I år gikk Joe Ekker (49) i 17.mai-toget med elevene i flaggborgen til Sagene skole. I
1983 gikk Joe i det samme toget, men da som førsteklassing i korpsuniform.
Annonse
– Jeg husker at det var en veldig sånn sterk følelse av at vi fikk det til,
forteller Joe Ekker i podkasten «Bombetrusselen mot Sagene skole». Den handler
om det som skjedde før og under 17.mai-feiringen i Oslo i 1983. Dette året
skulle Sagene skole gå først i toget, men så fikk elevene plutselig beskjed om
at de ikke kunne få gå.
I podkasten kan du høre om Nasjonalt Folkeparti som truet med å bombe Joe og de andre elevene på
Oslo-skolen. Den ytterliggående organisasjonen hadde en nazistisk ideologi og
ville ikke at barn av innvandrere skulle gå i 17.mai-toget. Etter at elever og
lærere hadde kjempet mot både politi og skolepolitikerne fikk skolen likevel gå
i toget.
Tokulturell klasse
Joe
gikk i en spesiell klasse på barneskolen, den ble kalt «tokulturell» og hadde
dobbelt sett med lærere som underviste på to ulike morsmål, norsk og urdu. Joe
hadde norsk som morsmål, mens Attia Mehmood hadde urdu. Attia sitter i dag i
Oslo bystyre for SV. I podkasten forteller hun at det politiske engasjementet
hennes startet på Sagene skole den våren.
– Ja,
det tror jeg faktisk. Fordi det var så sterkt, og det var så synlig. Det satt
nok et veldig, veldig sterkt preg, sier hun i podkasten. Attia var åtte år og
gikk i klasse med Joe.
Attias
foreldre kom fra Pakistan til Norge før hun ble født og hun snakket flytende
norsk. Likevel skulle hun ha urdu som morsmål på skolen.
– Jeg
hadde jo eldre søsken og foreldre som var opptatt av at jeg skulle snakke
norsk, så etter hvert ble jeg flyttet over i gruppa som hadde norsk som
morsmål, forteller hun. Attia bodde i en kommunal leilighet på Grunerløkka, og
hun stortrivdes.
– Alle
var snille med hverandre i blokka. Moren min lagde middager til noen av de
eldre som bodde der, og jeg ble sendt opp og ned i etasjene med mat, sier hun.
Truslene
mot skolen ble et vendepunkt for henne. Før det visste hun ikke hva rasisme
var.
Hadde ikke hørt om rasisme før
– Jeg
hadde ikke hørt om nyanzismen. Da jeg som åtteåring hørte ordet rasisme måtte
jeg slå det opp i leksikon, sier hun. Det hun leste og lærte sjokkerte henne.
– Det
var meg de var ute etter. Truslene var jo rettet mot barn som oss. Det gjorde
jo at jeg forstod at ikke alle liker meg, sier hun.
– Det
formet meg og min kunnskap om at det finnes krefter i samfunnet som ikke vil ha
oss her. Den ble veldig tydelig. Det setter seg i et barn, sier Attia.
Både Attia
og Joe forteller at det første året på barneskolen har preget resten av livet
deres.
– Jeg
ble opptatt av å finne ut hvorfor. Hvorfor er det sånn? Hvorfor er det så
vanskelig å godta hvem vi er, sier Attia. Joe mener at han skjønte at kampen
mot rasisme ikke var vunnet, selv om han fikk gå i toget i 1983.
– Vi var så stolte da vi fikk gå i toget, men med mine briller i dag, ser jeg jo
at vi ikke er ferdige med å jobbe med dette her, sier Joe.
Annonse
Kjemper for rettighetene
Joe Ekker har
laget en utstilling om hendelsene i 1983, og den står nå på Sagene skole. I
tillegg har han utarbeidet et undervisningsopplegg som kan brukes av lærere.
-Jeg
tror nok at i klassen vår visste vi at kampen mot rasisme ikke var ferdig selv
om vi fikk gå i barnetoget den gangen. Disse truslene gjorde at vi skjønte at
det var kontroversielt at folk som hadde bakgrunn fra forskjellige land skulle
gå sammen, sier Joe.
Etter drapstruslene vi fikk på Sagene skole,
har resten av livet mitt også vært viet til nettopp denne kampen. Og til å
kjempe for at menneskelig mangfold verdsettes og brukes, sier Joe.
Også
Attia kjemper sin kamp.
-Jeg
tror det har gjort at jeg har blitt mer opprørsk i sånne saker. Jeg skal kjempe for
rettighetene og for et mangfoldig samfunn for at generasjoner etter, spesielt
unge som vokser opp i dag, skal slippe den belastningen som det medfører med
utenforskap på grunn av intoleranse og rasisme.