– Der jeg hadde sittet hver dag i åtte år, kom muggsopp krypende ut av veggen
Dette er historien om Geir og Lene. Og alt de mistet i et skolebygg i Askim.
Han våkner med et rykk. Hører det lange, vonde hveset. Halsen er som et sugerør noen har klemt sammen på midten.
Geir André Østensvik hiver seg ut av senga. Redd. Musklene i mellomgulvet prøver å blåse ut for desperat å få trukket inn igjen all den luften lungene mangler.
Pust!
Han stormer ut i gangen. Det er som å ha svømt for lenge under vann. Du ser vannskorpa der oppe, men er usikker på om du rekker det.
Heldigvis står alltid lyset på i gangen. Der, på et lite bord, ligger en veske.
Pust!
Han river den opp og drar ut en liten, grønn spray. Rister den. Inn i munnen. Trykk. Noen vonde sekunder å vente. Så.
Hhhhhhaaaaaaah.
Pust.
– Hva skjer?
Kona Lene Østensvik Mosling har også bråvåknet, løpt etter ham ut i gangen. Nå ser de på hverandre. Trenger ikke å si så mye.
For dette er et spørsmål de begge egentlig vet svaret på nå.
Inn dørene
August 2009. Geir André Østensvik var en ingeniør straks på vei inn i 40-årene. Nå hadde livet brått tatt en overraskende vending.
– Jeg skulle aldri bli lærer, sier han.
Han hadde ikke særlig gode minner fra egen skolegang. Han hatet fremføringer, å prate foran andre. Derfor var det én ting han var sikker på at han ikke skulle bli. Men nå stod han utenfor Askim videregående skole som nyansatt lærer på elektrofag.
Han husker en vemmelig følelse i kroppen på vei mot inngangen.
– Plutselig skulle jeg stå på andre siden av kateteret, gå først inn i klasserommet, lage prøver og sånne ting. Det hadde vært en fjern tanke fram til da.
Men nå var valget tatt. Kona Lene Østensvik Mosling jobbet allerede ved skolen som fagarbeider, noe hun hadde gjort siden 2003. De kunne kjøre til jobb sammen. Gå inn dørene sammen.
Dørene til bygg C og D på Askim videregående.
«Brua»
Askim videregående skole ligger inntil Hovskogen, et yndet friluftsområde hvor folk trekker frisk luft langs de mange stiene mellom trærne. I skogkanten ligger de åtte bygningene, fra A til H. En samling av eldre og nyere bygg.
Bygg D er en firkantet kloss sett fra luften, bygget i 1972. Mens Bygg C ble bygget helt tilbake i 1959 og strekker seg som et hakkete rektangel ved siden av. De er koblet sammen av «Brua», en utvidet gangbro som huser kontorene og spiserommet til de ansatte.
Det var her, på «Brua», Geir fikk sin nye arbeidsplass.
– Jeg spurte fagleder på skolen om jeg ikke skulle ha med noen inn i klasserommet den første dagen, noen som kunne bistå litt. Svaret var, er du sikker på at du vil det?
Han ler en rask og lavmælt latter.
– Nei, det var bare å kjøre på. Det går jo bra. Man tar en rolle og blir lærer.
Ved siden av jobben tok han videreutdanning i pedagogikk og ble adjunkt med tillegg. Nå, over ti år senere, har han ikke bare tatt rollen, han har blitt den.
– Jeg elsker jobben min, å være i klasserommet med elevene. Jeg har jobbet med strøm og elektronikk i 20 år og vil bruke den kunnskapen til å hjelpe andre.
Og det kunne vært historien om læreren Geir. Ingeniøren som aldri skulle bli lærer, men som nå elsker jobben.
Han kunne blitt en av dem som så gjennom fingrene med at skolebyggene han jobbet i hadde sett sine beste dager for lenge siden.
Men det var flere ting han stusset over tidlig i arbeidshverdagen ved Askim videregående.
I bygg D er det et rom de kaller «Stua». Her får ansatte servert suppe og kake hver onsdag. I Geirs egne notater har han skrevet at han allerede i september 2009, etter kun én måned i jobben, «observerer bøtta på gulvet som alle tråkker rundt hver onsdag».
– Jeg tenkte at det måtte være kondens eller en lekkasje fra et ventilasjonsrør, eller noe sånt. Det falt meg ikke inn at det var vann som rant inn utenfra.
«Får raskt høre at den har stått der og fanget opp vann siden 1996», står det i Geirs notater.
Han reagerte også på «at papirene på pulten min kjennes våte ut, spesielt hver høst etter en lang sommerferie». Videre har han notert at det på de årlige vernerundene gang etter gang ble påpekt «tungt inneklima med trøtte og slitne kollegaer.».
– Jeg fikk med meg at folk snakket om dårlig luft, men til å begynne med tenkte jeg ikke så mye på det, sier Geir.
Så begynte kona Lene å hangle.
– Jeg skjønte ikke hva det var, sier hun.
Kontor D230
En mørkebrun dør fører inn på kontor D230. Et lite rom med utsikt mot parkeringsplassen. Inn hit gikk Lene Østensvik Mosling hver morgen i fire år. Etter å ha tatt morgenkaffen med kollegaer på spiserommet, satte hun seg ved pulten, sjekket e-post og gikk gjennom gjøremålene for dagen.
Så hastet hun ut i korridoren på «Brua» og videre til elevene i bygg C og D.
– Jeg har alltid hatt fart. Aldri gått sakte, sier Lene med et smil.
Hun er fagarbeider, noe som innebærer at hun ofte jobber med elever én til én.
– Vi hadde ikke grupperom, så jeg tok ofte med elever på kontoret og jobbet med dem der noen timer hver uke.
Men i 2014 skjedde det noe. Lene ble mer og mer sliten. Det tetnet til i halsen, ble tyngre å puste.
– Jeg måtte legge meg og hvile etter jobb og ble etter hvert så sliten at jeg ikke klarte å jobbe. Jeg var i 40-åra på det tidspunktet. Det var ikke normalt å ha det sånn, det kjentes som om jeg var blitt 80 år gammel, sier hun.
Det lettet i perioder da hun fikk betennelsesdempende og astmamedisiner. Men det gikk allikevel gradvis nedover.
– Jeg sa til slutt at det her går ikke, vi må finne ut hva som skjer, sier Geir.
De hadde begge sett vannlekkasjene. Snakket om den dårlige lufta på skolen. Noen av legene hadde også ymtet frampå. Hvordan var egentlig inneklimaet på jobben?
– Alle har klaget på inneklimaet på skolen i mange år. Det er tungt å jobbe, man blir tom. Da fredagen kom, sovnet man før Dagsrevyen, sier Geir.
Det er fylkeskommunene som har ansvaret for de videregående skolene, og Askim videregående skole ligger i Viken, tidligere Østfold fylkeskommune. Politikerne og administrasjonen i fylkeskommunen var på dette tidspunktet godt klar over at noe burde gjøres med byggene. I januar 2014 fikk de en teknisk utredning av skolen på bordet, gjennomført av Norconsult.
Her stod det blant annet om bygg C at «riving anbefales», og at «byggets fasade har fuktutslag og avskallinger». Norconsult viste til inneklimamålinger fra helt tilbake i 2010 som viste «at ventilasjonen i bygg C er mangelfull i forhold til antall personer som oppholder seg der». Om bygg D står det at «ventilasjonsanlegget må oppgraderes».
Da Lene ble stadig dårligere, tok til slutt hennes nærmeste leder initiativ til å få gjort målinger i lokalene.
– Da hadde jeg vært syk nesten et år. Det var til og fra med sykemeldinger, lungebetennelse og jeg vet ikke hva. Pusten ble bare tyngre og tyngre. Å gå trapp opp én etasje gjorde meg helt andpusten, sier Lene.
Lederen hennes den gang var Anne Lilly Steinsland, og hun hadde vært der helt siden Lene begynte i jobben flere år tidligere.
Steinsland, som ikke jobber på skolen i dag, bekrefter historien.
– Vi ønsket å få gjort målinger også for å dokumentere at vi trengte et nytt bygg. Det er klart man skal ha bygg som er forsvarlige å være i. Men for Lenes del var det jo uansett for seint, sier Steinsland.
Målingene viste elendig ventilasjon i det ene klasserommet. Ifølge rapporten lå de «langt over» grenseverdien for akseptabel luftkvalitet. «Her vil vi vurdere forholdene som utenfor krav til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø,» stod det i rapporten.
Samtidig ble det sjekket for soppsporer i lufta. I et notat fra bedriftshelsetjenesten Stamina 12. desember 2016 står det:
Som dere kan se av rapporten til Mycoteam, så er det ikke funnet noen indikasjon på unormal spredning av spiredyktige muggsporer i luftmålingene. Ved materialprøvene derimot viser resultatene rik vekst av kondensmuggsopper (Cladosporium sp.) og moderat vekst av penselmuggsopper (Penicillium sp.) på gipsplaten fra kontor D230-C bygg.
Resultatene fikk alarmen til å gå. To av klasserommene ble stengt fordi de helt manglet ventilasjon.
– Vi fikk beskjed om å forlate klasserommene på dagen, sier Lene.
Her ble det raskt lagt inn ny ventilasjon slik at klasserommene kunne tas i bruk igjen. Men på kontor D230 og nabokontoret ble det bare gitt informasjon til de ansatte og, ifølge Geir og Lene, hengt en lapp på døra om at kontorene var stengt. De ble ikke renovert, tross funnene av muggsopp. Lene og Geir sier det var ansatte som begynte å bruke disse kontorene igjen etter noe tid. I analyserapporten anbefalte Mycoteam videre undersøkelser, og at «muggsoppinfiserte gipsplater og isolasjon bør skiftes ut».
– De to kontorene ble låst og skulle ikke brukes, og vi informerte alle ansatte om det. Men om noen valgte å bruke dem allikevel etter hvert, vet jeg ikke, sier Steinsland.
I spesialisterklæringen fra legene etter undersøkelser av Lene viser de til målingene som ble gjort på skolen i 2016:
Muggsoppeksponering og fuktig inneklima på arbeidsplassen har vært tidsmessig og konsentrasjonsmessig stort nok til å medføre utvikling av skadelidte sin astmalidelse.
Hun klarte å jobbe, men legene ga streng beskjed: Hun skulle ikke oppholde seg i bygg C og D. Skoleledelsen tilrettela slik at hun kunne unngå problembyggene.
– Jeg går ikke inn i de bygningene nå, hvis jeg ikke absolutt må. Nå er jeg kun i de andre skolebyggene, sier Lene.
Men resten av lærerne og elevene fortsatte som før i bygg C og D. Blant dem Geir.
Forvarsel
2. november 2018 gjorde Geir seg klar for en ny skoledag. På kjøkkenet hjemme spiste han et par brødskiver før avreise, som vanlig. Men noe var i ulage. Han hadde slitt med en luftveisinfeksjon med kraftig hoste et par uker. Nå var han kvalm og svimmel.
«Velger å gå på jobb som vanlig», står det i notatene til Geir.
Der ble det verre. Han famlet seg inn på toalettet før han kollapset. Der fikk han fiklet fram mobilen og klarte å skrive en kort melding til Lene.
«Jeg er på do og er svimmel».
– Jeg fant ham i knestående. Han var helt borte, bare røra, sier Lene.
Legen ga diagnosen «svimmelhetssyndrom».
Senere skal Geir undres om det ikke var et forvarsel, men der og da var det ikke så lett å forstå at noe kanskje var på gang. For han var i bedre form enn på årevis. Han spiste sunnere, trente jevnlig.
«Sykler 10–15 mil hver uke», «gått ned 18 kg siden 2017», står det i notatene hans.
Men utover våren 2019 merket han en uvant surkling i brystet. Det kunne pipe og være tungt å puste etter trening. Var det en infeksjon? Et virus, kanskje? Legen kalte det til slutt astmabronkitt.
Det gikk ikke over. Hang ved, som noe irriterende han dag etter dag bare håpet ville bli borte.
Men en tanke snek seg inn. Nå hadde Lene slitt med alvorlig astma i flere år. Utløst av de samme bygningene han selv fortsatt tilbrakte dagene i. Så uflaks kunne de vel ikke ha?
Pipelyder fra brystet
Sommerferien kom. Han følte seg bedre. De kjørte nordover på ferie til Sandnessjøen. Her besøkte de slekta. Det var knallvær.
– Jeg husker vi gikk opp Torghatten. Vi liker å sette oss noen mål, presse oss litt, sier Lene.
Geir merket at symptomene var nesten borte. Han tenkte i det hele tatt ikke noe særlig mer på dem.
– Nå blir det bra igjen, var vel det jeg tenkte, sier han.
Men i august, fire dager inn i det nye skoleåret, kom symptomene tilbake for fullt. Det var begynnelsen på en bratt nedtur. Han ble sykemeldt, fikk astmamedisiner og betennelsesdempende.
Den senere spesialisterklæringen fra arbeidsmedisineren ved Oslo universitetssykehus vitner om trøblete uker:
Følte seg bedre i
sykemeldingsperioden, men ble tungpustet ved fysisk anstrengelse. Begynte å
jobbe igjen etter en uke, ble igjen tett og tungpusten med pipelyder fra
brystet og tørrhoste på jobb. Merket at pusten ble betydelig bedre ved
friperioder og ferie.
Etter det Geir selv karakteriserer som en hestekur med betennelsesdempende, var han tilbake på jobb igjen i september. Klar for jobbseminar i Jotunheimen.
To ord i journalen
Det var minusgrader på toppen av Lomseggen og liten kuling i kastene 13. september 2019. Mens noen av kollegaene trosset kulde og vind på vei mot fjellets høyder, satt Geir og Lene nede i dalen, i Lom.
– Vi hadde også gått den turen til Lomseggen om vi hadde orket, men det var vi ikke i stand til, sier Lene.
Geir var fullstendig tom på jobbseminaret. Han forsøkte å holde maska og smilte og lo med resten av gjengen da én av kollegaene fikk ta en selfie med Therese Johaug som var innom hotellrestauranten. Men kroppen hans var på vei inn i ny kollaps.
Til slutt måtte han ringe fastlegen hjemme i Askim.
«Sitter på jobbseminar på Lom, ber om ny astmakur med prednisolon, da han føler at han blir dårlig igjen», skrev fastlegen i journalen.
– Jeg måtte få kortison for i det hele tatt å klare å gå fra hytta til hotellet for å spise. Det var tøffe greier, sier Geir.
Den ene sykemeldingen etterfulgte nå den andre. Det var av og på jobb, i lengre perioder var han hundre prosent sykemeldt. Det var nå han begynte å våkne om nettene og hive etter luft.
– Det tar på ikke å få puste. I hvert fall når du ikke veit hva det er, sier han.
Han var til flere undersøkelser, men ingen fikk helt tak på hva det var.
Etter fjerde kortisonkuren skjønte han at han måtte ta grep. I november var han inne til lungelege på Volvat medisinske senter. Det var her det for første gang settes to avgjørende ord i journalen hans: dårlig inneklima.
«Det bør foretas inneklimamålinger av kompetent personale, og dette må han ta opp lokalt», skrev lungelegen i journalen.
Prøvene antydet astma, og legen mente det burde gjøres en provokasjonstest av lungene for å få et endelig svar. Han fikk time hos lungespesialister på LHL-sykehuset ved Gardermoen.
Geir fikk beskjed om å møte umedisinert til timen.
…risiko for meget alvorlige anfall
12. februar 2020 satte han seg i bilen. Underveis kom tungpusten trykkende på. Eskalerte, mens han forsøkte å konsentrere seg om kjøringen. Hele brystkassa jobbet for luft. Energien rant ut av kroppen.
– Jeg måtte stoppe på en bensinstasjon, for jeg klarte ikke å kjøre lenger.
Han kom seg ut av bilen, heiv etter luft som om han nettopp hadde løpt en hundremeter.
Så mye for å møte umedisinert, tenkte han, og svelget en kortisontablett. Han ventet en halvtime.
– Så kjørte jeg videre. Det var så vidt jeg snublet inn døra på sykehuset.
«Status: Noe besværet 50 år gammel mann», som de kalte det på dempet legespråk i journalen. Han var ikke i stand til å gjennomføre lungetestene. «Kansellert grunnet svær obstruksjon», skrev lungelegen som undersøkte ham. Isteden fikk han astmamedisinen ventoline.
– Da var jeg oppe og gikk igjen etter en halvtimes tid. Det var ikke lenger noen tvil, sier Geir.
Lungekapasiteten ble målt til 42 prosent av forventet. Prøvene viste betydelig betennelse i lungene.
Konklusjon: Alvorlig astma.
«Tilstanden innebærer en risiko for meget alvorlige anfall», står det i journalen.
Anbefalingen fra lungespesialisten var hundre prosent sykemelding og omplassering til et bedre arbeidsmiljø:
Det synes her å være en klar sammenheng med dårlig inneklima på arbeidsplassen (…)
Tilbake hos fastlegen viser journalnotatene at det gikk opp og ned.
…tåler ikke lenger innemiljøet…
…forsøker å trene litt…
…harker opp seigt ekspektorat…
Krypende ut av veggen
Geir og Lene hostet og slet seg gjennom dagene. Etter hvert fikk de også høre om andre kollegaer med luftveisproblemer, slitenhet og hodepine. Men fortsatt var det ingen som sjekket byggene på Askim videregående.
– Svogeren min er snekker, og han ga meg et tips, sier Geir.
Svogeren fortalte at det med enkle grep var mulig å sette opp en fuktfelle på veggene for å se om det var muggsopp. En dag i februar gikk Geir en runde på «Brua». På utvalgte plasser teipet han opp et flak fra en plastpose med pakketeip rundt.
Ett av stedene han festet en 20x30 centimeter stor plastbit var en halvmeter fra sin faste spiseplass. Tidligere hadde de på et tidspunkt kunnet ta ut isolasjonen fra veggen i et hull ved vinduet akkurat her.
– Den glavaen kunne vi vri opp, så full av vann var den. Men den ble bare dyttet inn i veggen igjen og hullet tettet, sier Geir.
I løpet av noen dager ble den påklistrede plasten full av svarte prikker.
– Der jeg hadde sittet og spist hver dag i åtte år, kom det muggsopp krypende ut av veggen.
Det urovekkende funnet ble meldt inn til fylkeskommunen av en kollega. Nå måtte det vel skje noe?
11. mars kom en yrkeshygieniker fra bedriftshelsetjenesten på befaring i bygg C og D på skolen.
I rapporten skrev hun at det var meldt om «vanninntrengninger i flere rom» og bekymring om muggsopp:
Flere arbeidstagere meldte om inneklimaplager som hoste/irritasjon i luftveier, forverring av astmasymptomer/astma, generell uopplagthet/ubehag og hodepine ved opphold i bygg C og bygg D.
Luftprøvene fra bygg D ble sendt til selskapet Mycoteam for analyse. De fant få tegn på muggsoppsporer i lufta, bortsett fra i rom D130 og D207, hvor de fant «små indikasjoner på spredning av muggsopp». D130 var klasserommet til Geir. Mycoteam mente imidlertid at forekomsten var såpass lav, at det var innafor normalen.
Fagfolkene fra Mycoteam understreket imidlertid at opplysningene om vannlekkasjer og helseplager «gjør at vi anbefaler videre undersøkelse i disse områdene». «Det kan forekomme vekst av spesielle typer sopp som vanskelig lar seg påvise ved den benyttede prøvetakingsmetoden, samt at forholdene på stedet kan være slik at soppsporer vanskelig slipper ut i romluften», stod det i rapporten.
Før muggsoppmålingene rakk å bli analysert, bestemte fylkeskommunen at «Brua» skulle totalrenoveres. Målingene herfra ble derfor aldri sjekket. Det var her Lenes gamle kontor lå, D230, hvor det allerede i 2016 ble funnet muggsopp i gipsplatene, men hvor ingenting ble utbedret.
Les svaret fra fylkeskommunen her.
Dagen etter befaringen fra bedriftshelsetjenesten var Geir på ny hos fastlegen.
«Han må absolutt ikke delta på sine kontorbygg etc. før evt. nye brakker er satt opp: det er 4 eller 5 kollegaer som nå har en del plager, inklusive hans samboer,» skrev fastlegen i journalen 12. mars 2020.
Samme dag stod Erna Solberg med alvorstynget mine foran befolkningen. Korona var kommet med fly fra Østerrike. Norge stengte ned.
Én av gruppene som tidlig ble flagget som høyrisiko for alvorlig sykdom og død: Voksne med alvorlig astma.
Svarte utslag
Pandemien snudde opp ned på lærerlivet. I løpet av mai startet Geir forsiktig å jobbe igjen i den nye skolehverdagen på Teams og Zoom. Selv om covid-19 var et ekstra stressmoment for en astmatiker, ble han gradvis bedre.
I løpet av sommeren ble «Brua» totalrenovert. En dag i juli svingte en nysgjerrig Geir innom byggeplassen for å se selv hva som foregikk. Han fikk prate med byggansvarlig og tok bilder av arbeidet.
I en e-post til Geir skrev prosjektlederen for renoveringen at det hadde vært «fuktinntrengning på grunn av vannlekkasjer», og at «vinduene var i så dårlig forfatning at det kom vann inn i veggen over og under vinduene». De så «svarte utslag på veggene flere steder» og prøvene hadde «påvist muggsopp».
Resultatene fra de provisoriske fuktfellene hadde brått utløst en millioninvestering fra fylkeskommunen.
– Så ble rommene friskmeldt, som de kaller det.
– Rommene ble friskmeldt, men ikke dere som jobbet der?
– Ja, det kan du si.
«I skadelidtes kontor, som ble rehabilitert sommeren 2020, har det siden høsten 2020 vært tre vannlekkasjer fra taket som det ikke har blitt gjort noe med foreløpig,» står det i spesialisterklæringen fra Oslo universitetssykehus fra mars 2021.
Mens «Brua» ble renovert, skjedde det ingenting i bygg D. Tross anbefalingen fra Mycoteam om at det burde gjøres videre undersøkelser.
Fylkeskommunen ville bygge nytt. Rive bygg C og D. Helt tilbake i 2014 hadde tross alt analysen fra Norconsult anbefalt å rive bygg C. Det kan sitte langt inne å bevilge penger til å rehabilitere et rivningsobjekt.
Bøtter med vann
Våren 2022 viser Geir fram det ene klasserommet i bygg D. Han peker på et par bøtter i et hjørne.
– Renholderne har spurt meg hvorfor de står der, og da har jeg sagt at vi må ha noe å samle vannet i. For her renner det inn når det regner.
Han plasserer en av bøttene opp på hylla langs vinduet for å vise hvor den må stå.
– Jeg har filmet hvordan vannet renner inn. Det er så gæli at man nesten må le av det. Men jeg har mista trua på at noen gjør noe.
I klasserommene kan temperaturen på varme dager komme opp i 28 grader.
– Vi får ikke kjølt ned. Og når det er kaldt, sitter heller elevene med jakker på for å kunne ha vinduene oppe, fordi lufta er så dårlig.
For Geir ville det uansett vært for seint om det ble gjort noe nå.
I spesialisterklæringen i arbeidsmedisin fra Oslo universitetssykehus fra mars 2021 står det:
Det vurderes at
eksponeringen den skadelidte har vært utsatt for på jobb med fuktskadet
innemiljø har vært langvarig og mest sannsynlig tilstrekkelig til å kunne forårsake
astma.
Legene anslår den varige medisinske invaliditeten til å «ligge på rundt 20–25 %» for Geir. For Lene er anslaget 15–20 prosent medisinsk invaliditet.
Brevet med godt og vondt
5. januar 2022, på morgenen, fikk Geir en melding i innboksen. Et digitalt brev fra NAV. Astmaen var godkjent som yrkesskade. En måneds tid senere fikk Lene samme beskjed.
– Da jeg fikk bekreftelsen av yrkesskade var det både vondt og godt på en gang. Det handler om å bli trodd. Å få bekreftet at det var noe i det jeg hadde ment hele veien.
– Du har kjent på følelsen av ikke å bli trodd?
– Det er sånn å være usynlig syk. Jeg ville heller hatt en brukket arm. Nå har både jeg og Lene fått godkjent dette som yrkesskade. Da begynner noen flere å tro at det er noe i det.
Hver tredje måned er han innom sykehuset for å få en sprøyte.
– Den koster tusener av kroner per dose, men det er et alternativ til kortison, sånn at jeg kan kutte ned på det. Med grei medisinering er det til å leve med, men jeg kommer aldri tilbake igjen til nivået jeg var på før jeg ble syk, sier Geir.
Han forteller at andre kollegaer også har helseplager som de lurer på om har med bygget å gjøre.
– Kjenner du til om elever har blitt syke?
– Jeg hadde to elever i fjor som slutta. De klaget på luftveisproblemer, og at det var noe av årsaken til at de slutta.
150–200 elever og lærere holder fortsatt til i bygg C og D hver dag, i time etter time. Til høsten starter nok et kull med elever som neppe vil få satt foten i et nytt skolebygg.
De skal oppholde seg i bygninger som nå har minst to personers helse på samvittigheten.
– Lene har jobbet her siden 2003. Bygget har vært tema hele veien, sier Geir.
– Men for en del år tilbake ble dere lovet nytt bygg?
– Ja, da fikk vi høre at det var vår tur.
Men så ble plutselig Østfold en del av Viken, og så kom en pandemi. Dermed ble planene om nye skolebygg utsatt.
– Da kom tårene, sier Lene.
– Jeg tenkte ikke bare på meg selv, men på Geir, som da jobbet i disse byggene fortsatt.
Nå har politikerne på ny gitt grønt lys for nye skolebygg, og planen er at spaden skal i jorda i løpet av året. Først skal nybygget opp på et område rett ved siden av, deretter skal de gamle byggene rives. Målet er å ha det klart i 2026. Prislappen er opp mot 500 millioner kroner.
Geir har blitt tilbudt tilrettelegging slik at han kan jobbe mer utenfor de problematiske byggene. Men en god stund fortsatte han allikevel med undervisning i bygg D fordi han mente det bare ville gjøre ting verre å ha klasserom i et annet bygg. Det ville innebære mye fram og tilbake for både ham og elevene, og både stress og fysiske anstrengelser trigger astmaen.
Men i løpet av 2022 ordnet det seg. Skolen hadde fått til en løsning, hvor han fikk et av klasserommene som fikk ny ventilasjon tilbake i 2016.
På døra har han festet et hvitt A4-ark: «C241. Elektro. Geir».
– Elevene merker forskjellen. For det første er det ikke 16 grader her, som det er i klasserommene nede i bygg D. Og elevene har kjent sjæl at det er en helt annen luft her, sier Geir.
Tre år til
Det har blitt januar 2023. Geir og Lene sitter sammen i stua hjemme på Spydeberg, ti minutters kjøretur fra Askim videregående. De serverer sjokolademuffins og kaffe. Det er første gang de har fått lese gjennom et utkast til denne saken.
– Da jeg fikk teksten på e-post, begynte jeg å lese litt, men jeg måtte stoppe. Det ble for tøft, sier Geir.
Historien om sitt eget liv de siste årene måtte tas i etapper. Men de vil fortelle. De vil at politikere og andre ansvarlige forstår alvoret. At ikke å gjøre noe, kan ødelegge helsa til folk.
– Folk skal slippe å bli syke av å være på jobb. De må vedlikeholde skolene før det er for seint, den kostnaden er tross alt mye mindre. Dette er viktig for dem som kommer etter oss også, sier Lene.
De roser skoleledelsen for å ha fulgt dem opp så godt de har kunnet, for at de har forsøkt å tilrettelegge innenfor de rammene de har hatt.
Det er fylkeskommunen de er bitre på. Politikere og byråkrater som lenge har visst om tilstanden til byggene på Askim videregående skole, men som allikevel har sendt ansatte og elever inn der år etter år.
Nye bygg skal stå klare i 2026, men inntil da må de fortsatt leve i de gamle. Fortsatt drypper vann inn i enkelte klasserom når det smelter is på taket, eller på dager hvor det regner mye. Da må bøttene fram.
– Hvis det er prøve den dagen, er det ganske forstyrrende. Da legger vi oppi noen kluter for å dempe lyden, sier Geir og rister på hodet.
Samtidig vet de at Askim videregående bare er én av mange skoler som sliter med forfall. Og det er ikke penger nok til alle.
– Det er fælt at det skal være sånn, sier Lene.
– I de byggene som har tatt helsa fra dere er det fortsatt lærere og elever som skal gå i flere år til, hva tenker dere om det?
– Jeg håper ingen flere blir syke, men det finnes ingen garantier for det.
I vannskorpa
De har begge side på side med utredninger og spesialisterklæringer. Fra LHL, Volvat og Oslo universitetssykehus. De har svart på hvitt fra NAV at astmaen er en yrkesskade.
Men fortsatt drar Geir på det på spørsmål om han nå blir trodd.
– Å bli trodd…
Han tenker seg om.
– Hvis jeg ble trodd, burde de stengt hele bygget umiddelbart og satt opp brakker inntil det kom nye bygg på plass.
Han opplevde på et tidspunkt at det ble antydet at det var ledig jobb på en annen skole, og at han kanskje burde søke seg dit.
– Så løsningen var ikke å gjøre noe med bygget, men å gjøre noe med deg?
– Ja. Men resten av kollegaene mine er i byggene fremdeles. Noen av dem har plager, men de orker ikke å ta den kampen jeg har vært gjennom. For det kommer jo ikke så mye ut av det.
I et notat Geir skrev våren 2022 har han skissert opp hele sykehistorien bak det som nå er en yrkesskade han aldri blir kvitt. Forårsaket av bygningene han har gått på jobb i hver dag. I løpet av to år var han 36 ganger til diverse undersøkelser og oppfølging.
Han avsluttet notatet med én setning. En slags oppsummering:
Energinivået er om dagen der man higer etter luft i vannskorpa.
Pusteproblemet
Pandemien viste for alvor hvor viktig innelufta er for helsen vår. Derfor etterlyser nå forskere over hele verden en inneklimarevolusjon i skolene.
Også i Norge tilbringer tusenvis av lærere og elever hverdagen i klasserom med dårlig inneklima. I flere måneder har Utdanningsnytt undersøkt situasjonen i norske skoler.
