Ill.foto: Mostphotos/Roland Magnusson
En hyllest til læreren som så oss da ingen andre gjorde det
– Takk til deg som ikke ga opp, selv når vi gjorde alt for å dytte deg unna.
Kjære lærer,
Dette er en hyllest
til deg. Til de dagene når vi utfordrer deg ekstra, når du er i ferd med å gi
opp, når du lurer på om noe av det du gjør virkelig betyr noe. Vit at jobben din
setter spor, at du gjør noe viktig. At ordene dine kan være redningen vi
klamrer oss til. At tålmodigheten og tilstedeværelsen din kan være det som utgjør
forskjellen mellom håp og håpløshet.
Til deg som var, til
deg som er, til deg som skal bli lærer. Til deg som bærer tittelen lærer med
stolthet, men også med slitne skuldre og tunge tanker, som lurer på om du orker
dette. Til deg som ser forbi de mange lagene av et ytre skall som har blitt
bygd opp over år med overlevelse. Til deg som vet at et sint barn ofte er et
skadet barn. Til deg som fortsatt stiller spørsmålene, selv om du vet at
sannheten kan være vond å høre. Til deg som gikk i krigen, for oss og med oss.
Systemsprengere og
løvetannbarn kaller de oss. Vi som tidlig lærte at barndommen var en kamp for
å overleve, ikke en bekymringsfri tid slik barndommen burde være. Vi som lærte
oss at voksne ikke kunne stoles på. Vi som fant strategier for å beskytte oss,
skjule oss, overleve. Og i den prosessen skapte vi et indre monster. Det
monsteret som spruter ild, for å holde deg unna, som gjør alt i sin makt for å
være uovervinnelig. Vi virker som om vi har en uendelig kampvilje, og kan virke
umulig å nå inn til. Vi gjør ikke det med vilje, vi har bare lært at vi bare har
oss selv vi kan stole på, og gjør egentlig ikke det engang.
Vi som tidlig lærte at
verden ikke var til å stole på. Trygghet var et fremmedord. Vi som ikke lærte å
speile følelsene våre i trygge omsorgspersoner, og som kanskje må bruke resten
av livet på å rehabiliteres fra vår egen barndom. Vi som vokste opp med at vi
var oppsigbare. De av oss som til slutt ikke orket å bli flyttet til nok en
familie, og ba om å få bo på institusjon – for å slippe å lære enda en familie
å kjenne. Vi som lærte at voksne kom og gikk, noen slo, noen overså, noen
sviktet – og noen så. Du som så.
Vår oppvekst var en
daglig kamp. For å overleve. For å skjule sår som aldri fikk gro. For å
opprettholde en ytre fasade, så ingen skulle se hva som egentlig lå bak. Et liv
der håpet stadig ble tent og slukket igjen. Disse opplevelsene skar dype sår i
oss. Arr som aldri forsvinner helt. Det vokste bare frem et monster av
mistillit, frykt og usikkerhet. Et monster skapt av traumer, en stemme som
visker at vi ikke er gode nok, ikke verdt nok, ikke elskbare. Det farger alt vi
gjør.
Vi kan se sterke ut.
Vi kan utfordre. Vi kan virke som om vi ikke lar oss knekke. At vi tåler alt,
og man lurer på hvor vi henter kreftene fra. Men under overflaten er det noe
annet. Tvil. Utmattelse. En konstant uro. En følelse av at vi alltid må bevise
noe, men aldri får det til. At vi er i veien. At vi aldri helt hører til.
Men du så oss.
Du som ikke ga opp,
selv når vi gjorde alt for å dytte deg unna. Du som ble, selv da vi var
vanskelige å være i nærheten av. Du som forsto at sinne og kaos ikke var hat,
men beskyttelse. Du som visste at vi testet deg, ikke fordi vi ville skyve deg
bort, men fordi vi måtte vite om du kom til å forsvinne som alle andre.
Jeg vet at du tok oss
med deg hjem i tankene. Jeg vet at du grublet på hvordan du kunne nå inn. Jeg
vet at du noen ganger følte deg maktesløs. At du kanskje trodde du ikke gjorde
nok. Men du gjorde mer enn du aner. Vit at for et barn kan du være den
forskjellen i livet, den som lærer de at de er verdige omsorg og godhet, at
noen har troen på at alt er mulig.
Hilsen fra oss,
systemsprengerne og løvetannbarna. Vi som bar kaoset i oss, men fant veien
videre. Vi som motbeviste alle, vi som ble noe ingen trodde vi kunne bli. Jeg
var en av dem. En av dem som utfordret, som testet, som aldri helt stolte på at
noen ville bli værende. Men du ble. Og fordi du gjorde det, er jeg her i dag.
Ikke bare som en som overlevde, men som en som nå står i ditt sted – som lærer,
som den voksne jeg selv trengte.
