La oss ikke se oss blinde på læreplanverket

Senest i Klassekampen lørdag 12. januar ble søkelyset retta mot at læreplanene har tømt skolen for fakta- og allmennkunnskap. 

Som læreplanforsker blir jeg slått av hvor stor innflytelse læreplanverket blir tillagt. Lenge ble det sagt av både forskere og lærere at læreplanverket hadde liten innflytelse på skolen. I lys av dette er dommedagsprofetiene interessante. Har læreplanverket fått større innflytelse på skolens praksis, eller overdrives læreplanverkets betydning når det gjelder til å forstå endringer i skolens innhold? 

I Norge har vi hatt mange læreplanverk etter andre verdenskrig. Alle har vært skrevet slik at de må tolkes og oversettes til pedagogisk praksis. Ingen av læreplanverkene har diktert lærere, verken når det gjelder innhold eller metode. I møte med læreplanverk må vi derfor spørre oss: Hvilke andre forhold påvirker hvordan lærere tolker og oversetter læreplanen til konkret praksis? 

Fram til tusenårsskiftet var svaret læremidler. Lenge hadde vi en lærebokstyrt skole, og lærebøkene var orientert mot faktakunnskap. Det var altså ikke læreplanverkene som var garantist for faktakunnskap.

Etter tusenårsskiftet er ikke svaret like entydig. Læremidler har fortsatt mye å si, enten de er innbundet eller på skjerm. Samtidig har det kommet flere betydningsfulle politiske styringsverktøy knyttet til vurdering. Internasjonale, nasjonale og kommunale tester er én ting, vurdering for læring en annen. 

Den nye vurderingspolitikken har medført at kompetanse- og læringsmålstyring ble gjengs: Mål ble skrevet på tavla i starten av hver time, og vurderingsmatriser med rubrikker for måloppnåelse ble en vanlig pedagogisk praksis. Oslo-skolens 2770 mål er illustrerende for praksisen. 

Læringsmålstyringa bidro på den ene sida til at fagplanene i læreplanverket fikk stor innflytelse. På den andre sida bidro den til en målstyring av elevenes læringsprosess. I kombinasjon med økte krav til dokumentasjon er min påstand at det bidro til en oppskriftsmessig skole der avkryssing, form og ferdigheter fikk forrang. Et særtrekk ved vurderingspolitikken er at faktakunnskap har en lite sentral rolle.

Mye tyder på at læreplanverket har fått større betydning: Kompetansemålene i fagplanene har endra skolen. Samtidig er det et viktig å understreke at kompetansemål ikke må lede til formalisme. Vi må derfor være interessert i hvorfor læreplanverket ble tolka som det ble. I Danmark har læringsmålstyring blitt diskutert lenge, men foreløpig har temaet fått lite oppmerksomhet i Norge. 

Ønsker vi en skole med et tydeligere kunnskapsinnhold enn i dag, tror jeg vi gjør lurt i å ikke se oss blinde på læreplanverket. Vi må heller rette oppmerksomheten mot nettverket av politiske verktøy som læreplanverket inngår i. Da er vurderingspolitikken det første stedet jeg ville sett nærmere på.