Et raseriutbrudd ga Silje og klassen en befriende latter 

– De kasta viskelær, de var på mobilen, de slengte kommentarer stadig vekk; ord som skapte utrygghet, sier Silje Marie Bentzen, lærer ved Nordseter skole i Oslo. 

Disse ungdommene tilhørte hennes første kull, og tiden var rett før pandemien. 

– Jeg måtte hele tiden ta elever ut av klassen og snakke med dem. Annenhver dag! Jeg brukte utrolig mye tid på å danne relasjoner, både med hver enkelt elev og hele klassen. Iblant måtte jeg ut av klasserommet. – Ellers klikker det for meg, sa jeg til elevene. Da jeg kom inn igjen, ble det bedre – en stund. 

I klassen gikk 30 elever. Det var særlig rundt ti av dem som stod for mye av uroen. Det gikk sterkt utover de andres læring, og Silje var mildt sagt frustrert: – Det var så mye støy som ikke hadde med fag å gjøre! 

En illsint tirade 

Så kom dagen. Silje hadde gitt dem i oppgave å skrive mikro-noveller. 

Hun understreker til Utdanning at hun er en veldig lite sint person og at elevene visste at hun var glad i dem, at det lå kjærlighet i bunnen. Elevene utfordret henne likevel sterkt som klasseleder: – De fikk fram så mye følelser i meg! Jeg ble så sint! 

– Brølte du? 

– Nei, men jeg brukte en høy, tydelig stemme. Det var tydelig at jeg var forbannet. 

– Hva sa du? 

– Jeg minnet om hvorfor vi er på skolen. At jeg hadde prøvd å planlegge for at alle skulle lære, og så ødela de bare for hverandre. At de ikke respekterte hverandre og heller ikke meg. Jeg var så rasende, men så … svarer Silje, og fortsetter: 

– Uttrykket deres! De satt og måpte, sånn «Nå har vi gått over grensa». Det fikk meg til å bikke over. Jeg begynte å le! 

Da lo alle. 

– Et beskrivende øyeblikk for den gjengen der. Så mitt raseri endte i befriende latter og fine samtaler, sier Silje. 

Opp og ned og morsomt

– På tross av veldig mye opp og ned hadde jeg kanskje noen av de morsomste timene, både undervisningsmessig og ellers, med den klassen. De turte å utfordre hverandre og å si akkurat hva de mente, minnes Silje og fortsetter: 

– Til skoleavslutningen ga de meg en minnebok der alle hadde skrevet så veldig fint til meg, og de tøffeste gutta gråt! 

– Ingen har formet meg mer som lærer enn dem. De lærte meg så mye!