Pandemien har ført til skjulte konsekvenser som barnehagevegring
Debatt: Her er historien om koronapandemien og dens konsekvenser, sett gjennom et barnehagebarns øyne.
Publisert
Sist oppdatert
Året er 2020. Et rykte om et virus sprer seg. Ryktet blir til virkelighet. Barnehagene får beskjed om å stenge dørene. Barnet er tre år på denne tiden og har to års barnehagepraksis. Hun er kjent med basebarnehagens organisering. Hun kjenner de ansatte, barna på basen, ute- og innemiljøet og de faste rutinene. På en ettermiddag er alt hun kjenner til av barnehageliv, borte på et blunk.
Hun får verken lov til å treffe omsorgspersonene i barnehagen eller venner, rutinene endres, og hun er hjemme med mor, far og søsken.
Barnehagene åpner opp igjen. Denne gangen med strenge restriksjoner. Basebarnehagen, med åpen garderobe og åpne rom, der barn kan bevege seg fra sted til sted ut fra egne interesser, blir ikke lenger barnets virkelighet. Åpne rom og barn som bestemmer selv, byttes ut med lukkede rom og smågrupper. Fleksible ansatte blir byttet ut med faste ansatte på faste lokasjoner. Og rutinene endres til total forutsigbarhet. Barnehagebarnet er nå blitt 3,5 år.
Må leke på kjøkkenet
I stedet for å tre inn i en åpen garderobe til barn i alle aldre og ansatte fra ulike baser, med muligheten til å selv velge hvem, hva og hvor, skal hun nå møte opp på baksiden av barnehagen. Hun skal leke på kjøkkenområdet, bli møtt av den samme voksne, være en del av den samme kohorten og leke med de samme barna som hun vet er plassert på samme sted. Hver dag.
Den nye hverdagen blir den normale hverdagen, og plutselig er barnet 5 år. Vaksinene gir effekt og tabloid-overskriftene florerer: «Tilbake til en mer normal hverdag i barnehage». Samfunnet åpner opp, og det samme gjør grensene inne i barnehagen.
Foreldre jubler. Enhetsledere jubler. Pedagogisk leder og de øvrige ansatte jubler. Tenk å kunne treffes på tvers av avdelingene som vanlig. Bruke ute- og innemiljøet som vanlig. Men for det 5 år gamle barnet er det vanlige, og den normale hverdagen, døren på baksiden. Kjøkkenlek. De trygge ansatte og den lille kohorten hun har vært en del av. De faste rutinene og forutsigbarhet. Hun kjenner ikke til noe annet.
Hun synes det er mange mennesker. Barn hun ikke kjenner. Voksne hun ikke kjenner. Trapper som leder til rom hun ikke husker. Og mange lyder. Hun ser seg rundt og holder seg for ørene. Hva skjedde nå? Plutselig ble alt så annerledes.
Vil ikke i barnehagen
Barnehagevegring. Barnet vil ikke lenger i barnehagen. Heller ikke i bursdagsselskaper. Hun vil ikke på aktiviteter der det er store folkemengder, eller på aktiviteter med forventning om å prestere. Klumpen i magen vokser. Matlysten forsvinner. Humøret svinger. Sinne. Sorg. Store følelser. Til slutt legges det lokk på personligheten, og det utadvendte, sosiale barnet trekker seg mer og mer tilbake.
Fortsatt jubles det i gangene for at normalen er tilbake. Men for barnet er ikke dette normalen. Det er en ny normal som barnet ikke kjenner til. Barnet må plutselig ta mange valg og beslutninger på egen hånd. Hvor ønsker jeg å være, hva vil jeg gjøre, hvem kan jeg leke med, hvilke voksne er der for å ta vare på meg? Tryggheten er dratt bort under barnets føtter, og barnet må bli kjent med barnehagen på nytt.
I barnets eget tempo
Artikler har blitt skrevet om tilvenning av koronabarna som kun er kjent med husets fire vegger. Men hva med de barna som allerede var barnehagebarn? De som opplevde endring på endring med nedstengning, åpning med restriksjoner og deretter gjenåpning. De som vegret seg, og fortsatt kan vegre seg for å begynne på nytt.
Gjenåpning av samfunnet kan ha skapt ulike følelser hos barn og voksne. Voksne som setter pris på at samfunnet fortsetter som før pandemien, og barn som føler seg utrygge med stadig nye endringer i hverdagen.
Selv om pandemien ser ut til å være historie, kan de inngripende tiltakene fortsatt prege det enkelte barn.
Barn med pandemi i ryggsekken, som vegrer seg. Barn som forsøker å tilpasse seg det sosiale fellesskapet igjen – med økt behov for forutsigbarhet, trygge rammer og varme, anerkjennende voksne. Så er du i samspill med barn hver dag, møt barnet der det er, gi barnet rett til egne følelser. La barnet tilvennes den nye normalen på sin måte og i sitt tempo.
