Hvis elevene skal bli motivert til å gå på skolen, er løsningen inkludering, ikke lovendring
Debatt: Det beste forebyggende tiltaket vi kan iverksette, er å legge til rette for bedre inkludering av alle elever.
Publisert
Som løsning på en relativt krevende kapittel 9a i
opplæringsloven, har Stortinget vedtatt en ny opplæringslov. Denne inkluderer lovfestet rett til å bruke fysisk makt i skolen.
Kunnskapsminister Tonje Brenna mener dette må til for at barn og unge skal
få utvikle seg i et trygt fellesskap, fritt tolket etter en uttalelse til NRK
31. mai. Loven skal virke fra skolestart 2024.
I forarbeidene til loven står det: «Hvis vilkårene i loven for å bruke fysisk makt er oppfylt, vil ikke hendelsen kunne regnes som en krenkelse av eleven etter skolemiljøreglene.»
Dette er juristmat. Hva er det som skal overprøve elevenes subjektive oppfatning av om grepet er sterkere, eller varer lenger enn det som er nødvendig for å avverge skaden? Er det hit vi skal, eller er vi på ville veier?
Mine spørsmål blir da:
- Er dette riktig medisin?
- Hvilke signaler gir dette om inkludering?
- Er det jussen som skal være førende for skoleutvikling?
- Hvordan er det vi vil at fellesskolen skal være?
- Hva slags føringer får Tonje Brenna, av hvem, og på hvilket grunnlag uttaler hun seg?
Nytt kapittel 9a som kom i 2017, og at Statsforvalteren er tett på, har gjort at skolene har jobbet steinhardt for å møte kravene om et trygt skolemiljø, for alle. Foreldresamarbeid og etablerte rutiner for at hjem og skole sammen skal fremme et trygt skolemiljø, står høyt på agendaen. Vi har etablert gode rutiner og har verktøy til å forebygge, avdekke og stoppe mobbing og krenkelser. Kanskje er arbeidet noe preget av frykt for å bli tatt, og sørge for å ha det juridiske i orden, fremfor å fremme inkludering?
Jeg er overbevist om at arbeid med inkludering er det som må til for at alle elever skal være motivert for å gå på skolen. Kanskje er det på tide å stoppe opp og snakke gjennom hva vi legger i begrepet inkludering?
I overordnet del i læreplanverket er inkludering viet et eget avsnitt i kapittel 3: Prinsipper for skolens praksis. Her er det et eget underpunkt om inkludering, 3.1. Her finner jeg forsvinnende lite om hvordan skolen skal legge til rette for god inkludering av alle.
Det står litt om forventninger til eleven og det står at «I arbeidet med å utvikle et inkluderende og inspirerende læringsmiljø skal mangfold anerkjennes som en ressurs.» Videre står det at «Skolen skal lære elevene å utvise dømmekraft når de ytrer seg om andre, og sørge for at de lærer å samhandle på forsvarlig vis i ulike sammenhenger.» I siste avsnitt står det at «Ved å bruke varierte læringsarenaer kan skolen gi elevene praktiske og livsnære erfaringer som fremmer motivasjon og innsikt.»
Hva er god inkludering?
I faglitteraturen finner jeg ikke en klar definisjon av begrepet. Peder Haug sier at «det ikke er en universelt akseptert definisjon av inkludering. Det er nok en viktig forklaring på inkludering i praksis varierer svært mye.» (Peder Haug – dette vet vi om inkludering)
Før 1975 var det en gruppe barn som ikke fikk en formell skolegang, da de ble vurdert som ikke opplæringsdyktige. I dag er andelen elever med spesialtilbud utenfor den ordinære skolen i form av spesialgrupper eller spesialskoler lavest i Norden. Det er vanskelig å finne helt eksakte tall, men det ligger på rundt 0,7 prosent av elevmassen. Det er flest blant de eldste elevene, men spesialtilbudene omfatter stadig yngre barn.
Etter mange år i skolen ser jeg at de som får et tilbud på en alternativ arena, i stor grad opplever at denne skolen gir elevene praktiske og livsnære erfaringer. Dette fremmer motivasjon og innsikt. Det betyr at noen ganger er det god inkludering og ekskludere. På denne arenaen er det oftere rett kompetanse, og bedre voksendekning. Elevene opplever mestring, tilhørighet og trivsel.
Det at en liten andel elever er på alternative arenaer, betyr at vi er langt fremme i arbeidet med å gi alle elever et tilbud på nærskolen. Jobben som nå må gjøres er å gi et forsvarlig tilbud.
Hva så med de som blir igjen i fellesskolen, hvor inkluderende er denne skole for alle som er igjen? Vi har en relativ stor andel som mottar spesialundervisning innenfor fellesskolen, de utgjør nærmere 8 prosent av elevene. Klarer vi å gi alle disse en følelse av inkludering? «En skole bygget på de inkluderende prinsippene skal ta hensyn til alle barn, uavhengig av kategoriseringer, diagnose og bakgrunn. I den inkluderende skole skal skolens virksomhet tilpasses alle elevene og deres behov, og ikke omvendt» (Peder Haug)
I etterordet til boken «Hode og hender» skriver Tonje Brenna om styrken til det norske skolesystemet. «Vi har stein for stein bygd en felles skole. En skole alle har tilgang til, en skole hvis ambisjon helt grunnleggende går ut på å forberede alle ungene våre på det samfunnet de skal ut i.» Hun nevner ikke inkludering som begrep og sier ingenting om hvordan alle elevene skal oppleve mestring, tilhørighet og trivsel ut fra sine forutsetninger.
Min påstand er at dette er hovedutfordringen. Dette klarer vi ikke å løse på en forsvarlig måte, her må Tonje Brenna finne bedre løsninger. Hattie bruker begrepet «mainstreaming» om det å plassere elever med spesielle behov i vanlige klasser. Sammenlignet med å være i egne spesialklasser gir bare en plassering i vanlig klasse uten ekstra tiltak omtrent ingen effekt for elever med spesielle behov. (Hattie 2009)
Merkelapper
Ingen elever er født med merkelapper som «dropouts», skolevegrere eller mobbere. Tom Tiller sier vi må slutte å snakke om «dropouts» og heller kalle det «pushouts». Videre at vi ikke klarer å gi alle elevene et tilbud de orker å ta imot.
Alle elever har et ønske om å høre til, mestre og trives. Alle elever har et brennende ønske om å bli inkludert, sett og likt. Vi har ikke nok verktøy i verktøykassen til at alle elever opplever dette. Det kan ikke lovendringer med adgang til å holde elever løse, men det kan varme, robuste, autoritative voksne med riktig kompetanse. Vi må erkjenne at skolen mangler kompetanse som gjør at vi kan møte alle elevene på deres behov.
Selv om Tonje Brenna viser til at vi som nasjon har rundt 10 elever per lærer, er dette svært misvisende. Noen av elevene vi har ansvaret for, må minst ha 2:1-dekning for å oppleve mestring, tilhørighet og trivsel. Særlig sårbare blir små skoler, hvor bredden i kompetansen til de ansatte vil være mindre enn ved store skoler. Behovet vil også variere fra elevkull til elevkull. Stor mobilitet i elevmassen er også en utfordring, når budsjettene legges ved skolestart. Vi klarer ikke å løse inkludering med hjelp av regneark, vi må ha voksne med riktig kompetanse.
Assistentene øker mest
Det er et paradoks at det i iveren etter å ha en fellesskole som fanger opp flest mulig, så er assistenter den yrkesgruppen som øker mest i grunnskolen. Tallet på pedagoger er relativt stabilt, og antallet spesialpedagoger er synkende. «Tidlig innsats vil kunne forebygge senere spesialpedagogiske behov for en del av barna, men langt fra alle. Det vil alltid være elevgrupper som har behov for ekstra støtte gjennom hele skoleløpet» (Peder Haug). Vi er nødt til å få flere med spesialpedagogisk kompetanse ut i skolene om vi skal lykkes med god inkludering.
Min påstand er at det beste forebyggende tiltaket vi kan iverksette, er å legge til rette for bedre inkludering av alle elever. Vi får ikke dette godt nok til i dag. Jeg fant et pilotprosjekt om inkludering som gav gode resultater. Der konkluderer de slik:
- Med økt tilstedeværelse i barnehager og skoler, kan PPT styrke det tidlige og forebyggende arbeidet.
- Det er krevende, men viktig, å utvikle en felles forståelse av hva inkludering innebærer.
- Et vellykket inkluderingsarbeid krever god forankring blant kommune- og enhetsledere, fordi det bør ses i sammenheng med kompetanseutvikling og god utnyttelse av personalmessig kapasitet.
- Spesialpedagogiske hjelpemidler og metoder kan gjøre det allmenpedagogiske tilbudet bedre og mer inkluderende.
Hovedfunnene her tror jeg kan være nyttige å bygge videre på, særlig viktig tror jeg det er å utvikle en felles forståelse av hva vi mener nå vi sier at alle elever skal være inkludert og oppleve tilhørighet, mestring og trivsel. En helt avgjørende faktor hverdagen til skoleledere og lærere er i hvor stor grad vi lykkes med dette arbeidet. Ingenting tapper mer for energi enn å komme til kort på dette området. Det kan prege en hel skole, og en lovparagraf som inkluderer lovfestet rett til å bruke fysisk makt i skolen, er bare provoserende.
