Noen skoler bør få lov til å være annerledes

I Politisk kvarter nylig og i en pressekonferanse før påske, har kunnskapsminister Tonje Brenna omtalt det hun kaller privatskoler i lite rosende ordelag. Bakgrunnen er endringer i lovgivningen for skoler som står fritt og mottar statsstøtte. Rommet for nyanser har forsvunnet på veien.

Friskoleloven skal skifte navn til privatskoleloven, og adgangen til å etablere rene yrkesfagsskoler og skoler med særskilt profil, skal tas bort. Den første endringen er kosmetisk, og den andre rammer en mindre del av sektoren. Da er spesielt at statsråden bruker argumenter som maler hele sektoren med bred pensel.

Les også: Brenna vil ikke stanse all behandling av søknader av privatskoler

Ifølge kunnskapsministeren blir klasserommene mindre mangfoldige, og det offentlige tappes for ressurser. Ingen av påstandene er underbygget med kunnskap. Den faktoren som i størst grad skaper enfold i norske klasserom, er at folk ofte bosetter seg i områder der folk ligner dem selv. Det reflekteres på nærskolen.

Påstanden om ressurstapping er rett og slett feil. Ressursbruken ved ikke-offentlige skoler er lavere enn i den offentlige, og elevene betaler deler av kostnaden selv slik at staten slipper. Dette bør det selvsagt gjøres noe med, men i dag er kostnaden per elev samlet sett lavere for de offentlige budsjettene.

Ikke alle friskolene er ideelle, men alle skolene som er organisert i Virke er ideelle. Det innebærer at de ikke ville tatt utbytter fra driften om det så skulle blitt lovlig. De har også et mål om å gjøre noe annerledes enn det offentlige. Det er ikke en konkurranse, det handler om at alle elever skal finne noe som passer for dem. Størstedelen av sektoren er livssynsmessige og pedagogiske alternativer. Det finnes også tilbud innen toppidrett og for elever med behov for særskilt tilrettelegging. Kunnskapsministeren bør anerkjenne at vi finnes når hun diskuterer vår lov og finansieringsordning.

Statsråden hevder at det mangfoldet som finnes i de ikke-offentlige skolene også kan sikres i den offentlige skolen. Mulig det, men hvorfor skjer det ikke? Svaret er at ideell sektor opp igjennom tiden har vist seg å være gode på tjenesteinnovasjon. De offentlige systemene er ofte systembevarende, noe som gjør at ikke alle gode ideer får innpass. For de kommersielle stopper incentivene når lovens eller kontraktens minstenivå for kvalitet er nådd. De ideelle har på sin side både et idealistisk engasjement for elevene og en ubyråkratisk organisering som lar dem snu seg raskt.

Løsningen på det tilspissede politiske ordskiftet er å dele sektoren: en del for skoler med ideelt eierskap og en del for de andre. De ideelle skolene kan styres mer på grunnlag av tillit. Den store oppgaven til de ideelle og de offentlige skolene er den samme: å gi et skoletilbud som treffer den enkelte, som legger grunnlag for et godt liv og høy samfunnsdeltagelse. Her må vi jobbe sammen.