Chatrobotens uutholdelige letthet

Den mest brukte metaforen om livet er at det er en reise. Hvor vi skal, har etter hvert blitt et sekundært spørsmål, det viktigste er at vi kommer dit så fort og effektivt som mulig. Da er det viktig at vi har kunnskap om verden umiddelbart tilgjengelig, og at vi ikke er tynget ned av unødig bagasje, men bare har det vi trenger for å henge med. Den største eksistensielle uro det moderne menneske i dag opplever, blir dermed å sitte på bussen til jobb med mobiltelefonen gjenglemt på nattbordet. Frykten for å gå glipp av noe på skjermen har blitt den nye dødsangsten.

I en verden gjort mindre og mindre magisk gjennom umiddelbar tilgang til teoretisk kunnskap om den, tror jeg at både undringen og fantasien står for fall, samt evnen og viljen til det utholdende og standhaftige arbeid som virkelig kan utvikle oss. Det går tregere å se på verden ved siden av eller over skjermen, men kanskje treg er det nye klok.

Vi har blitt så prosessorienterte at grunnen glipper under føttene på oss, og gir ikke oss selv tid til å stå i øyeblikket og mestringen før vi iler til neste delmål. Som Heraklit som sa at vi ikke kan gå ut i den samme elv to ganger, står vi i elven og slår fast at vi kan ikke engang stå i den samme elv en gang. Selv når vi står stille, endrer den og hva «den» er seg, uavbrutt.

Thus, all kinds of modernity are longing for solidity, but for a solidity that does not exist: “… change is the only permanence, and uncertainty the only certainty” (Bauman, 2012 )

Jeg har nettopp lest ferdig en bok av sosiologen Zygmunt Bauman om modernitet, og hva som kjennetegner modernitetens faser frem til i dag. Han avviser begrepet «postmodernitet», og hevder at modernitet er en ikke avsluttet historisk utvikling, som ikke kan avsluttes, bare få nye faser og uttrykk. Han vil likevel regne dens begynnelse sammenfallende med kapitalismen og industrisamfunnets begynnelse. Han deler modernismen inn i en «tung» og en «lett» fase, og beskriver blant annet hvordan moderniteten definerer viktige konsepter som frihet, individualitet, tid og fellesskap, og ikke minst hvordan vi konkret organiserer arbeidet vårt.

I sin tur vil jo måten vi organiserer arbeidet vårt på, være grunnlaget for hvordan vi utdanner oss og ser på utdanning. Hva betyr det at for utdanningssystemet at vi er i en historisk periode preget av «lett» modernitet, og gjør denne lettheten egentlig livet noe lettere for oss? Hva mener Bauman med «tunghet»?

Bauman beskriver den tunge modernitet som en periode besatt av omfang og størrelse. Europeisk kolonisering av verden handlet om ressurstilgang, men også om å eie mer land. Arbeidet var stedbundent, knyttet til stadig ekspanderende produksjonsenheter (fabrikker, gårder etc.) som eksisterte i mange år. Eierskap gikk ofte i arv, og det gjorde også ofte arbeidet: slektsledd etter slektsledd arbeidet på samme fabrikk, til den gikk overende i et endret marked.

I dag reiser kapitalen lett når den må reise, med alt essensielt samlet i kabinbagasjen: laptop, mobil, tre slips, ekstra dress, undertøy, toalettsaker og en gave til mor eller far som passer heimen. For superkapitalen er det i dag lite formålstjenlig å eie det som skal realisere ideene, det er bedre å ta med seg ideen på en anbudsrunde og la den med det beste budet produsere den. Dette optimaliserer profitt, men påfører produksjonsnivået en kronisk uro, samt et bortgjemt arbeidsliv i fattige land der menneskerettigheter blir brutt for å holde kostnadene nede og anbudet attraktivt. I gamle dager, med tung modernitet, ville bedriftseieren hatt kontinuerlig ansvar for å finne oppdrag til arbeiderne sine. I den lette modernitet er gammeldags og lite konkurransedyktig å eie noe som krever kontinuerlig vedlikehold i gode som i onde dager. «Travel light» er det nye idealet, og det samme gjelder for skole som for arbeidsliv.

Den lette modernitet i skolen, er i hovedsak knyttet til digitalisering er den konkrete utviklingen som skal gjøre alt så mye lettere, i flere betydninger av ordet. Med dette hører også nedbygging av skolebibliotek og mindre bruk av lærebøker i papir, samt utvikling av nettundervisning. Da unngår man hverandres blikk og holder kostnadene nede.

Historisk brukte vi i skolen mye tid på utenatlæring som var så grundig at man kunne resitere det leste, altså gjengi lærestoffet ord for ord, med en religiøs tro på at det var viktig å lære teksten helt korrekt. Etter hvert skulle man pugge med søkelys på å forstå innholdet, for å forberede seg til spørsmål fra teksten. I dag er vi der at vi trenger ikke å lagre kunnskap inne i oss, for vi bærer jo rundt på den med våre nettilkoplede mobiler uansett. Vi må bare vite hva vil spørre om.

Kunnskapen har altså blitt eksternalisert og instrumentalisert, det viktigste er ikke innholdet, men spørsmålene vi skal stille til innholdet for å mette kompetansebehovet som vi visst nok skal ha. Jeg har aldri hatt et generelt kompetansebehov, men jeg har ønsket meg det å lese en konkret bok, lære meg å male en vegg eller lappe en punktert sykkelslange. Abstrahert kompetanse har kommet gjennom realisering av konkrete behov hos meg selv.

Den begrepshistoriske prosessen dette skjer gjennom, er at vi har gått fra å ha et kunnskapsbegrep som det sentrale til å få et kompetansebegrep, vi har gått bort fra kanonisert faginnhold til et abstrahert kompetansebegrep, som vi spalter opp i en haug delkompetanser med ulike mestringsnivåer. Tidligere hadde vi et kunnskapsbegrep som rommet mange ulike kompetanser og kunnskaper, mens vi nå har et kompetansebegrep som mellom annet rommer kunnskaper. Vi har på mange måter fått en læreplan som er «travel light», men den er også feig, som bruker abstraksjoner til å ta et steg tilbake fra innholdsdefinisjoner. Jeg vil ikke reise tilbake i tid, men vi må bruke kunnskapen vi har til å være konkret der vi kan, og tilpasse abstraksjonene til det nivå vi møter elevene på.

Den lette modernitet preger mer enn bare læreplan og kunnskapsforståelse, den går også inn i arbeidsmåtene våre. Grunnlaget for den tunge modernitet var bruk av kroppen, fysisk arbeid som akkumulert over tid førte frem til et konkret, fysisk produkt. Tung modernitet preget min egen skolegang, for eksempel i et fag som matematikk. Jeg var veldig flink i geometridelen av faget, takket være den tyngden som var i det fysiske tror jeg. For å gjøre det godt der, var det viktig med gode redskaper som nyspissede blyanter, viskelær, passer, transportør og linjal. Det ble en taktil aktivitet i et spennende samspill mellom hode, kropp og materiale.

Pytagoras sitter fremdeles i hodet

Førti år etter sitter både Pytagoras og perspektivtegningen i fingrene og hodet. Nå, i en fase av moderniteten der ingenting kan bli lett nok, er alt denne praktiske aktiviteten å se på som bortkastet tid. Man kan simulere hva som helst digitalt, og få visualiseringer som langt overgår det man selv kan klare med verktøy, tålmodighet og et blankt ark. I iveren over å gjøre ting så lett og effektivt som mulig, blir veiene frem til målene altfor korte, de lange lærerike prosessene som setter seg i både kroppen og hodet uteblir. I jakten på letthet er vi nå i en fase preget av forakt for det kroppslige og den direkte fysiske kontakt med omgivelsene. Hvorfor skal vi ta den gresskledde omveien om det tunge fysiske, når vi kan ta digitale motorveier gjennom læringstopografien?

Det ene store lange arbeidet jeg er veldig bekymret for, er det individuelle arbeidet med språklig utvikling. Jeg selv lærte å lese fordi jeg ønsket å vite hva Donald sa til Dolly, i 4-5-årsalderen en gang. Hver bokstav jeg lærte meg, ga større klarhet om hvordan ting fungerte i Andeby, denne pussige stad, der oppdragelse var satt bort til onkler og tanter, et sted der det ikke var noe rart i å være påkledd oventil og naken nedentil. Denne læringen var et selvinitiert og møysommelig arbeid. Det var ingen som forsøkte å speede opp bokstavlæringen min med et nettbrett fullt av applikasjoner eller insisterte på at nå var det på tide å lære å lese.

Lettheten ødelegger

Her har vi den store lettheten som ødelegger oss i skolen: hurtigheten og tilgjengeligheten som er i det digitale, gjør at vi lemper mest mulig av arbeidet over til digitale krefter. Det vi ikke må glemme, er at språket ikke er et instrument utenfor oss, men det er faktisk oss selv. Det språket vi kommuniserer med, må vi ha i oss, vi kan ikke bruke digitale redskaper som stedfortredere. Vi trenger individuelle vokabularer eller leksika inne i hodet vårt, vi trenger å jobbe grundig med språk over tid for å skape vårt eget. Det vi ytrer i tale og skrift, er ikke bare noe vi produserer for å få et resultat i den ytre verden, men det er oss selv som beveger oss i verden og skaper oss selv gjennom å samhandle med språket både som essens og virkemiddel.

For meg og andre som tenker på denne måten, er denne bevegelsen mot stadig større letthet i kunnskapsarbeidet som har fulgt med den digitale utviklingen også en bevegelse mot å degradere konkret kunnskap og grundige arbeidsprosesser over tid.

Hvordan tilpasser vi oss den nye virkeligheten?

Det har vært en trinnvis bevegelse, som vi har klart å følge med på til en viss grad, men nå med innføringen av ChatGPT, har jeg følelsen av at det ikke er snakk om trinn, men hele etasjer. ChatGPT er kanskje den «letteste» hendelsen vi har hatt i skolen så langt i historien i det modernitetsperspektivet jeg har reflektert litt rundt, og jeg aner virkelig ikke hvordan vi kan tilpasse oss denne nye virkeligheten. Elever har i mange år kunnet lage arbeider som fremstår som bedre enn deres faktiske faglige nivå, gjennom digital eller analog drahjelp, men det som skjer nå, kjenner vi ikke konsekvensene av. Det er noe helt annet enn å ha en forelder som skriver en nynorsktekst for deg.

Jeg tror det er mulig å komme til en skolehverdag der ChatGPT brukes som et nyttig instrument, men det er ikke gjort over natten, og ChatGPT Super SS Rally GT Fastback Hardtop Sprint ruser allerede motorene på internetts motorveier. Silicon Valley kommer til å komme med sine produkter. Uansett hvor hvor problematisk det måtte bli for oss som arbeider med dannelse og utdannelse, lever de ut sine våte drømmer om å simulere det menneskelige med Big data og prosessorhastighet. Vi løser ikke dette i de tusen klasserom.

Det er heller ikke sånn at vi er nødt til å gjøre noe bare fordi vi kan det. Hva slags moral og utviklingssyn er det? Den lette modernitet har for lengst gjort livet tyngre for oss, fordi utviklingen mot stadig større hastighet og letthet er vår eneste konstant. Digital utvikling har blitt en påtvunget religiøs størrelse som man ikke har lov til å stille spørsmål ved, bare tilpasse seg til.

Ellers i livet er det vanlig at vi tenker oss nøye om før vi endrer noe. Det bør også gjelde for teknologisk utvikling, der vi alltid bør spørre oss: Hvem tjener på dette? Det er ikke oss på kunde-/mottaker-/brukersiden når det kommer til stykket. Det er menneskeligheten vår som står på spill.

Jeg husker godt en tegneseriestripe med Hårek og Kark, som står og ser ut i verdensrommet og filosoferer. Kark sier «Hårek, når jeg ser ut i verdensrommet føler jeg meg så liten og ubetydelig. Hva tenker du?» Hårek svarer: «Ja, jeg føler også hvor liten og ubetydelig du er, når jeg ser ut i verdensrommet.»

Undringen kan altså ta uventede retninger. ChatGPT kan gi oss noen fakta om verdensrommet (som vi ikke vet om vi kan stole på), men det andre mennesket møter oss med sin menneskelighet der det befinner seg i sin utvikling. Mye mer interessant. Det er språket vi har i oss som gir oss tilgang til mening og mulighet til å dele og utvikle holdbare meninger som kan utvikle både oss selv og verden. Av og til er trellen Kark den smarteste.