I et innlegg til Utdanningsforbundet i forbindelse med Barnehagedagen 2022 skriver pedagogisk leder Sondre Bjaberg om barnehageansattes tilnærming til vennskap, og hevder at flere av barnehageansattes valgte tilnærminger er både misforstått og feilslått.
Han skriver blant annet om barnehager som skiller barn som har blitt venner fordi dette kan ekskludere andre barn fra leken, og om ansattes feilslåtte tilnærming gjennom formidling av budskap som, «Alle skal leke sammen. Alle skal være venner».
I en artikkel i Utdanningsnytt kan man lese at professor i barnehagepedagogikk, Anne Greve, støtter under denne tenkningen. Hun nevner at det er viktig å ikke fokusere på eller snakke så mye om vennskap, ettersom dette kan stresse barn og risikere at de føler seg mislykket. Anne Greve har også ved den digitale konferansen Nordiske impulser, «Barns trivsel - helt nødvendig», i november 2021 holdt et foredrag hvor hun blant annet brukte dette som argument for hvorfor vi bør slutte å bruke ordet venn i barnehagen.
I en oppfølgingsartikkel hos Utdanningsnytt nevner Sondre Bjaberg at han etter den første artikkelen har blitt angrepet med ytringer om at han ikke tenker nok på de barna som ikke har venner. Samtidig som det antageligvis må medregnes noen tilbakemeldinger om man går noe unyansert ut mot barnehageansattes praksis, kan også tilbakemeldingene Bjaberg får tyde på at dette er tema som engasjerer.
Kanskje er ikke praksisen rundt arbeidet med barns vennskap diskutert grundig nok. I dette innlegget ønsker jeg å kommentere noen av Sondre Bjabergs og Anne Greves uttalelser, samtidig som jeg ser behovet for å drive denne diskusjonen videre.
Vennskap eller fellesskap?
I Rammeplan for barnehagen (Kunnskapsdepartementet, 2017) finner man at det er fundamentalt at ansatte i barnehagen skal bidra til å sørge for at alle barn som går i en barnehage får en god barndom preget av trivsel, vennskap og lek. Det står videre at barnehagen skal aktivt legge til rette for utvikling av vennskap og sosialt fellesskap, samtidig som de skal støtte barnas initiativ til samspill, bidra til at alle kan leke med hverandre, og til at barn skal oppleve vennskap og beholde venner (Udir, 2017).
Les også: Toåringer utvikler vennskap i lek og er tydelige på hvem de vil leke med eller ikke
Ut fra dette er det liten tvil om at lek med andre barn og en deltakelse i et sosialt fellesskap er viktig for barns trivsel i barnehagen. Det kommer også tydelig frem at ansvaret for at alle barn i norske barnehager opplever dette er de ansattes. Spørsmålet blir dermed hvordan man kan få dette til i praksis, samtidig som det skaper et behov for å definere hva man legger i begrepene vennskap og sosialt fellesskap.
Det at ulike begrep brukes om hverandre kan kanskje være med på å komplisere diskusjonen rundt barns vennskap, flere ulike begrep brukes også i Sondre Bjabergs innlegg. Her presenteres vennskap, venner og lekevenner om hverandre, samtidig som det skilles lite mellom hva begrepene inneholder.
Er løsningen å fjerne bruken av ordet venn?
Det virker som tidligere nevnt at også professor Anne Greve ser på det å bidra til å skape vennskap i barnehagen som en utfordring, ettersom hun på konferansen «Nordiske impulser, Barns trivsel - helt nødvendig» selv tar til orde for å slutte å bruke begrepet venn i barnehagen. Hun uttaler at dette kan skape unødig press for barn ettersom det alltid er en risiko for at barn ikke finner vennskap i barnehagen.
Det at barn kan kjenne på noe press i forbindelse med vennskap tror jeg Anne Greve har rett i. Jeg opplever at vi som barnehageansatte ofte jobber imot en satt kultur om at det er viktig å ha en bestevenn.. Gjennom populærkulturens produkter presenteres barna ofte for to, noen ganger flere, bestevenner i bøker, tv-serier og filmer. Vil løsningen på dette presset og medførende utfordringer være å slutte å bruke ordet venn i barnehagen?
Noen ganger kan det føles som om at man løser et problem ved å fjerne det som oppleves som komplisert og vanskelig, på samme måte som det i en konfliktsituasjon der to barn krangler om den samme leken, ofte kan føles fristende å fjerne leken for å avslutte situasjonen. Utfordringen kan ofte bli at det ikke er den utvalgte leken som er selve kilden til problemet, det handler kanskje heller om barnas evne, kompetanse og vilje til å dele på leken, vente på tur, og finne en god måte å løse konflikten sammen på.
Vil man ved å fjerne begrepet venn fra barnehagens vokabular også fjerne det som oppleves som utfordrende med barns vennskap i barnehagen? Jeg tror svaret her er nei. Det er samtidig mulig at Rammeplanens føringer for barns utvikling og opplevelse av vennskap kanskje er for høye krav å sette.
Kanskje går man i riktig retning der hvor man i rammeplanen kan lese at personalet skal legge til rette for en utvikling av et sosialt fellesskap hvor de ansatte skal bidra til at alle kan leke med hverandre (Udir, 2017). Er det mulig at begrepet lekevenn vil være et bedre alternativ som kommer med lavere og mer reelle krav? I utgangspunktet kan alle barn i en barnehage og på en base eller avdeling leke med hverandre, og det bør også være et mulig minstekrav at alle barn har noen å leke med i løpet av en dag. Det sosiale barnefellesskapet vil også være viktig, alle skal få føle at de er en del av et fellesskap.
«Alle må være med på leken»
Uavhengig av hvilket begrep man velger og hvilken retning man tar, kommer man ikke unna Sondre Bjabergs kritikk av grunntanken og budskapet han hevder at personell i barnehagen videreformidler til barna; «alle barn skal leke med hverandre, alle i barnehagen skal være venner». Jeg er både enig og uenig i denne kritikken.
Jeg tror ikke det er farlig å formidle til en barnegruppe at alle barn i denne barnehagen skal kunne leke med hverandre, jeg tror at det er viktig for barns forståelse for deres egen deltakelse og ansvar for et fellesskap. Selv om barns trygghet, trivsel og relasjoner i barnehagen alltid vil være de ansattes ene og fulle ansvar, tror jeg det er lurt at barn også øver på å kjenne på et ansvar for sine medmennesker.
Barnehagen skal være en arena for læring, øvelse og mestring – og samspill, relasjoner og ansvar for andres trivsel bør også være en del av dette. Det å snakke og reflektere med barnegruppene om hva det betyr for andre å få bli med inn i leken, hva betyr det å bli holdt utenfor leken, og hva det betyr å ikke ha noen å leke med i barnehagen er viktig.
Jeg tror også det er viktig å snakke med barna om at vi alle har et ansvar for at alle i barnehagen har det bra, samtidig som det presiseres at det først og fremst er et voksenansvar.
Barna kan likevel være med på å hjelpe til slik at dette skjer. Det å øve på å kjenne på ansvaret vil heller ikke nødvendigvis være ensbetydende med at barna skal bli møtt med regelen «alle må få bli med på leken», samtidig som man som voksen også bør reflektere over hvem det er som setter begrensningene for leken. Finnes det aldri en mulighet for at det kan være plass til en Elsa eller en Olaf til? Ødelegges leken alltid om det kommer flere deltakere til? Finnes det også andre utfordringer knyttet til språk og kommunikasjon, lekekompetanse, og samspillskompetanse som kan være med på å påvirke barnas lek?
Å skille venner er nok ikke løsningen
Når det kommer til det å skille venner, er det vanskelig å vite hva Sondre Bjaberg egentlig legger iS det ettersom denne praksisen ikke er utdypet i artikkelen. Man kan bare anta at det Bjaberg kritiserer, omhandler systematisk atskillelse av venner i et forsøk på å sørge for at alle barn faktisk er en del av et fellesskap, og ikke det at barn deltar i lekegrupper og lignende i løpet av dagen.
Også Anne Greve nevner for Utdanningsnytt at det å delta i en lekegruppe ikke er med på å ødelegge vennskap. Det vil alltid være nødvendig for oss barnehageansatte å se nøye på egen praksis og kontinuerlig reflektere rundt og bevisstgjøre egne valg man tar. Det er ingen grunn til å ikke ta utgangspunkt i barns eksisterende vennskap i utformingen av lekegrupper, og heller se dette som en ressurs til å skape nye relasjoner i stedet for å se på dette som en begrensning.
Veien videre
Gjennom Sondre Bjabergs og Anne Greves uttalelser om barnehagens arbeid med vennskap ser det ut til at det kan være nødvendig å diskutere hvorvidt rammeplanens krav og forventninger om å legge til rette for barns utvikling og opplevelse av vennskap er for høye og urealistiske. Hvordan sørger man for at alle barn i norske barnehager selv opplever at de har en venn og at de er en viktig del av et sosialt fellesskap? Er det godt nok å legge til rette for barns deltakelse i et fellesskap, hvor alle barn skal ha noen å leke med hver dag?
Referanser
