Cecilie Skog: – Barneparken gjorde meg robust
Fjellklatrer Cecilie Skog lærte mye i barneparken som hun har tatt med seg videre i livet.
Publisert
Sist oppdatert
Vi satte opp stoler på rekke og rad og sang og lekte «Hompetitten», sier Cecilie Skog og demonstrerer at teksten sitter fortsatt.
«Å hompetitten, hompetatten, hompetutten teia. Melkeruta kommer ifra Skomperud på heia», synger hun.
– Det var favorittaktiviteten min, og jeg foreslo ofte denne leken. De andre var litt sånn: «Jada, Cecilie, vi vet at du er glad i den», sier hun lattermildt. Cecilie gikk i barnepark på Hessa i Ålesund fra hun var to og et halvt år til hun fylte sju og startet på skolen. Cecilie ble levert da parken åpnet klokken 10, og hentet igjen fire timer senere.
Minnes ventingen
– Vi var mest utendørs og lekte, og de fleste minnene fra barneparken utspiller seg rundt huskene, sklia og lekehuset. Det var mye venting. Det var hardt for en som alltid har vært utålmodig, sier Cecilie. Hun lærte å stå i kø, å dele og å stole på andre voksne enn foreldrene.
– Jeg lærte mye i barneparken som jeg har tatt med meg videre i livet. Jeg ble robust og dynamisk, sier Cecilie.
LES OGSÅ: Jannike Kruse: – Samlingsstundene var kjedelige. Jeg fikk kløe i rumpa og ville heller ut og leke
Med øredobber i avisen
Da, som nå, regnet det ofte i Ålesund, og dét visste Cecilie og vennene å utnytte.
– Vi laget mengder med sand- og gjørmekaker og solgte dem i butikken vår under sklia. Her var det lavt under taket, det var en egen verden, der de voksne var for store til å komme inn, minnes Cecilie med et varmt smil. Hun husker at hun elsket å grise med sand, søle og vann – og ikke minst å hoppe i sølepyttene.
En dag kom det en journalist og fotograf fra Sunnmørsposten på besøk til barneparken. De laget en reportasje om at det var blitt moderne å ta hull i ørene på små barn.
– Journalisten og fotografen hadde vært på barneskolen først og kom, litt tilfeldig tror jeg, innom barneparken etterpå. Og der traff de hun bitte lille med grønne øredobber, som havnet i avisen, sier Cecilie, som insisterte på å få øredobber når storesøsteren fikk det.
– Jeg ville ha det hun fikk, jeg var en skikkelig sta, lita frøken, smiler Cecilie.
Ragnhilds fang
Ragnhild jobbet i barneparken – og hadde et stort og trygt fang. Cecilie minnes at hun var god til å trøste.
– Ragnhild var en moden dame, den mest erfarne som jobbet der, og jeg likte henne veldig godt. Jeg hadde tillit til henne, og det var fint å ha et sterkt bånd til en voksen utenfor familien, sier Cecilie.
Hun opplevde at de voksne var til stede, men ikke nødvendigvis delaktige.
– Jeg kan ikke huske at de som jobbet der, satte i gang noe eller ble med i leken, bortsett fra da vi var inne. Da var det noen klappeleker og Hompetitten, selvsagt!
LES OGSÅ: Forfatter Tore Renberg var mye redd som liten. Barnehagen ga ham trygghet.
Beskyttelse mot tigre og løver
Cecilie har valgt en friluftsbarnehage for sine egne barn, Vilja og Vega. Minstejenta på fire går der fortsatt, og her om dagen gikk hun hjem alene for første gang, sammen med to jevngamle venner.
– Det er 700 meter å gå gjennom skogen, og jeg sto og ventet på dem i enden av skogholtet. De var så stolte og lykkelige, der de kom gående med hver sin vandrestav, som de hadde spikket i barnehagen. Stavene skulle beskytte dem mot tigre og løver på veien, forteller Cecilie.
Vega visste at moren ventet på dem med is. Det var taktisk fra Cecilies side. Hun regnet med at det å forhindre isen fra å smelte var en sterk motivasjon for å holde seg på stien.
– Du skulle sett dem. De vokste på den turen. Det å gå alene gjennom skogholtet var Vegas initiativ – og jeg er sikker på at hun vil huske den opplevelsen for resten av livet, sier tobarnsmoren med et smil.
