Dugnadsånden til barnehagelærere er lønnsom for kommuner og private eiere

Hemmeligheten heter dugnad. Det arbeidsgiver ikke stiller med av nødvendig utstyr, sørger du som ansatt selv for. Er det ikke nok folk på jobb, så jobber du for to. Helt genialt for offentlige budsjetter og kommersielle eiere som liker store overskudd, men ikke like genialt for den ansatte.

Eksemplene er mange. Jeg vet ikke om en eneste barnehageeier som kompenserer de ansatte fullt ut for det de trenger at klær og skotøy for å være ute med ungene i all slags vær. De fleste baserer seg på et spleiselag. Jobben stiller med noe, og så supplerer du med resten sjøl. Det kunne vært gøy å se reaksjonene hvis for eksempel politiet kjørte samme praksis. «Vi stiller med bukse og sko, men du må ta med egen jakke», liksom.

Problemet gjelder ikke bare barnehage. I en fersk artikkel i BA om hjemmetjenesten viste en helsefagarbeider til kontrasten til de ansatte i driftsavdelingen, som «nærmest kan gå og hente seg de klærne de trenger», mens de ansatte i hjemmetjenesten brukte egenbetalte sko og skrapte is kledd i t-skjorte. En Fafo-rapport fra i år viser at tilgangen til det en trenger i jobben jevnt over er langt dårligere i kvinnedominerte yrker, enn i mannsdominerte yrker.

Det samme gjelder teknisk utstyr. Selv om datamaskin er et helt nødvendig redskap i jobben som barnehagepedagog, kan de fleste bare drømme om å ha tilgang til egen laptop. I beste fall er det delingskultur som gjelder. For mange er det lagt opp til at planleggingsarbeidet skal gjøres hjemme, uten at en får kompensasjon for bruk av utstyr, strøm og internettilgang.

Egen mobil brukes gjerne til å registrere barns ankomst i MyKid eller et tilsvarende system, og gjerne også til å ta bilder fra turen. Fordi det bare er en enkelt mobil som tilhører avdelinga, tikker det gjerne også inn meldinger fra styrer via Teams på egen mobil gjennom dagen. Men kompensasjon for at du må bruke din private mobil som et redskap i arbeidet, kan de aller fleste barnehageansatte se langt etter.

Det ser i det hele tatt ut til å ha utviklet seg en slags flau smålighet i sektoren. Det er ikke uvanlig at de barnehageansatte betaler for kaffen sin sjøl, i stedet for at arbeidsgiver legger inn denne kostnaden som et helt nødvendig smøremiddel for arbeidsmiljøet. Og det gjelder ikke bare kaffe. Det er ikke barnehageansatte du finner ute på restaurantene, med 3-retters middager som jobben har betalt. Da er det mer sannsynlig at de jobber i en annen type virksomhet, som et forsikringsselskap eller noe sånt.

Julebordet er helst i barnehagens egne lokaler, med medbrakt drikke. Nå er det ikke nødvendigvis et problem med billig julebord og egenfinansiert kaffe. Det er summen av alt jeg mener er problematisk, og som viser ulik verdsetting av mennesker i ulike typer jobber. Det er ganske rart, er det ikke, at det er de som gjør de viktigste jobbene som verdsettes minst? Jeg tror at de som jobber i barnehager og andre kvinnedominerte yrker får med seg disse forskjellene, og jeg tror det gjør noe med dem. På toppen av det hele må mange barnehageansatte jobbe i dårlige og slitne bygg, med dårlige lyd- og luftforhold.

Bergen kommune har en plan for rehabilitering, men det er en plan med et langt perspektiv, for å si det forsiktig. Jeg tviler på at det hadde tatt like lang tid dersom det var advokater eller revisorer som jobbet i lokalene.

Ulik verdsetting av mennesker i forskjellige yrker gjenspeiles selvfølgelig også i lønn. Barnehagelærerutdanning og fagutdanning for barnehage er dårlige økonomiske investeringer for den enkelte, både i et livslønnsperspektiv og i sammenligning med mannsdominerte jobber med tilsvarende ansvar og utdanning. Men det som nok kjennes mest på kroppen i det daglige, er at samfunnet ikke er villig til å tilføre de personalressursene som skal til, for å få jobben gjort på en god måte. Ansatte i barnehagene er helt unisone i oppfatningen av at bemanningsnormen ikke er god nok. Sånn sett er effektiviteten noe som har en høy kostnad, både for den enkelte og for samfunnet.

Sektoren har et skyhøyt sykefravær, og en høy grad av frafall. Det er kanskje ikke å undres over at søkertallene til barnehagelærerutdanninga stuper. Jeg er klar over at innlegg som dette heller ikke hjelper på søkertallene, men det får ikke hjelpe. Problemet må adresseres, hvis det skal bli gjort noe med. Vi må bort fra en virkelighet hvor det som kunne vært en helt fantastisk jobb, for mange rett og slett er skadelig for helsa.

Situasjonen er etter min oppfatning rett og slett ikke bærekraftig, og den erkjennelsen håper jeg at de som bevilger penger til sektoren kan ta med seg inn i det nye året. Både barn, ansatte og foreldre fortjener bedre enn dette. Til de som er så elskverdige at de søker seg inn i denne bransjen, vil jeg rette en oppfordring: det holder ikke at du går inn i jobben kun med masse idealisme i bagasjen. Det kreves også en god porsjon kampvilje.