Resultatskolen er ikke en kunnskapsskole
Debatt: Lærerne må nå samle seg om en felles anstrengelse for å dempe prøve- og testpresset.
Alle de politiske partiene har de
siste to tiårene prioritert en utdanningspolitikk som har skapt det jeg velger
å kalle «resultatskolen.» Vi må få politikere ut av dette smale sporet og velge bort vurderingsformer som vi sammen
mener er unødvendige og uheldige for elevene.
Resultatskolen, eller konkurranseskolen, prestasjonsskolen eller hva du velger å kalle det, er et produkt av mye god vilje og gode intensjoner. Men det er også et naivt håp om at det komplekse – altså at kunnskap, læring og danning kan måles og sammenliknes. Dette har ført til at vi har stadig større mengder data som har relativt liten verdi for å utvikle skolen og barnehagen.
Samtidig i denne «resultatskolen» opplever elevene økende grad av skolestress og manglende tilhørighet og fellesskap. Det hviler alltid et tungt etisk ansvar på lærere. Vår lojalitet skal alltid ligge hos elevene. Når vi nå ser at «resultatskolens» bivirkninger ikke tjener elevene vil vi sette ned foten. Vår undervisning skal ikke tjene politikernes evige jag etter resultater, vår undervisning skal tjene elevenes beste.
«Resultatskolen» som fenomen omfatter både barnehage og skole. Siden 2000-tallet er det viktigste utfordringsbildet i utdanningspolitikken blitt definert som at elevene og barnehagebarna under-presterer:
Elevene leser for dårlig, barnehagebarna har for dårlig språk, og alle er for dårlige i matte! Til og med toåringene i Norge henger etter andre europeiske småbarn i matte skal vi tro …. De er dårligere på telling enn jevnaldrende i andre land. Til gjengjeld er de hakket bedre i geometri. Vi snakker om to-åringer!
Tiltak for å heve prestasjonene
Myndighetene har møtt elevenes og barnas antatte underprestering med mange tiltak:
- En kompetansebasert læreplan som gir tydelige kompetansemål og vurderingskriterier som hver elev kan vurderes opp mot.
- I barnehagene lager eierne progresjonsplaner og kjøper inn stimuleringspakker og som skal gjøre barn til elever. Programmene gir forenklete svar på komplekse utdanningsområder som sosial kompetanse og språkutvikling, og de er konstruert for å gi bedre prestasjoner på tester.
- Vi har fått nasjonale sentra for de kompetansene som myndighetene anser som viktigst, disse arbeider med å legge til rette for hyppigere kartlegging, testing og annen vurdering.
- Ledere og skoleeiere er skolert i en resultatorientert ledelsesform.
- Lærere har fått systematisk videreutdanning innenfor politisk utvalgte kompetanser.
- Elevene har fått flere timer som de kan øve på akkurat disse kompetansene- faktisk har de fått to hele skoleår ekstra før de fyller 11 – hvis vi sammenlikner med hva de hadde før 1997.
«Resultatskolen» virker ikke
Etter 20 år med harde anstrengelser ser vi likevel at elevenes resultater endres svært lite. Prøitz-utvalget, som har prøvd å skaffe seg et overblikk over prøve- og testtilfanget i norsk skole, kan for eksempel ikke se noen vesentlig utvikling av barnas resultater på nasjonale prøver. Internasjonale tester som PISA og TIMMS viser omtrent det samme – det er over år bare ganske små forskjeller. Selv ikke to ekstra skoleår med undervisning har altså endret elevers resultater i særlig grad.
Test- og prøveregimet koster mange penger, men gir i liten grad informasjon som lærere kan bruke for å bedre undervisningen. Undersøkelser viser også at skoleledere og skoleeiere i liten grad bruker datamaterialet i sin styring av skolen. Argumentene for å opprettholde dette systemet blir stadig dårligere. Den indre logikken er at kunnskap om elevenes resultater vil bidra til at det settes inn nødvendige tiltak, og at disse i sin tur skal bedre prestasjonene. Vi vet nå at det ikke er en slik sammenheng.
«Resultatskolen» legger ansvaret på eleven
Det ser dessverre ut til at dette systemet også skaper uønskede bivirkninger. Vi ser på ulike undersøkelser at barn og unge i tiltakende grad opplever skolestress, skolevegring og manglende mestring. PISA-undersøkelsen viser for eksempel at andelen elever som opplever at de ikke har en viktig plass i fellesskapet, har skutt i været.
Det er ikke vanskelig å forestille seg at det å være elev i skolen i dag kan oppleves som stressende. De hyppige vurderingene av elevenes kompetanse, ispedd en forventning om at elevene kontinuerlig skal vurdere seg selv, setter elevene under et ønsket og forventet læringstrykk. Flere psykiatere har ropt et varsko om at dette er en livssituasjon som kan skade barn og unges helse.
Søkelyset er nå på den enkelte elevs prestasjoner, og vi har i mindre grad prioritert å jobbe for bedre og mer meningsfulle fellesskap. Jeg vet at mange lærere også mistrives i denne «resultatskolen» og at denne skolen undergraver motivasjonen deres for å søke seg til og bli i læreryrket
Mindre kunnskap i «resultatskolen»
Så må det sies at ingen har gått inn for å redusere elevenes trivsel, på bekostning av læring. Ønsket har hele tiden vært mer kunnskap og mer læring, til beste for både elever og samfunn. Men det er altså ikke det som har skjedd. Prøitz-utvalget peker på at test- og prøveskolen har bidratt til en smalere kunnskapsforståelse, og til målforskyvning. Utallige fagpersoner har pekt på dette tidligere.
Smalere kunnskap betyr i denne sammenheng, mindre kunnskap. Elevene skårer omtrent som før på det man har villet stimulere, samtidig som man har nedprioritert mange emner, fag, kompetanser og kunnskap. Dette skaper en mer kunnskapsfattig skole – og det gir elever færre muligheter til å mestre – færre områder å lykkes på. Ingen har ønsket dette!
Lærere vil bruke etikken
Det vil fortsatt være noen politikere som tviholder på resultatskolens prøver og tester. Vi kommer fortsatt til å se politikere som vil skylde på politiske motstandere for en liten nedgang i en eller annen måling, eller rose seg selv for en liten oppgang. Det er imidlertid uhyre liten sannsynlighet for at noen av disse resultatene kan spores til partienes politikk.
Vi kan ikke lenger la politikere bruke elevene i en blame-game, som ikke egentlig har noen annen hensikt enn å fremme eget partis framgang. Derfor må lærere nå samle seg om en felles anstrengelse for å dempe prøve- og testpresset. Det kan vi gjøre på to måter: Vi kan aktivt påvirke politikere til å komme seg ut av resultatskolens smale spor, og vi kan velge å ikke bruke vurderingsformer som vi sammen mener er unødvendige og uheldige for elevene.
