Barbie ble hjemløs da barnehagebarna til Rikke ble gira på å leke kiosk
For pedagogisk leder, Rikke Støyl Nilsen, er det viktig å gi stor plass til barns medvirkning.
Noen sammenpressa pappklosser var brukt som del av emballasje. Det kunne bli til noe mer, tenkte Rikke Støyl Nilsen, pedagogisk leder i Rømmerverven barnehage i Kragerø.
Ved å observere barna hadde hun lagt merke til at de likte å leike iskiosk utendørs ved et passende stativ. Nå ville hun hjelpe barna til å videreutvikle denne leiken. Resultatet ble en kiosk-kafé som beskjeftiga barna i månedsvis.
– Vi syntes pappklossene ligna litt på kakestykker. Derfor limte vi kongler og nøtter oppå dem, forteller Rikke.
Så fikk barna lyst til å utvide vareutvalget.
Barbie måtte vike
– Vi åpna lageret der vi har forskjellige ting. Noen kjegler ble til kuleis. Ull fungerte som sukkerspinn. Og vi festa noen papirkuler på ispinner, slik at de ble til kjærlighet på pinne. Det var også noe maling som skulle forestille milkshake.
Så fikk barna laga en plakat med oversikt over alt som var til salgs. Barbie måtte flytte ut av dokkehuset sitt. Det ble gjort om til kioskhyller.
– Barna drev leiken videre, og alle fikk være med. De var ivrige med å lage det som skulle «selges». De fikk rigga til bord, der gjestene kunne sitte. Vi hadde fått noen gamle kortterminaler fra en butikk, som kunne brukes i leiken, sier Rikke.
Samtidig fikk barna øvd på å bytte på roller.
– Men det viste seg at det var mer populært å jobbe i kiosken enn å spise der, minnes hun.
I flere måneder holdt barna på med kiosk-kafeen. Det er rundt to år siden nå. Men Rikke forteller at de har spart på noen av remediene dersom interessen skulle melde seg blant barna som er i barnehagen nå.
For Rikke er det viktig å gi stor plass til barns medvirkning i aktivitetene.
– Det var fint å se at de holdt på med dette i så lang tid i etterkant og at de stadig fant på nye ting til leiken, sier hun.
– Risikerte dere på noe tidspunkt at barna skulle glemme seg og faktisk få i seg noen av varene?
– Nei, det var ingen fare. Dette var også på en avdeling for de store barna. Det nærmeste de kom, var å ta tunga bort på papirkulene for å «smake» litt på kjærligheten. Det var nok for dem.