Det skrives mye om digitalisering i skolen. Jeg er
norsklærer på ungdomstrinnet, og jeg har to tenåringsgutter hjemme. Min
bekymring er ikke nettbrett- eller PC-bruken i undervisningen.
Slik jeg kjenner lærere, vet jeg at de aller fleste sørger
for god variasjon, hvor PC og nettbrett er nyttige og viktige verktøy, i kombinasjon
med penn og papir.
Jeg er mest opptatt av mobiltelefonen og hva den gjør med
evnen til å konsentrere seg, og særlig evnen til å lese og skrive. Mange av
dagens unge (og vi voksne) er fullstendig avhengige av den lille dingsen.
Det er skremmende å observere hvordan hangen til å ta opp
mobilen er der ustanselig hos de unge. Dette er ikke elevenes feil, de er vokst
opp med denne avhengighetsskapende duppeditten. Koronapandemien, med mye
skjermbruk hjemme og lite konsentrasjonstrening på skolen, har ikke gjort ting
bedre.
Våre unge har nesten ingen øyeblikk med fullstendig ro. I
det skoletimen er over, kaster elevene seg over mobilene sine. De spiller, de
chatter og de underholdes. På vei til og fra skolen, på biltur med familien,
med venner i friminuttene, når de legger seg om kvelden – ja, så å si alltid,
er mobilen der med sin umiddelbare belønning til hjernen.
Les også: KrF vil ha mobilfri skole
Å sitte og se ut av vinduet mens verden flyr forbi, er det
knapt noen som driver med lenger. Denne viktige meditative roen går våre unge
glipp av. Det er nedstemmende. Særlig når jeg selv blir minnet på hvor godt det
er å oppleve ro, de gangene jeg (stadig oftere) må tvinge meg selv til å legge
vekk mobilen.
Med dette bakteppet kan man jo tenke seg hvordan det er for
mange unge å lese bøker på papir. Boken er sjanseløs i møte med svisj, svosj,
farger, lyd og gøyale påstander fra ekstreme meningsytrere på TikTok.
Alt som krever tålmodighet og ikke har den umiddelbare
belønningen, alt som er kommunikasjon mellom linjene og krever tolkning, er
blitt mer krevende. Til og med langfilm er blitt en utfordring for mange, det
som var så stas for de fleste elever for bare noen få år siden.
De voksnes ansvar
Dette er som sagt ikke de unges skyld. Tvert imot er det de
voksnes ansvar. Akkurat som barn trenger rammer for leggetider og sukkerinntak,
må barn og unge få hjelp til å begrense mobilbruk. Det er noe foreldre ikke
klarer alene. Og det er her skolen kommer inn.
For det første mener jeg skolen bør bli mobilfri, og jeg får
støtte av forskere. Jeg skulle ønske politikerne var modige nok til å vedta
mobilforbud på skolen. Det ble forsøkt på Høyres landsmøte, men endte med en
oppfordring til den enkelte skole om å selv vurdere en slik regel.
Jeg ser det hver dag i klasserommet, hvordan mobiltelefonen
ødelegger de unges konsentrasjon, og dermed også evnen til å lese lengre
tekster.
I mai kom resultatene fra den internasjonale undersøkelsen
PIRLS som viste at leseferdigheten blant barn synker og at norske 10-åringer
leser dårligere enn før. PISA-undersøkelsen noen år tidligere viser det samme,
og hevder at en av fem 15-åringer leser så dårlig at de vil få problemer i
videre utdanning og yrkesliv.
Jeg mener skolen må ta lesing og konsentrasjonstrening, som
er to sider av samme sak, på alvor. Hvordan kan man gjøre det? Jo, ved å
innføre lesing av lengre tekster på papir systematisk, også på ungdomsskolen.
Gjerne som et eget fag.
Jeg har to tenåringer hjemme. De er blitt lest for jevnlig
fra de var små, og fortsatte så å lese selv, så lenge de var barn. Man skulle
tro en slik oppvekst la grunnlaget for at de tyr til boken på egen hånd, når de
nå i større grad kan bestemme selv. Det skjer ikke.
Dingsene vinner over bøkene
Nå er det nærmest umulig for meg, norsklærermoren, å få
16-åringen til å lese. Dingsen vinner. Jeg er ikke alene. Når jeg snakker med
foreldrene til mine elever, melder mange om det samme. Boken er sjanseløs i
møte med mobiltelefonen.
Vi kan ikke la grensesettingen kun være opp til foreldrene,
skolen må hjelpe til. Jeg har selv erfart at det er mye lettere for meg å få 29
elever i et klasserom til å lese, enn tenåringen hjemme.
På Lofsrud ungdomsskole, hvor jeg jobber, forsøker vi å ta
dette ansvaret. Vi har laget et eget fag som heter lesing. Nei, det er ikke
«lesekvarten», hvor hver lærer selv bestemmer at «nå leser vi litt i denne
timen». Vi har innført faget lesing, timeplanlagt, med friminutt imellom, for å
synliggjøre for elevene at dette er et fag som alle andre fag. Det har vi lov
til, fordi lesing er definert som en grunnleggende ferdighet, og da kan man
«stjele» noe tid fra alle andre fag.
På Lofsrud er lesetimen hellig. Hver morgen leser elevene 20
minutter. Det virker kanskje lite, men sammenlignet med ingen lesing, er det
mye. Om ikke annet, får i alle fall elevene på Lofsrud 20 minutter hver dag i
tre år, hvor de må sitte i fullstendig ro og kun forholde seg til en bok på
papir. Jeg er overbevist om at det er en gave vi gir elevene, når de må sitte
slik i 20 minutter hver dag.
Vårt mantra er at de må trene opp den mentale kondisen, slik
man trener opp den fysiske. Vi gir dem ikke bare muligheten til å oppdage god
litteratur. Vi gir dem muligheten til å kjenne på stillhet, til å øke konsentrasjonsevnen
og til å bli bedre skrivere. De som ikke får til å lese må trene mer, ikke
mindre.
Godt språk kommer fra bøkene
I tillegg mener jeg det er vanskelig å bli god til å skrive
om man ikke er god til å lese. Om vi ønsker at Norges befolkning skal kunne
uttrykke seg skriftlig på et noenlunde godt nivå, må man få det gode språket
fra et sted. Hvor ellers enn fra bøkene? Det gode språket kommer i alle fall
ikke fra korte snutter på en mobiltelefon.
Når vi snakker om digital kompetanse, handler det derfor
etter mitt skjønn ikke kun om bruken av ulike programmer, eller om nettbrett og
PC på skolen, det handler vel så mye om evnen til å legge vekk mobiltelefonen,
samtidig som man trener på å øke konsentrasjonsevnen gjennom uforstyrret lesing
av lengre tekster på papir.
Det må være en av skolens viktigste oppgaver å trene elevene
i disse ferdighetene.
