Kompetanse på psykisk helse må tas i bruk i skolen

Barn og unges psykiske helse har fått mye oppmerksomhet de siste årene. Helse skapes der hvor livet leves, og skolen har dermed en svært sentral posisjon når det gjelder barn og ungdoms psykiske helse og deres livskvalitet, ikke bare som barn, men også som fremtidige voksne.

Folkehelseinstituttet (FHI) fremla nylig en rapport om psykisk helse, som viser at fem prosent av barn og unge blir diagnostiert med psykiske lidelser i spesialisthelsetjenesten. Blant jenter er trenden økende, men om økningen skyldes at flere har psykiske lidelser eller at flere oppsøker hjelp, vites ikke.

Stortinget har tatt denne folkehelseutfordringen på alvor og har bevilget 28 millioner kroner i tilskudd til kompetanseutvikling i psykisk helse i grunnskolen og videregående opplæring. Midlene skal kommunene og fylkeskommunene bruke på å heve kompetansen blant sine ansatte på psykisk helse blant barn og unge.

Denne tilskuddsordningen har Utdanningsdirektoratet i oppgave å forvalte. Gjennom ordningen har de tildelt midler til 52 kommuner og fylkeskommuner. Det er også bevilget midler gjennom en tilskuddordning som skal fremme arbeid med kollektiv kompetanseutvikling i barnehager og skoler ut fra lokale behov, gjennom at disse inngår partnerskap med universitet eller høyskole. Denne tilskuddordningen er det Statsforvalterne som har fått i ansvar å forvalte i sine fylker.

Les også: Forskning om pandemien: Flere unge sliter psykisk

Oxford Research gjennomfører forsknings- og utredningsoppdrag på vegne av offentlige myndigheter, og har gjennom årene støtt på flere saker som på ulike måter berører det kompetansepolitiske feltet i kommunesektoren. Nå skal vi i gang med å følgeevaluere tilskudd til kompetansetiltak på psykisk helse i skolen, og vi benytter anledningen til å dele noen betraktninger om kompetansehevingsarbeid.

Begrepet «kompetanseheving» har en fin klang og gir håp om forbedring og trygghet. Det er samtidig flere lag av utfordringer forbundet med kompetansehevingsarbeid; en av disse er å finne rom i ressursprioriteringer og budsjetter. Det avhjelper tilskuddsordninger til dels. Dernest er man avhengig av at man velger rett type kunnskap og ferdigheter som skal heves. Og den rette målgruppen, i form av det personell som skal få hevet kompetansen.

Her er et vanlig spørsmål om man skal sende mange eller i det minste flere på kurs sammen, eller om det er greit å gjennomføre individuelle opplegg. Våre anbefalinger, blant annet tilknyttet studiet «Psykososialt arbeid med barn og unge», finansiert av Helsedirektoratet, er at i det minste to personer fra samme skole deltar for både å ha større nytte av opplæringen, men også øke sannsynligheten for at ny og økt kompetanse tas i bruk i skolen. Og det er akkurat på sistnevnte område vi erfarer at den største utfordringen ligger; å utnytte den nye kompetansen og få den til å gagne skolen som helhet, utover å ha noen flere ansatte med kursdiplom.

Kompetansetiltak ses på som en verdi i seg selv, men hvordan det skal bidra til endring og forbedring er ikke alltid like tydelig formulert og konkretisert fra skoleledelsens side. Det å utnytte kunnskap er utvilsomt komplisert og vanskelig – det er ingen enkel oppgave å sørge for at kompetanseheving hos ansatte bidrar til varig endring, forbedring og utvikling av tjenester.

Allikevel er det avgjørende å tenke lenger enn hva mange i skolen gjør i dag på hvordan man skal nyttiggjøre seg av ny kompetanse. Det vil kreve involvering av skolens ledelse, og kanskje krever det også en mer planmessig og strukturert tilnærming. Poenget er at kompetanseutfordringer på systemnivå ikke utelukkende løses med kompetansetiltak på individnivå. Det må en mer overordnet tilnærming til. En plan – et verktøy for å spre kunnskapen!

En lærende organisasjon kjennetegnes av at man identifisere ny kunnskap, men også evner å ta den i bruk til sitt formål. En må da spørre seg hvordan kompetansehevingsaktivteter som skolens ansatte begir seg ut på, bidrar til at man når målsettinger som er satt for enheten og sektoren. Dette bør ledere og ansatte gjøre i felleskap, gjennom å aktivt reflektere, konkretisere og formulere målsettinger om hva kompetanseheving skal bidra til og hvordan det skal bidra.

På den måten unngår man at arbeidet blir preget av tilfeldigheter og at kursing og videreutdanning reduseres til en «happening». Du må med andre ord sørge for at det er en logisk sammenheng mellom de kompetansetiltakene man velger, hvem som deltar, hva en forventer av virkninger, og hvordan man legger til rette for å at kunnskap deles og spres i skolen. Slik kan praksis endres til det bedre.

Vi spør da, har du som oppvekstsjef i kommunen, rektor eller ansatt på skolen en plan for hvordan kompetansetiltak skal komme hele skolen til gode, eller antar du at dette løser seg av seg selv?