Skolen må tilpasse seg barnet, og ikke omvendt!

FN`s konvensjon om barnets rettigheter (Barnekonvensjonen) er en internasjonal avtale om barns rettigheter. Her presiseres det at barnets beste alltid skal være det grunnleggende prinsipp, og at alle barn har rett til utdanning og utvikling, omsorg og beskyttelse, og deltakelse og innflytelse

Konvensjonen sikrer på denne måten alle barn og unge under 18 år retten til en trygg og god oppvekst, uansett hvem de er og hvor de bor. De fleste landene i verden følger barnekonvensjonen, og Norge bestemte seg for å følge den i 1991. Dette innebærer at fra 2003 gjelder barnekonvensjonen som norsk lov, og den går foran andre norske lover dersom de skulle komme i konflikt med hverandre.

De fire generelle grunnprinsippene handler altså om å være fri for diskriminering, og at barnets beste skal være et grunnleggende prinsipp i alle avgjørelser. Samtidig har alle rett til et liv som fremmer god psykisk helse og utvikling, og alle har rett til å bli hørt.

Når det gjelder den pågående debatten om veilederne, er det grunn til å stille spørsmål ved hvorfor man unngår begrepet «skolevegring», også omtalt som «ufrivillig skolefravær».

Les også: Veiledere for problematisk skolefravær villeder

Les også: Ingen enkle løsninger når barn ikke er på skolen

De fleste av oss er enige i at alt skolefravær kan være problematisk, men dette er likevel ingen god grunn til at fagfolk ikke skiller mellom fravær grunnet sykdom, fravær grunnet skulk og fravær grunnet det faktum at barn engster seg for å være på skolen.

Store, tverrfaglige møter med barnet og de foresatte, kan lett oppleves som overveldende og fremmedgjørende. En fortrolig samtale med en voksen barnet og de foresatte har en god relasjon til, øker sannsynligheten for at man i fellesskap kan finne fram til bakenforliggende årsaker når skole- eller klassemiljøet oppleves som så utrygt og lite inkluderende at barnet engster seg for å være der. Sammen kan man finne fram til tiltak som barnet og de foresatte har kan få et eieforhold til, og som de derfor også ønsker å prøve ut.

Er det snakk om prestasjonsangst fordi det teoretiske arbeidet er for vanskelig, er det viktig å tilrettelegge for faglig mestring. Er det mobbeproblematikk, er det viktig å legge til rette for et undervisningsopplegg i trygge omgivelser, gjerne i første omgang et sted utenfor skolens fire vegger. Samtidig må man da jobbe med å bedre klasse- og skolemiljøet slik at det oppleves som så trygt og inkluderende at barnet opplever det som trygt å komme tilbake til skolen.

Dersom skolen får nok ressurser, og ressursene utløses raskt, er det ikke noe problem. Men det avhenger av gode pedagoger og fagfolk som engasjerer seg, og som viser evne til empati og handlekraft. Disse vet jeg det finnes mange av ute i praksisfeltet! Men dessverre ser vi også eksempler på at fagfolk som mangler kunnskap, lett kommer i forsvarsposisjon, og i slike situasjoner er det dessverre ikke barnets beste som er i fokus.

Når skolefraværsteamet i Tønsberg kommune skriver at de forholder seg til forskning på skolefravær, og ikke forskning som har fokus på ufrivillig skolefravær, altså skolevegring, må jeg innrømme jeg er overrasket. Er dette bare et bevisst forsøk på å unndra seg ansvar?

Vi har mange eksempler på at barn og ungdom er blitt utsatt for alvorlige krenkelser nettopp fordi fagfolk ikke kjenner til bakenforliggende årsaker til skolevegring.

En far jeg var i kontakt med forrige uke fortalte om sin autistiske sønn på 14 år som engstet seg for å være på skolen. Han hadde ingen venner der, ingen gode relasjoner til noen voksne, og var blitt mobbet over flere år. Skolen meldte faren til barnevernet, som igjen kontaktet politiet.

Da to politimenn kom på døren, ba faren om at han selv fikk hente sønnen som var på soverommet. Politiet nektet, og gikk rett inn til gutten som ble livredd. Etter dette forteller faren at sønnen ikke bare er engstelig for å være på skolen, men nå gjemmer han seg under sengen hver gang det ringer på døren.

Det er dessverre altfor mange eksempler på at barn presses gråtende inn skoleporten til tross for at de er livredde for skolen. Konsekvensene er alvorlige, og mange får som følge av dette alvorligere angstproblematikk langt inn i voksen alder.

Det haster med at fagfolk forstår hvilket alvorlig ansvar de har. Mange skolevegringsteam jeg kjenner til vet dette, og de vet også hvor viktig det er for barnet at de har et godt samarbeidet med de pårørende. Det er godt å vite at det finnes slike fagpersoner ute i praksisfeltet!

Skolerelaterte faktorer har stor betydning for barns trivsel og opplevelse av tilhørighet til skolesamfunnet. Arv og genetikk kan vi gjøre lite med, men når det gjelder spørsmål om å tilrettelegge for et tryggere og mer inkluderende skolesamfunn, også for de mer sårbare elevene, vet vi at norsk skole har en vei å gå. Jeg håper innholdet i kommunenes veiledere i større grad kan tydeliggjøre at målsettingen ikke er et forsøk på ansvarsfraskrivelse, men et reelt håp om å tilrettelegge for et tryggere og mer inkluderende skolesamfunn for alle barn og unge!