Om usynliggjøring av funksjonshemmede barn i lærebøker

Bedre skole hadde nylig en interessant artikkel om funksjonshemmedes rolle i lærebøker, skrevet av forskere ved Høgskolen i Østfold. Jeg arbeidet som forlagsredaktør for lærebøker i perioden 1981 til 2001. Mange av disse årene arbeidet jeg i Det Norske Samlaget, og i mange av disse årene igjen med norskverket Soria Moria, et norskverk for barneskolen.

Obs! Overskriften indikerer ikke at det er en funksjonshemning å ha melaninrik hud eller ambivalent forhold til sitt kjønn. Det handler om hvordan vi ønsker å inkludere alle grupper i læreverk.

Ett av mine barn er født med en synlig funksjonshemning; nemlig det som på fagspråket heter dysmeli, eller mangelfullt utviklet arm eller bein (man kan også mangle noe på både armer og bein). I familien har vi også erfaring med en usynlig, men hørbar funksjonshemning, nemlig stamming. Jeg hadde dermed erfart en del som jeg ønsket å trekke inn i verdensbildet i norskverket. I en slik prosess har redaktøren innspill til forfatterne, og vi hadde mange spennende og nyttige diskusjoner.

Les også: Slik ble en gutt med synshemming hjulpet fra skamfølelse og utenforskap til fellesskap og inkludering

Som fersk forelder til et barn med dysmeli hadde jeg en skjellsettende opplevelse:

Det fantes ingen bøker på norsk om temaet, men jeg fikk bestilt en bok på engelsk. Da boka kom i hus hos oss, var barnet mitt litt over ett år. Jeg bladde i boka for å gjøre meg kjent med den. Plutselig satt jeg med et bilde av et barn med akkurat en slik arm som barnet mitt hadde. Det sank inn i meg, som en tørst jeg ikke hadde visst om, som endelig ble stilt. Dette hadde jeg aldri sett på noe bilde før! Jeg hadde vært på treff i Dysmeliforeningen, foreningen for mennesker som mangler noe på en arm eller et bein (eller på flere lemmer). Der traff vi barn med mange ulike varianter av dysmeli. Og likevel – det å få se det på et bilde i en bok gjorde mye med meg.

I forfattergruppa for verket Soria Moria drøftet vi denne erfaringen. Norske lærebøker var i full gang med å passe på å inkludere barn i rullestol, barn med aleneforeldre og barn med andre hudfarger og hårtyper enn det typisk nordiske. Det skjedde særlig i illustrasjoner fra skolegårder, fra 17. maifeiring og ellers barn i lek, men også i tekstutvalg. Vi spøkte med spørsmålet «Hvor kan vi legge inn en mørkhudet unge med dysleksi i rullestol?» Måtte vi passe på å tegne inn barn som manglet en hånd, en fot, hadde hareskår, satt i rullestol, hadde samiske trekk?

Les også: Det skal legges til rette for alle elevene, ikke bare for «den normale» eleven

I norskverket Soria Moria brukte vi veldig få tegnede illustrasjoner, men desto flere malerier. Det lot seg altså nesten ikke gjøre å vise fram synlige funksjonshemninger. På samme måte nyskrev vi ikke litterære tekster, men valgte ut tekster fra allerede eksisterende litteratur, sakprosa som skjønnlitteratur. En av de kloke lærebokforfatterne, Øyvind Knudsen, hadde et godt svar på spørsmålet som fulgte av min skjellsettende erfaring med bilde av et barn som lignet mitt:

«Det vi kan gjøre i et norskverk, er å finne tekster som handler om utenforskap kontra inkludering, ensomhet kontra vennskap, annerledeshet kontra likhet i en gruppe.» Vi fant tekster om uvanlige vennskap på tvers av aldersgrupper, om evige temaer mellom barn, om trygge voksne og utrygge voksne, om rare voksne og kloke barn osv. Jeg mener at dette tekstutvalget står seg for ettertida.

Les også: Personer med utviklingshemming trenger mer kunnskap om kropp, forhold og seksualitet

Etter at jeg sluttet som forlagsredaktør, ble jeg barneskolelærer og fikk være læreren til et barn som var døv i utgangspunktet, men som hadde fått operert inn cochlea-implantater og hørte noe. Jeg lærte mye av hørselspedagogene – ikke minst dette: «Det som de andre barna i klassen hører, det skal også det hørselshemmede barnet få høre!» Det ble viktig å dramatisere tekster, ikke bare lese dem høyt – noe alle i klassen hadde utbytte av. Erfaringene med mikrofoner og høyttaleranlegg i klassen var enormt oppmuntrende. Jeg skulle ønske alle klasser fikk dette hjelpemidlet!

I artikkelen i Bedre Skole kommer forskerne med forslag til bøker om mennesker med funksjonsnedsettelser. Jeg må få berømme den litteraturlisten. Og føy dessuten til disse:

Jeg må berømme forskerteamets litteraturliste! Føy dessuten til disse:

R.J. Palacio: Mirakel. August er født med et deformert ansikt, og har fått hjemmeundervisning til han begynner i femte klasse. Nå får vi bli med ham på skolen. Vi får også lese hvordan storesøsteren og klassekameratene hans har det når han mer og mer blir en gutt i klassen, ikke bare en raritet. En bok som forandrer leseren. Det fins også en oppfølger, der vi går lengre inn i barna og de voksne rundt August, og får høre om de samme hendelsene sett fra deres side. Svært klokt.

Henrik Hovlands bildebøker om Johannes Jensen, krokodillen som føler seg annerledes enn folk rundt ham, og som binder opp den tunge halen under klærne.

Tor Åge Bringsværds bøker om trollet Tambar, som føler seg annerledes enn menneskene i barnehagen.

Pelle Svanslös, barnebøker av Gösta Knutsson, 12 bøker, den første kom ut i 1939.

Line Baugstø: Vi skulle vært løver. Om tumultene som oppstår rundt ei jente som bytter kjønn, og prøver å holde det hemmelig for jentene i klassen hun flytter til.