kommunal og fylkeskommunal opplæring for voksne hadde fortjent dette håndslaget, det burde være en selvfølge. Det er skammelig at vi nå går inn i en fremtid der omstilling og utdannelse blir en del av hele yrkeslivet, mens de som faktisk må omstille seg i voksen alder, skal gjøre det på svakere vilkår enn de hadde trengt.

Jeg er veldig bekymret for at søkelyset på denne gruppen er så svakt som lovutkastet legger opp til, det var faktisk helt uventet at det ikke blir gjort et eneste djervt grep for å styrke og anerkjenne en gruppe mennesker som sjonglerer jobb, familie og utdanning på en måte du ikke skulle tro var mulig i et døgn med 24 timer. Jeg har hatt flere samtaler der spørsmålet «Hvordan har du det egentlig?» helt klart har gitt svar som har bidratt til en dialog som har styrket gjennomføringen til den det gjaldt.

Hvordan skal voksenopplæringen få anerkjennelsen for hele oppdraget sitt, med en opplæringslov fra i går? Det går jo ikke. Hvilken nedtur.