Solomødre til barnehagene:
Ikke gjør vår familieform til noe eksotisk

Stadig flere enslige, norske kvinner får barn ved hjelp av donor-assistert befruktning, såkalte solomødre. Selv om det ifølge norsk lov ikke er tillat å gi fertilitetsbehandling til enslige, er det ikke forbudt å motta denne behandlingen i utlandet (jf. bioteknologiloven § 7-5).

Kvinnene trenger ikke reise langt, behandling med donor tilbys enslige kvinner både i Sverige og Danmark. Norske myndigheter registrerer ikke hvor mange barn som fødes etter fertilitetsbehandling i utlandet, men det er snakk om flere hundre norske kvinner bare ved Stork-klinikken i Danmark (Meld. St. 39 (2016–2017)).

Undersøkelsen

Barnehagen skal synliggjøre et mangfold i familieformer og sørge for at alle barn får sin familie speilet i barnehagen (Kunnskapsdepartementet 2017, s. 10). I et pågående doktorgradsprosjekt har 33 enslige mødre som har fått barn ved hjelp av anonym sædgiver i utlandet, delt sine erfaringer om hvordan barnehagen synliggjør og speiler deres familieform.

Mødrene har besvart et elektronisk spørreskjema. Spørreskjemaet inneholdt både faste svaralternativer med avkrysningsalternativer og åpne spørsmål der mødrene kunne skrive en tekst av valgfri lengde. Undersøkelsen ble gjennomført i et hemmelig nettforum med over 400 deltakere.

Alle deltakerne i forumet hadde fått barn ved hjelp av donor, og var enslige ved unnfangelsestidspunktet. Det er ikke mulig å søke opp forumet på nett, alle deltakere er invitert inn av bekjente. Dette sikret at utvalget mitt hadde erfaring med fenomenet jeg undersøker. Undersøkelsen er godkjent av NSD (Bjerklund 2019).

Barnehagen bør samarbeide mer med spesialpedagoger

Ingen av mødrene i undersøkelsen hadde opplevd negative reaksjoner på sin familieform fra barnehagens side.

12 prosent hadde ikke opplevd noen som helst reaksjon, 48,5 prosent hadde fått det de oppfattet som nøytrale reaksjoner, mens 39 prosent hadde fått positiv respons på sin familieform fra barnehagens side.

I denne artikkelen vil jeg på bakgrunn av foreløpige funn presentere noen forslag til hvordan barnehagen kan arbeide med å speile og synliggjøre denne familieformen.

Donor – ikke pappa

Nesten alle mødre foretrakk at barnehagen sa donor om sædgiver, og at de ansatte ikke brukte betegnelsen pappa. Mødrene opplevde ikke at det å være et barns biologiske og genetiske opphav var nok til å kunne kalles pappa. Dessuten poengterte de at sædgiver i praksis ikke utøvde noe sosialt farskap overfor barna deres (Bjerklund 2019).

Mødrene ønsket heller ikke at barnet ble omtalt som «donorbarn» eller de selv som «donormødre». De understreket at barn ikke skulle defineres ut fra sin tilblivelsesform. Flere av mødrene fryktet at andre foreldre eller barn skulle si til barnet deres at «alle barn har en pappa», fordi de trodde dette kunne gi barnet forestillinger om at det var en far der ute de kunne komme i kontakt med.

Vil ikke bli framhevet

Mødrene ønsket ikke at barnehagen skulle fokusere på deres familieform som noe spesielt når de snakket om ulike familieformer i barnehagen. De ønsket at barna heller skulle lære om et mangfold av familieformer, slik også rammeplanen for barnehagen tar til orde for (Kunnskapsdepartementet 2017).

Ei mor sa: «Jeg mener det er viktig at barnehagen har fokus på at det finnes mange ulike familieformer for å normalisere at noen bare har en mamma, noen to mammaer, noen to pappaer, noen skilte foreldre, noen bor i fosterhjem osv.»

De fleste vil være åpne

88 prosent av mødrene valgte å være åpne overfor barnehagen om barnets tilblivelse. 48,5 prosent hadde aktivt orientert andre foreldre. Mødrene ønsket åpenhet for å normalisere og alminneliggjøre sin familieform. Noen valgte også å være åpne ved å sende et brev til barnehagen. Dette brevet var noen ganger videreutviklet etter en mal de fant på nettforumet.

Nå følger barnehagelærerne barnet fremfor klokken

Noen få opplevde det ikke som relevant å fortelle barnehagen hvordan barnet har blitt til, i det hele tatt, og holdt det hemmelig. Mødrene uttalte blant annet dette:

Jeg er åpen overfor alle rundt meg om hvordan barnet har blitt til, så det var helt naturlig for meg å også orientere barnehagen. Jeg syntes det var spesielt viktig at de kjente til vår familiesituasjon, og jeg tenkte på at barna som han går sammen med, er som barn flest og kan stille spørsmål til hvor «pappaen» er, og da vil jeg at det skal svares åpent og ærlig på. («Alvilde»)

Det fleste mødrene hadde positiv erfaring med åpenhet.

Vil ikke være eksotiske

For mange mødre var det viktig at barnehagen ikke gjorde deres familieform til noe eksotisk, eller snakket for mye om hvordan akkurat deres barn var blitt til.

Jeg synes at det er altfor mye fokus på hvordan disse barna ble laget, og jeg mener det i seg selv skaper problemer. Ofte lager voksne problemer for barna ut fra deres egne ønsker og tanker. Det eneste barn trenger, er kjærlighet og trygghet, noe som ikke avhenger av om det var to mennesker som klarte å lage barn ved å ha sex, om de som par eller man er enslig og trengte medisinsk hjelp, eller man adopterte.

Da barnehagen jobbet for å få gode samtaler under måltidet, fikk de flere barn til å snakke

For barn er ofte den familien de selv vokser opp i, det vanlige og alminnelige, selv om omgivelsene kan oppleve at deres familieform er sjelden eller annerledes. Dette tenker jeg er noe barnehagen bør anerkjenne.

Barna møtes med voksnes sosiale oppfatning av hva som er en vanlig og en uvanlig familie, og ikke ut fra barnas personlige opplevelser av sin familie og sin familieform. Som ei mor uttalte det: «Man burde tenke mer «sånn er jeg og sånn er det». Barn burde ikke bli definert som annerledes ut fra familiesituasjon, men alles familiesituasjoner må gjøres normale!»

Trenger relevant barnelitteratur

Mange mødre ønsket at barnehagen kjøpte inn barnelitteratur om ulike familieformer. Bøker som ble nevnt var Familiemyldreboka, Karla-bøkene og Albert Åberg. Familiemyldreboka tar ved hjelp av mange bilder for seg flere ulike familieformer. Den enslige moren til Karla har fått henne ved hjelp av en donor, og dette er temaet i Karla-bøkene.

I Albert Åberg nevnes ikke mor i det hele tatt. Mødrene hadde stor tro på barnelitteratur, og mange tok på seg ansvar for å kjøpe inn og gi barnehagen det de opplevde som gode bøker i presang. Mødrene opplevde i liten grad at barnehagen hadde bøker eller leketøy som deres barn kunne identifisere seg med.

Ønsker individuell tilpasning

Mens noen av mødrene ikke ønsket at barnehagen laget farsdagskort, hadde andre gode erfaringer med at deres barnehager fant kreative løsninger. For eksempel kunne morfar eller mor få en oppmerksomhet på farsdagen. Noen mødre var opptatt av praktiske spørsmål, som at barnehagen burde ta hensyn til at de var eneforsørger i aktiviteter som kunne medføre arbeid eller utgifter, eller at barnehagen burde tilby barnevakt ved foreldremøter.

Ei mor ønsket for eksempel at barnet hennes skulle få plass på en avdeling med en mannlig ansatt:

Barn fra barnehager med god kvalitet får et års forsprang på skolen

Jeg vil også nevne at barnehagen var svært lydhør da jeg ba om at datteren min skulle få plass på storbarnsavdelingen som har en mannlig ansatt. Hun fikk plass på den aktuelle avdelingen, og jeg ser at datteren min har fått et veldig godt forhold til den mannlige assistenten, og at han slik har blitt en viktig mannlig rollemodell i hennes hverdag.

Her kunne barnehagen med enkle grep tilrettelegge for familien slik at barnet fikk kontakt med omsorgspersoner av begge kjønn i oppveksten. Andre kan ha mange mannlige rollemodeller privat, og ha andre ønsker som er viktige i akkurat deres familier.

Viktig å snakke med mødrene

Det aller viktigste jeg leser ut av de foreløpige funnene, er at barnehagen bør lytte til den enkelte kvinne og barna deres. Alle familier er ulike, og har forskjellige ønsker og behov. Derfor kan ingen undersøkelse fortelle barnehagen hva akkurat den aktuelle familien trenger.

Samtidig kan kunnskap om variasjon i familieformer være nyttig når barnehagen skal synliggjøre mangfoldet i familieformer overfor barna i barnehagen.

Jeg var på vei til å gå, da jeg så blikket hans: Ser du meg?

Barnehagen bør diskutere med meg dersom de er usikre på hvordan de skal håndtere situasjoner, f.eks. hva de kan si til barn som spør etter pappaen til barnet mitt, eller hvordan de kan markere farsdag (istedenfor at de automatisk dropper markering for alle barn, kunne barnet mitt f.eks. lagd noe til bestefar isteden).

Det er ikke mulig å gi en enkel «oppskrift» på hvordan ulike barn og familier skal møtes for å ivareta mangfold. Barnehagen må være i kontinuerlig dialog med foreldrene. Flere mødre opplevde også at barnehagene deres barn gikk i, nettopp var gode til å stille spørsmål og var åpne og nysgjerrige.

Avslutning

Solomødrenes familier er like ulike som alle andre familier, og de vil at et mangfold av familieformer skal speiles i barnehagen uten spesielt fokus på deres familieform. Mødrene ønsker å anerkjennes som en av flere likestilte familieformer og å bli spurt til råds.

Boka Moderna familjer av Susan Golombok kan være fin å lese for barnehagelærere for å få kunnskap om temaet. Mødrene ønsker at deres familieform normaliseres. De vil også gjerne at barnehagen gjør små, individuelle tilpasninger til det beste for barna deres, som at barna kan lage kort til bestefar, mens de andre lager det til sine fedre.

Litteratur

Bjerklund, Monica, 2019. «Fordi han som donerte aldri vil bli en pappa». Definisjoner av egen familieform hos enslige kvinner som har fått barn ved hjelp av sædgiver. Tidsskrift for kjønnsforskning01 / 2019 (Volum 43)

Golombok, Susan, 2018. Moderna familjer. Barn och föräldrar i nya konstellationer. Stockholm: Natur & Kultur.

Hoffman, Mary, Asquith, Ros Asquith (Illustratør), Horn, Anne (Oversetter), 2010. Familiemyldreboka. Omnipax Forlag.

Kunnskapsdepartementet 2017. Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. https://www.udir.no/laring-og-trivsel/rammeplan/

Meld. St. 39 (2016–2017). Evaluering av bioteknologiloven. Tilråding fra Helse- og omsorgsdepartementet 16. juni 2017, godkjent i statsråd samme dag. (Regjeringen Solberg).