Fagartikkel
Slik kan du støtte barn som er pårørende
Fagartikkel: Barn som opplever sykdom og død i familien, kan tåle mye hvis de voksne klarer å opprettholde trygghet og forutsigbarhet i hverdagen.
Publisert
Det er trolig nesten fem hundre tusen barn i Norge som er pårørende (Torvik & Rognmo, 2011; Ruud et al, 2015; Hestnes, 2011). I denne artikkelen får du vite hvem de er, hvordan sykdom eller andre belastende hendelser i familien påvirker dem, og hva du som barnehageansatt kan gjøre når du har barn som er pårørende i din barnehage.
LES OGSÅ: Hanne valgte å være åpen om barnefarens rusproblemer da sønnen begynte i barnehagen
Hvem er barn som pårørende?
Barn regnes som pårørende når noen i familien blir syke, blir skadet, har en funksjonsnedsettelse, har et rusproblem eller kommer i fengsel. Barn er etterlatte når en i familien dør. Barn vil også ha behov for informasjon og involvering når en av foreldrene deltar i internasjonale operasjoner gjennom Forsvaret eller som bistandsarbeider. Enkelt sagt blir barn pårørende når en voksen eller et barn blir utsatt for noe, eller skal gjøre noe som endrer situasjonen i familien på en mulig belastende måte (Pårørendesenteret.no).
LES OGSÅ: Da mammaen til Astrid og Jenny fikk kreft, var det viktig for dem å ha normale dager i barnehagen
Hvordan barn BLIR påvirket
Hvordan blir barn påvirket av sykdom eller andre belastende hendelser i familien?
Barn i barnehagealder er helt avhengige av at voksne omkring dem dekker deres behov. Trygg tilknytning og en god omsorgssituasjon legger grunnlaget for god utvikling og helse hele livet (Getz, Kirkengen & Ulvestad, 2020). Barn berøres på ulike måter når en i familien blir syk eller andre belastende livshendelser inntreffer. Det som er avgjørende, er hvordan de voksne håndterer situasjonen. Barn kan tåle mye hvis de voksne klarer å opprettholde trygghet og forutsigbarhet i hverdagen. Under sykdom og i krise kan det være krevende å få til. Barn kan få mindre tid med foreldrene på grunn av praktiske forhold knyttet til sykdom og behandling. Rutiner forandres, og hverdagen kan bli mer uforutsigbar. Foreldrene vil også kunne være mindre emosjonelt tilgjengelige fordi de er slitne eller har tankene andre steder. Barn merker slike endringer. Deres respons kan være at de forsøker å muntre opp foreldrene, eller at de skåner foreldrene gjennom å la være å stille spørsmål eller formidle sine behov. Barn som er pårørende tar gjerne hensyn på måter små barn ikke skal trenge, og som kan gå på bekostning av deres utvikling og livsutfoldelse. Små barns egosentriske tilnærming til verden gjør i tillegg at de kan tro at de har skyld i det som skjer.
LES OGSÅ: Slik snakker du med foreldre om sykdom og død
Barn oppfatter stemninger
Noen sykdommer medfører endring i humør, væremåte og personlighet hos den som er syk. Slike endringer kan oppleves skremmende for barn og bidra til utrygghet. Selv de minste barna oppfatter stemninger, kroppsspråk og følelsesuttrykk hos de nærmeste. Barn forstår at noe skjer når familien rammes av sykdom eller annen krise, men ikke alltid hva. Dersom foreldre ikke tar initiativ til å fortelle, involvere og trygge barna, blir de overlatt til å håndtere inntrykk, fantasier, følelser og utrygghet alene – uten å ha forutsetninger for det. Noen familier er åpne om sin situasjon, både innad og utad, mens andre familier preges av hemmelighold og skam. Alvorlige psykiske lidelser, rusavhengighetslidelser og fengsling er blant de sykdommer og situasjoner det er vanskeligst å være åpen om (Bergem, 2018).
LES OGSÅ: I løpet av et år opplever mellom 6000 og 9000 barn at en av foreldrene havner i fengsel
Slik kan du se det på barna
Hvordan kan barns reaksjoner komme til uttrykk i barnehagen?
Plutselige endringer i væremåte, humør, trivsel eller kontakten med andre kan være et uttrykk for at det har skjedd noe i et barns liv. All endring skyldes selvsagt ikke sykdom i familien. Tilbaketrekking hos et barn som tidligere trivdes i sosiale sammenhenger, eller mindre hensyntaken til andre barn og uhensiktsmessig fysisk kontakt som slag, spark og lugging kan være uttrykk for at et barn ikke har det bra. Noen barn kan begynne å tisse eller bæsje på seg igjen. Problemer med søvn, magesmerter eller andre «vondter» er heller ikke uvanlig (Bergem, 2018). Barn kan også bli mer engstelige, ukonsentrerte eller triste. Noen kan oppleves som mere klengete eller uselvstendige enn vanlig, og for noen familier oppleves leverings- og hentesituasjonene som mer krevende enn før (Djup, 2021).
Dette kan barnehageansatte gjøre
Hva kan barnehageansatte gjøre for å møte barna på en god måte?
I tillegg til foreldrene er de voksne i barnehagen viktige personer med mye kontakt med barna i det daglige. Tett kontakt mellom hjem og barnehage og hvordan barn blir møtt i barnehagen, har betydning for hvordan barn klarer seg gjennom sykdom, død eller andre hendelser i familien (Bergem, 2018). Barnehagepersonell har ikke den samme lovfestede plikten som helsepersonell til å ivareta barn som pårørende spesielt (Helsepersonelloven, 1999), men i regjeringens pårørendestrategi og handlingsplan omtales barnehage og skole som naturlige samarbeidspartnere (Departementene, 2020). For å være et trygt sted for barn i en vanskelig periode trenger barnehagen å kjenne til barnets hjemmesituasjon. Utveksling av informasjon er et felles ansvar. I foreldremøter og utviklingssamtaler kan barnehagen rutinemessig oppfordre foreldre til å dele informasjon med barnehagen dersom sykdom eller andre hendelser skulle oppstå.
LES OGSÅ: Hvordan snakker jeg med barna om sykdom og død?
Barn trenger rutiner
Barn trenger rutiner og struktur. Å fortsette dagliglivet i barnehagen vil være positivt for de aller fleste barn etter død eller inntruffet sykdom i familien. Umiddelbart etter en ulykke eller dødsfall er det viktig for barnet å være sammen med sine nærmeste og unngå atskillelse, men å komme i gang med vanlig hverdag igjen er bra. Barnehagen vil kunne være et fast holdepunkt i en tilværelse som er i forandring. Noen barn vil kunne trenge ekstra støtte eller tilpasninger i kortere eller lengre tid. De eldste barna i barnehagen kan i noen grad selv sette ord på hvordan de har det, og kan svare på spørsmål om det som skjer hjemme. Kanskje vil de også selv stille spørsmål som har med sykdom eller død og gjøre. Barnehagebarn kan også bruke tegning eller lek til å uttrykke tanker og følelser. Voksne kan gjennom å følge med på slike situasjoner få anledninger til å snakke med barnet (Djup, 2021). Det er vanlig og normalt at barn går ut og inn av det som er vondt.
Bekrefte, informere og tåle
Huskeregelen «Gjør din BIT» kan være nyttig. BIT står for Bekrefte – Informere – Tåle, og oppsummerer noe av det som er viktig å ha med seg i møtet med barn som er pårørende (Bergem, 2021).
Bekrefte: Å bekrefte et barn som er pårørende, handler om å se barnet i dets pårørendesituasjon og anerkjenne at det som har skjedd og skjer i familien, berører barnet. Å være pårørende handler ikke om å være tilskuer til noe som skjer med andre, men å være deltaker i det som skjer. Voksne må forstå at det er slik, og må gjennom sine ord og handlinger vise barnet at de forstår. Det kan være trygt for barnet å vite at de voksne i barnehagen vet, og at de gjør seg tilgjengelige for barnet.
Informere: Å informere betyr å bidra til at barn har kunnskap om det som skjer hjemme, og om sine egne reaksjoner. Barnehageansatte kan oppfordre foreldre til å fortelle til barna sine det som skjer knyttet til sykdom, behandling eller død, og kan med sin kompetanse trygge foreldre på at det er både riktig og nødvendig at barna får vite. Å forklare har betydning selv om barn ikke forstår alt som sies. Barn vil kjenne trygghet ved at voksne snakker med rolig stemme og formidler ro og tilstedeværelse.
Barn trenger også forklaringer på vanlige reaksjoner som kan oppstå når man er pårørende, som sorg, tristhet, frykt eller tomhet. Det kan også være fint å forklare hvilke reaksjoner de kan erfare hos andre. For mange barn vil det de opplever, være nytt og ukjent, og voksne kan bidra til å gjøre det som skjer, mer forståelig for barna. Barnehageansatte kan også være en ressurs for familie i kriser ved å ha kjennskap til hva som finnes av støttetilbud i lokalmiljøet eller kommunen.
Tåle: Å tåle betyr å forstå at de reaksjonene barn som pårørende har, er naturlige, enten de blir lei seg eller avvisende, og å møte reaksjonene uten å ty til irritasjon, bagatellisering eller avledning. Det kan være fristende å si at alt kommer til å bli bra, selv om det er en lovnad man ikke kan stå inne for. Å tåle betyr også å være i stand til å håndtere sine egne følelser, slik at man klarer å bevare roen i møtet med barna og ikke overveldes av egne reaksjoner. Voksne som arbeider med barn i vanskelige situasjoner, skal ikke «tåle alt» i den forstand at alt må oppleves greit å håndtere, men voksne må søke støtte og råd blant andre voksne for å kunne være trygge i møte med barn som strever.
LES OGSÅ: – Det er lite søkelys på barn som pårørende
Avslutning
Barn som er pårørende, finnes overalt, også i barnehagen. Kunnskap om hvordan barn påvirkes av sykdom i familien, gjør det lettere å fange opp, forstå og støtte barna. Kompetanse på barns behov gjør barnehageansatte til en viktig ressurs for barn og familier i krevende livssituasjoner. Ansatte i barnehagen kan gjøre en forskjell i møtet med hvert enkelt barn. I tillegg er det nødvendig med gode rutiner i barnehagen for å ivareta barn som pårørende og for foreldresamarbeid (Djup, 2021). Å følge opp barn som opplever belastninger i livet, er krevende arbeid. God ledelse og et faglig og kollegialt godt arbeidsfellesskap er avgjørende (Arbeidstilsynet.no).
Litteratur
Arbeidstilsynet. (2022). Stress. Hentet fra https://www.arbeidstilsynet.no/tema/stress/
Bergem, A.K. (2018). Når barn er pårørende. Oslo. Gyldendal.
Bergem, A.K. (2021). Gjør din BIT. Prehospital pårørendestøtte. Ambulanseforum.
Departementene. (2020). Vi – de pårørende. Regjeringens pårørendestrategi og
Djup, H.W. (2021). Barnehagens betydning når barn er pårørende. Bergen. Fagbokforlaget.
Getz, L.O., Kirkengen, A.L. Ulvestad E. & Mæland, J.g. (2020). Kroppsliggjøring av erfaring og mening – belastende erfaringers innvirkning på menneskets biologi. I Mæland, G. Sykdommers sosial røtter. Oslo. Gyldendal.
Hestnes, N. (2011). Når mamma eller pappa får kreft. Kreftforeningen, Forskning.no.
Pårørendesenteret. (2022). Rettigheter for barn og unge som er pårørende.
Ruud, T. (2015). Barns som pårørende – resultater fra en multisenterstudie,
publikasjonsnummer IS-0522, Helsedirektoratet publikasjon nummer 11/2015.
Helsepersonelloven. Lov av 02.07.1999 nr. 64 om helsepersonell mv. §10 a og b.
Torvik, F.A. & Rogmo, K. (2011). Rapport 2011:4. Barn av foreldre med psykiske lidelser eller alkoholmisbruk: Omfang og konsekvenser. Oslo. Nasjonalt folkehelseinstitutt.
