«Vi har ingen psykisk helse på denne skolen»

For et par år siden var jeg på skolebesøk for å snakke om folkehelse og livsmestring. Hyggelig som personalet var, ble jeg tilbudt en kaffe på lærerværelset. Der satt jeg ved siden av en lærer som så på meg og sa: «Jeg skjønner ikke helt hvorfor du er her – vi har ingen psykisk helse på denne skolen.»

Her var det en lærer som åpenbart ikke visste forskjellen på psykisk helse og psykisk uhelse. Det er nettopp slike tanker og misforståelser om hva psykisk helse er, som gjør at vi trenger livsmestring og folkehelse i skolen.

Fordi livet er vanskelig for mange barn og unge. Det har aldri vært en så høy andel ungdom som føler seg ensomme. Det har aldri vært så høye antall av ungdom med selvrapporterte psykiske plager. Mobbeombudene slår alarm fordi ufrivillig skolefravær øker over hele landet, og fra faglig hold har det kommet kritikk om at skolen som organisasjon er for rigid og for lite aktiv i møte med elever som sliter. Det er viktig å understreke at denne kritikken retter seg mot systemet. Det er ingen tvil om at mange lærere jobber med både engasjement og profesjonalitet, dag etter dag og uke etter uke, for at elevene skal ha det bra.

Les også: Skolen kan påvirke elevers psykiske helse både positivt og negativt

Skolens samfunnsmandat har vært tosidig formulert helt tilbake til den første formålsparagrafen fra 1848. Mandatet binder sammen individ- og samfunnsnivået på et vis som gjør at skolen gjerne omtales som «samfunnets lim». Vi må ikke glemme hva som er skolens to hovedoppdrag: Skolen skal gi barn og unge både utdanning og danning. Kanskje har vi i så stor grad fokusert på utdanning at vi har glemt danningsdelen. Danning skjer når elevene får kunnskap og innsikt i miljø og samfunn og gjennom opplevelser og praktiske utfordringer i hverdagen. På mange måter selve livet.

Folkehelse og livsmestring ble tatt inn som et tverrfaglig tema i 2020. I læreplanen står det at formålet er å gi elevene kompetanse som fremmer god psykisk og fysisk helse, som utvikling av et positivt selvbilde og en trygg identitet. For å kunne nå formålet i lærerplanen – å gi barn og unge kompetanse for å fremme god psykisk helse – er de nødt til å utvikle emosjonell kompetanse. Dette innebærer evnen til å forstå, uttrykke og regulere følelser. Å forstå følelser handler om å gjenkjenne både egne og andres følelser, hva som utløser disse og hvordan de kjennes i kroppen. Det handler om kompetanse på å samhandle med andre og navigere rundt i verden. Det handler også om å vite hvor du kan få hjelp når livet blir for vanskelig.

Det er heller ikke mulig å oppnå gode læringsresultater uten å bygge opp under elevenes emosjonelle velvære og psykiske helse. Du kan ikke mestre skolen om du ikke mestrer livet, og for å mestre livet trenger du kunnskap om hvordan hodet og kroppen fungerer sammen.

Det er det livsmestring handler om. Det går derfor inn under skolens brede samfunnsoppdrag.

Liten plass i nye læreplaner

Dessverre har livsmestring fått liten plass i kompetansemålene i de nye læreplanene. Ambisjonen om å sette elever fullt i stand til å reflektere over egne og andres følelser oppnås ikke igjennom vage mål for elever i enkelttrinn, men krever mer gjennomgående og målrettet innsats over hele skoleløpet. Gjennomføringen av livsmestring som tema styres i dag i stor grad av den enkelte lærers interesse og forutsetninger. Det betyr at i hvert fylke, i hver kommune og i hvert klasserom gjennomføres det forskjellig og med ulikt utgangspunkt – noen ganger på vis som både engasjerer og styrker elevene, andre ganger mer vilkårlig. Akkurat som på den skolen jeg besøkte, er det kanskje noen skoler som aldri snakker om disse spørsmålene fordi de ikke har «psykisk helse» på sin skole.

Gjennom vårt arbeid med skoletiltak i barne-, ungdoms- og videregående skole, møter vi lærere over hele landet som ønsker flere føringer og metoder for hvordan det tverrfaglige temaet skal gjennomføres. Det som er klart, er at livsmestring som tema ikke bare kan handle om en overføring av teoretisk lærdom fra lærerne til barn og unge. At vi lytter til skolene om hva de trenger er avgjørende for om vi skal ha en skole som ruster elevene til resten av livet.

Skolene trenger kompetanse og verktøy til å lære barn og unge livsmestringsferdigheter etter «learning by doing»-prinsippet. De må øve seg på hverandre og i trygge klasserom. Det er den mest effektive måten å lære disse ferdighetene på. I kontakt med oss etterspør lærere kompetanse på hvordan de kan møte barn og unge, spesielt de med ekstra bagasje, hvordan de kan kommunisere på en inkluderende og raus måte, og hvordan de kan organisere friminuttene og klasseromsarbeidet på en måte som fremmer god psykisk helse og inkludering.

Ta elevene på alvor

Skolen lykkes best i å gi elevene denne kompetansen ved å ta dem på alvor. Det var 110.000 som skrev under på at de ønsket psykisk helse i skole, i regi av Mental Helse i 2019. Vi møter 15.000 elever i året gjennom våre skoletiltak, og de sier generelt det samme: Den viktigste tingen for å ha det bra på skolen er å få en venn. Det kan høres så enkelt ut, men det er ikke alltid det. De ønsker at skolen skal legge til rette for det vi vet fremmer god psykisk helse: gode relasjoner og tilhørighet, mulighet for å medvirke å ha innflytelse og å oppleve mestring.

Derfor må skolene prioritere folkehelse og livsmestring, og de må jobbe systematisk med tiltak som fremmer god psykisk helse, inkludering og mestring gjennom hele skoleløpet. Det må gis kompetanseheving til skoler og lærere med konkrete mål for hvordan jobbe med livsmestring i alle klasserom. Den beste måten vi kan sikre dette på, er gjennom kompetansemål og føringer som kan følges opp og vurderes, akkurat som vi gjør med norsk og kroppsøving.

For dem som ikke er vant til å jobbe med livsmestring som tema, kan det være lett å tenke at det er noe luftig og diffust over dette, eller til og med slite med å se meningen med at skolen skal bruke tid på det. Da er det viktig å huske at det er manglende livsmestring som ofte vil få størst konsekvenser for elevene. Ingen faller ut av skolen fordi de fikk for lite lekser. Skremmende mange dropper derimot ut fordi de ikke orker å være i skolegården eller opplever at livet har blitt for vanskelig.

Landets dyreste sykdommer

Hva mer er: Psykiske lidelser er landets dyreste sykdommer, de koster oss 185 milliarder kroner per år. Kun 13 prosent av dette er helsetjenestekostnader. Resten er indirekte kostnader, som tapt utdanning, produktivitet og trygdeutgifter. Halvparten av kostnadene skyldes angst og depresjonslidelser, og halvparten av disse lidelsene oppstår i ungdomsalder. Disse tallene stammer fra før pandemien. Det er ingen grunn til å tro at situasjonen har bedret seg.

Statsminister Jonas Gahr Støre har varslet at det er en tid for innstramninger i økonomien. Mye skal gjøres på mindre midler. På landsstyremøtet sa han at for å få til dette må vi inn i selve kjernen av poltikken: prioriteringer. Hvis det er én ting vi må prioritere, er det at barn og unge får den kunnskapen de trenger for å leve gode liv.

Hva kan skolen gi elevene som er viktigere enn det?