Ekspertgruppe ber myndighetene se på finansieringen av lektorutdanningen

Lektorutdanningen tilbys i dag ved 11 institusjoner landet over. En ekspertgruppe overleverte i dag NOKUT-rapporten «Sluttrapport fra evalueringen av lektorutdanning for trinn 8-13». Der skriver gruppen blant annet at «når det gjelder ressursene for utdanningen, oppleves de som for knappe sett opp mot ambisjonene. Noen institusjoner synes det er utfordrende å oppfylle forventningene (…) spesielt på grunn av økonomi».

– Er utdanningen underfinansiert?

– Ja, det vil jeg påstå, sier Helene Hauge. Hun er førstelektor og leder av forvaltningsutvalget for den 5-årige lektorutdanningen ved NTNU i Trondheim.

– Slik som modellen er, er det få muligheter til å tilpasse utdanningen til lektorgruppen. Å lage eget opplegg for lektorene vurderes ofte som for ressurskrevende. Vi ønsker å gjøre deler av undervisningen mer profesjonsrelevant, men det er ikke lett når vi ikke har midler til å tilpasse utdanningen, sier hun.

– Lite handlingsrom

Flere institusjoner viser til at lektorutdanningen bør løftes fra kategori D til C i statens finansieringsordning. For dårlig finansiering gjør at institusjonene må kjøre sambruk av emner med rene disiplinprogram, og det blir utfordrende å sikre tilstrekkelig integrasjon av didaktikk og skolefag slik rammeplanen pålegger.

Ekspertgruppen peker på at det ikke er samsvar mellom nasjonal finansiering og nasjonale ambisjoner.
«Vi ser behovet for bedre oversikt over de økonomiske aspektene ved lektorutdanningen og anbefaler en nasjonal utredning av disse spørsmålene i lys av den påpekte diskrepansen mellom ambisjoner og finansiering», skriver ekspertgruppen.

– Det er velkomment. Det er lite handlingsrom til å tilpasse studiet til lektorstudentene. Det er høye nasjonale ambisjoner men egentlig ikke så mye penger som følger med siden lektorutdanningsmodellen bygger på sambruk av emner med andre studieprogram, sier Helene Hauge.

Hun får støtte av Lars Strande Syrrist, som leder Pedagogstudentene i Utdanningsforbundet:

– Lektorutdanningen er sammen med de andre lærerutdanningene kraftig underfinansiert. Kostnadene er i praksis ikke finansiert over statsbudsjettet. Det betyr at vi ligger i en finansieringskategori lavere enn vi burde. Institusjonene skal finansieres over samme post og kjenner at de er underfinansiert, sier Syrrist.

– Myndighetene må se på den faktiske kostnaden når lærerutdanningen skal finansieres, sier han.

Pedagogstudentene er positive til utvalgets anbefalinger mot nasjonale myndigheter, og mot institusjonene.

Syrrist sier de er overrasket og positive til det ekspertgruppen sier om veiledning av nyutdannete lærere. Her anbefaler ekspertgruppen myndighetene å kvalitetssikre systemet for veiledning av nyansatte og sørge for at det er ressurser tilgjengelig for å få nok kvalifiserte veiledere i skolen. Videre ber gruppen skolene kvalitetssikre veiledning av lektorstudenter og nyansatte i større grad, og prioritere at veiledere får formell kompetanse i veiledning.

– I tillegg mener gruppen at skolene skal spille en rolle i kvalitetssikringen av veiledning av nyansatte, som er veldig bra. Vi er også fornøyd med anbefalingen om at veiledere må få formell veilederkompetanse, sier han.

Hele rapporten leser du her

Frafallet i lektorutdanningen har blitt lavere, og trenden med synkende frafall ser ut til å vedvare. Rapporten peker likevel på dette med motivasjon for lektorstudier. En del av de som slutter, oppgir at de mistet motivasjonen for studiet, og rapporten inneholder et forslag om å teste ut intervju eller motivasjonsbrev for opptak for å se om det kan være en måte å øke gjennomføringen på.

– Det har vi ikke noe vedtatt politikk på, men det kunne vært spennende å se nærmere på. Da kan man potensielt sikre mer motiverte studenter som står løpet ut. Men førsteprioritet er å se på lærerutdanningen og kvaliteten i den, sier Syrrist.

– Vanskelig å lykkes

Hauge ved NTNU mener også dette er interessant.

– Det hadde vært spennende å teste ut dette. Vi ønsker selvsagt å få de riktige studentene, de som ønsker å fullføre studiet. Vi har prøvd å få til intervjurunder før, men det har ikke latt seg gjennomføre, sier hun.

Ekspertgruppen ber også myndighetene om en oppmykning av rammeplanstyringen av lektorutdanningen – den mener det er for mange nasjonale føringer.

– Helhet og sammenheng i studiet er utfordrende å få til og noe vi jobber med hele tiden. Det er en pågående diskusjon i sektoren om nasjonal styring versus institusjonell autonomi. Hvor mye skal vi få bestemme selv, sier Helene Hauge.

– Rapporten sier også noe om å bygge kultur og det å skape en forankring av utdanningen internt i organisasjonen. Er dette et vanskelig tema?

– Nei, det er ikke et vanskelig tema, men det er vanskelig å lykkes. Når det gjelder NTNU, har vi den største lektorutdanningen med 6 forskjellige program, 4 fakulteter som er involvert, 12 forskjellige institutter, mange praksisskoler og veldig mange studenter og undervisere. Det er krevende å få alle til å snakke sammen og sørge for at alle har samme informasjon og felles forståelse for hva det innebærer å drive lektorutdanning, sier hun.

Les også: Lektorutdanningen settes under lupen

I rapporten kommer det også 43 anbefalinger til studiestedene. Se alle anbefalingene nedenfor.

– Beskrivelsen av NTNU kjenner vi oss igjen i, det er ikke noe der vi ikke visste fra før. Vi har satt pris på prosessen, det har vært nyttig å få denne evalueringen – og ikke minst alle dataene vi nå har som kunnskapsgrunnlag for videre utvikling, sier Hague.

Hun sier rapporten også gir en viktig anerkjennelse av kompleksiteten ved utdanningen.

– Det er fint at det ikke bare kommer tilbakemeldinger til institusjonene, men også til nasjonale myndigheter.

Her er anbefalingene fra NOKUTS sakkyndige komite for de ulike lærestedene:

Høgskolen i Innlandet (HINN)

Utdrag fra rapporten: HINNs lektorprogram fremstår som et lite og velfungerende studieprogram. HINN er også en institusjon som har lang tradisjon med grunnskolelærerutdanning og har derfor en utdanningskultur som gjør det enklere å håndtere nasjonale krav og forventninger. Ledelse og ansatte arbeider godt for å skape sammenheng og relevans i studiet.

Noe mer utfordrende er at det innad på HINN er varierende syn på hva god lektorutdanning er. Særlig viser dette seg i de ulike synspunktene på profesjonstilpasning av disiplinemnene.

Komiteen foreslår at HINN vurderer å

• arbeide mer for å forankre den nye programstrukturen blant underviserne på HINN
• se på hvordan studentene bedre kan forberedes til undervisning i ungdomsskolen
• se på mulighetene for å utvide studieprogrammet med flere studenter og flere undervisningsfag

MF vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn (tidligere Det teologiske menighetsfakultet)

Utdrag fra rapporten: Institusjonsbesøket gir et inntrykk av at lektorutdanningene på MF er preget av dedikerte, flinke og fornøyde studenter og lærere. Komiteen ser imidlertid også svake formelle rutiner for organisering av deler av studiet og særlig for praksis, som i hovedsak går på kjennskap mellom ansatte på MF og praksislærere i ulike skoler.

Komiteen foreslår at MF vurderer å

• arbeide mer for å utvikle en tydeligere organisasjon og mer formalisert ledelse som kan støtte den allerede gode samarbeidskulturen som finnes blant de ansatte
• se på hvordan praksisfeltet kan ha en større innvirkning på studiet og eventuelt bidra på campus
• få på plass praksisavtaler
• se på mulighetene for å sikre studentene en bredere fagkrets for fremtidig arbeidsliv

Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU)

Utdrag fra rapporten: NMBU har en liten og godt fungerende lektorutdanning. Den begrensede størrelsen og det avgrensede fokuset på realfag gjør det enklere å skape kvalitet og helhet i utdanningen. Fra hele NMBU møter vi en stolthet over å være et spisset universitet med en tydelig profil mot bærekraft. Det er likevel åpenbare punkter som kan forbedres. For det første fremstår organiseringen av programledelsen noe personavhengig. For det andre kan det settes spørsmålstegn ved om organiseringen av studiet, uten profesjonsemner i andre og tredje år, er den optimale for å utvikle profesjonsidentiteten.

Komiteen foreslår at NMBU, slik de også varsler i refleksjonsnotatet sitt, vurderer følgende punkter:

• tydeliggjøring av organisering og ledelse av studieprogrammet slik at det blir klart hvem som har ansvaret for studiekvaliteten i studieprogrammet
• organiseringen av studieprogrammets profesjonsemner slik at studentenes profesjonsidentitet utvikles i alle årene i utdanningen
• at kandidatene får fagkombinasjoner som gjør dem attraktive i skolen
• muligheten for å tilpasse mer av disiplinfagsundervisningen til lektorstudentenes behov

Nord universitet

Utdrag fra rapporten: Svært mye ved Nords to lektorutdanninger fremstår som godt: Engasjerte programledere og stort sett fornøyde studenter. De to lektorprogrammene fremstår imidlertid som svært ulike i organisering og innretning.

Det eksisterer også spenninger mellom miljøene som ikke er gunstig for utviklingen av en god utdanningskultur. Komiteen undrer seg over at det er så lite samarbeid mellom miljøene, selv om geografi og stort fokus på grunnskolelærerutdanningene kan forklare noe.

Komiteen foreslår at Nord universitet vurderer • om studieprogrammene LESAMF og LEKROPP kan utvikle et mer systematisk samarbeid og lære av hverandre for å utvikle kvaliteten videre

• om det er mulig å tilby flere undervisningsfag som fag 2 og finne en god balanse mellom studentenes eget valg og skolens behov
• hvordan kommunikasjon med praksisfeltet og forutsigbarhet i praksisgjennomføringen kan styrkes i LESAMF
• hvordan forskningstilknytningen i LEKROPP kan styrkes slik at studentene lettere ser forbindelsen mellom forskning og arbeidet som kroppsøvingslærer

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)

Utdrag fra rapporten: Komiteen har funnet en høy grad av seriøsitet, engasjement og kvalitet i NTNUs arbeid med å kvalitetsutvikle universitetets lektorutdanninger. I den forbindelse har vi sett at universitetet allerede er i gang med å iverksette en rekke tiltak som skal imøtegå de utfordringene som har blitt konstatert. Komiteen har dessuten møtt en høy grad av gjensidig tillit, respekt og samarbeidsvilje hos de aktørene vi har vært i kontakt med, inkludert en høy grad av refleksiv modenhet hos studentrepresentantene.

Overordnede funn og anbefalinger:

• På tross av NTNUs mangfoldige forsøk på å installere strukturer, organer, møtesteder, samarbeidsfora og så videre til å styre og realisere en kompleks matriseorganisert lektorutdanning, ser vi tegn på en ganske byråkratisk og til dels hierarkisk ledelses- og samarbeidsstruktur. Her er det relativt stor avstand mellom «topp» og «gulv» og med sterkt varierende eierskap til utdanningen. Vi mener at NTNU som institusjon bør jobbe for å gjøre ledelses- og samarbeidsstrukturen mer inkluderende enn den synes å være nå. «Eierskap» bør ikke forstås som at miljøene bare skal slutte seg til programledelsens forståelse av lektorutdanningens karakter og interesser, men som at miljøenes eierskapsforståelse skal tillegges vekt i det samlede bildet og i videreutviklingen av lektorutdanningen.
• Her, som andre steder, er fagkulturer og tradisjoner og vilkår av sentral betydning. Som nevnt ovenfor skriver noen av de observerte utfordringene og problemene seg fra kulturforskjeller mellom fagområdene. Slike kulturforskjeller kan – og bør – ikke avvises eller fjernes ved beslutninger om strukturer og organisasjonsforhold. I stedet er det bruk for et langsiktig og gradvis kulturutviklingsarbeid. Formålet er å bygge ut lektorutdanningsmiljøenes konkrete viten om og forståelse for hverandres situasjon og å skape dialog og samarbeid om hvordan man kan håndtere felles eller overgripende problemstillinger. NTNU kan for eksempel vurdere å holde en rekke tverrgående institusjonsinterne konferanser for alle som er involvert i lektorutdanningen, også studenter og undervisere. Hver konferanse kan fokusere på én eller to prinsipielle problemstillinger som har dukket opp i arbeidet med lektorutdanningen. Med tilstrekkelig tid til rådighet kan slike konferanser bidra til at problemstillingene som tas opp, blir belyst fra forskjellige sider og vinkler og til å styrke den direkte kontakten mellom aktører fra ulike miljøer. Hvis tilretteleggelsen av en slik konferanse ble håndtert av en gruppe personer hentet fra forskjellige miljøer og med forskjellige roller i lektorutdanningen, kan man dessuten oppnå å etablere nye konkrete samarbeidsrelasjoner på tvers av miljøene.
• Som vi har nevnt flere ganger i dette kapittelet, gjenstår det fremdeles en rekke logistikkproblemer. For en institusjon av NTNUs størrelse, kvalitet og ressurser må det være mulig å redusere disse merkbart. Effekten av tiltak som iverksettes til dette formålet bør overvåkes løpende og justeres om nødvendig. Komiteen har notert seg at dette arbeidet allerede er påbegynt.

Universitetet i Agder (UiA)

Utdrag fra rapporten: Det fremstår som at UiA har greid å bygge en kultur for lektorutdanning i betydningen av å etablere gode strukturer, men også ved å jobbe med relasjoner og samarbeid. Dette gjelder i stor grad samarbeidet med praksis og i noen grad også knyttet til campus og fokuset på planer for helhet og sammenheng. Det kan imidlertid virke som at samarbeid med praksisfeltet er prioritert, og at helhet på campus er noe mindre vektlagt eller i større «flyt».

Basert på komiteens vurderinger over anbefaler vi UiA å gå videre med dette arbeidet og vi anbefaler at UiA

• sikrer økt sammenheng på campus. Dette handler for eksempel om at dokumenter og planer som brukes for å samkjøre utdanningen på tvers av aktører, er godt kjent og brukt av alle.
• bedrer informasjonsflyten. Selv om UiA har gode verktøy og tydelige planer, er det et potensiale for å unngå forvirring blant studentene gjennom tydeligere kommunikasjon og deling av kunnskap mellom alle aktører.
• viderefører det gode arbeidet med praksisskolene og også involverer de mer i arbeidet med utvikling av studiet, særlig knyttet til plan for profesjonsutvikling, men også knyttet til studentenes masteroppgaver.
• avklarer hvilke tiltak som skal iverksettes eller videreføres og arbeide systematisk med disse over tid, heller enn å iverksette nye tiltak for hyppig. Dette innebefatter dermed også varsomhet knyttet til de to neste anbefalingene.
• ser nærmere på det som fremstår som noe uheldige strukturer i studiemodellen, for eksempel oppholdet i profesjonsfaget mellom femte og åttende semester, metodeundervisningen og muligens også samkjøring av undervisning med PPU-studentene – og se om det er mulig og ønskelig å gjøre endringer på dette. Dette handler også om å vurdere om det er områder knyttet til studentenes kompetanse som bør dekkes bedre, for eksempel knyttet til profesjonsfaglige digital kompetanse, eller disiplinfagenes kobling til skolefagene. • ser nærmere på enkelte tiltak, for eksempel mentorordningene, og se om disse kan systematiseres i større grad over tid, slik at de er tydelig nok og har en tydelig nok funksjon for de ulike aktørene på UiA. Dette handler også om å få et mer helhetlig blikk på, og forståelse av, hvordan man arbeider med lektorstudentenes profesjonelle identiteter og tilhørighet ved UiA.

Universitetet i Bergen (UiB)

Utdrag fra rapporten: Ved den desentraliserte lektorutdanningen ved UiB utdannes det lektorstudenter som skolene anser som solide, samtidig mener komiteen at det finnes flere alvorlige problemer knyttet til utdanningenes desentrale modell, studiedesign og institusjonelle praksis som gjør det unødvendig krevende for studentene i lektorløpet. Komiteen har også merket seg at det er en viss grad av uenighet omkring situasjonen ved UiB, men også at det er enighet blant ansatte om at utfordringene kan utbedres ved dialog og samarbeid, men at det er for lite tid og ressurser til å realisere dette.

Komiteen skriver:

• Det er behov for å tydeliggjøre Lektorsenterets rolle og beslutningsmyndighet.
• Det er behov for bedre koordinasjon av lektorutdanningen på tvers av fakultet for å sikre studentenes tilhørighet og utvikling av profesjonsidentitet.
• Det er behov for å begrense overlapp mellom undervisning og praksis, og praksis bør organiseres i samarbeid med praksisskolene som perioder orientert mot bestemte temaer, aktiviteter og oppgaver som kan bidra til å forberede studentene på skolens hverdagsliv.

Universitetet i Oslo (UiO)

Utdrag fra rapporten: Det er komiteens samlede vurdering at UiO i de store linjene har klart å skape en utmerket, velstrukturert og velfungerende lektorutdanning som er godt informert av forskning på området, ikke minst utført av UiOs egne forskere. Det er tydelig at lektorutdanningen har en sentral rolle i UiOs utdanningsportefølje, og at alle som har oppgaver innen de fem studieretningene tar disse oppgavene svært alvorlig.

Komiteen ønsker å peke på følgende:

• Det synes å være klare strukturelle og beslutningsmessige fordeler i fordelingen av ansvaret for lektorutdanningen, med ILS (og UV) i «programeierrollen» og med fakulteter, institutter, enheter og enkeltpersoner som leverandører til studieprogrammet. Denne organiseringen rommer imidlertid tydelige utfordringer i balansen og samarbeidet mellom det sentrale og det desentrale nivået. Som vi har nevnt i underkapittel 11.2, kan ikke slike utfordringer løses fullt ut gjennom beslutninger på strukturnivå, det krever en langsiktig utbygging av den kulturutviklingen som allerede er godt i gang. Vi foreslår at UiO skaper analyse- og diskusjonsfora med bred deltakelse fra «menige» aktører der man kan ta opp spørsmål knyttet til balanse og samspill. Her kan man med fordel inkludere tverrgående drøftinger av hva som kjennetegner god lektorutdanning.
• UiO legger flere ganger vekt på at samspillet mellom disiplinfaglige og profesjonsfaglige emner bør styrkes. Komiteen foreslår at man setter i gang arbeidet med å identifisere hva en slik styrking innebærer, nærmere bestemt hva den skal bestå av og innebære innenfor ulike fagområder.
• Komiteen er oppmerksom på at tiltaket på humsam-området med plasseringen av fag 1 og fag 2 har bidratt til en markant nedgang i frafallet. Dette betyr at humsam-studenter først får muligheten til å drive med sitt foretrukne fag, fag 1, fra og med tredje semester, noe som fører til mange negative konsekvenser og vurderinger fra studenter og fagmiljøer. Vi vil derfor oppfordre UiO til å vurdere mulige løsninger enda en gang.
• Komiteen anerkjenner at UiO tillegger lektorutdanningen, med de fem studieretningene, stor betydning som en tverrfaglig spydspiss i universitetets utdanningsportefølje. Utdanningen representerer dermed et alternativ til det klassiske disiplinstrukturerte universitetet, der integrerte og komponerte profesjonsrettede utdanninger tar over for utdanninger som har sitt opphav i en disiplin. I komiteens øyne kan dette føre til utfordringer knyttet til balansen mellom det profesjonsrettede programfokuset på den ene siden og de inkluderte sentrale disiplinene på den andre siden. Her kan det oppstå fare for at disse disiplinene nå og da «bortintegreres» i de integrerte studieprogrammene. Vi vil oppfordre UiO, som et stort klassisk universitet, til å iverksette inngående drøftinger i fora på universitetsnivå og på programnivå: Hvordan kan man på lang sikt styrke det viktige programfokuset og samtidig unngå at nøkkeldisiplinene gradvis svekkes i studieprogrammet.
• Komiteen har notert seg at UiO, blant annet etter å ha mottatt komiteens foreløpige oppsummeringer og vurderinger, har igangsatt videre utviklingsarbeid på flere av disse omtalte punktene.

Universitetet i Stavanger (UiS)

Utdrag fra rapporten: Overordnet fremstår det (…) som at lektorutdanningen ved UiS er satt sammen av mange enkeltdeler som det er opp til studentene å sette i sammenheng og skape helhet av. Slik komiteen ser det må det arbeides både med overordnede strukturer og med samarbeid mellom ulike aktører for å få til en mer helhetlig lektorutdanning ved UiS.

Komiteen registrerer likevel at man ved UiS er i gang med mange lovende tiltak for å bedre utdanningen.

Noen områder for videre arbeid peker seg ut:

• Arenaer for samarbeid på tvers av aktører bør etableres, og lektorprogrammets ledelse bør vektlegge relasjonelt arbeid for å få til et mer helhetlig lektorprogram. Lektorprogrammets ledelse anbefales også å arbeide for å skape seg et større handlingsrom for å legge til rette for strukturer som er nødvendige for lektorprogrammet, og UiS’ sentrale ledelse bør involveres i dette arbeidet.
• De etablerte strukturer og tiltak i lektorutdanningen må tydeliggjøres og kommuniseres klart til alle aktørene i utdanningen. Områder med uklare retningslinjer og ansvarsavklaringer bør identifiseres og tydeliggjøres. Det vil være viktig å ha en tydelig retning for hva man vil med lektorutdanningen ved UiS i dette arbeidet og en felles forståelse av hva studieprogrammet skal være.
• Fordeler og ulemper med endringer i lektorprogrammet ved TEKNAT bør vurderes grundig før man vedtar å skille det ut som eget studieprogram.
• Det bør arbeides med kvalitetssikring av det undervisningstilbudet som gis lektorstudentene, særlig når det gjelder profesjonsrelevans, både i disiplin- og profesjonsfag.
• Alle nye tiltak bør planlegges grundig og evalueres etter implementering. Det kan være en fordel å ikke sette i gang for mange nye tiltak på en gang og å sørge for at de som igangsettes, er tydelig kommunisert og forankret i institusjonen og på tvers av ulike aktører. Dette gjelder tiltak knyttet til nærmere samarbeid med praksisskolene, tiltak som mentorordninger og tilpasset undervisning i disiplinfagene. Alle disse tiltakene er lovende og interessante, men det vil være viktig å kunne følge opp alle slike nye tiltak på en god måte, og det er også avgjørende at de ulike tiltakene styrer i samme retning og mot et felles mål.

UiT Norges arktiske universitet

Utdrag fra rapporten: Komiteen har merket seg at det er tatt flere grep for å styrke utdanningene. Det er også viktig å merke seg at studentene opplever studiet som kompetansegivende, og at studiet er inkluderende og gir studentene en opplevelse av tilhørighet fra tidlig i studiet. Komiteen har imidlertid erfart at det er et gap mellom hva ledere sier, hva underviserne gjør og studentenes behov ved lektorutdanningen på UiT. Det at studentene på lektorprogrammet i realfag ikke har undervisningsstopp i praksisperioder, ble av ansatte nevnt som en mulig årsak til frafall.

Komiteen skriver:

• Å forenkle og tydeliggjøre utdanningens strukturer synes å være et helt sentralt grep for det videre arbeidet med utdanningen ved UiT.
• Komiteen vurderer det slik at det er behov for å se nærmere på alle studieprogrammenes og fagenes praksiser når det gjelder sambruk og eventuelle kollisjoner for å unngå at studieløpet blir unødvendig krevende for lektorstudentene.
• Komiteen anser at det ikke er bærekraftig på sikt å ikke ta hensyn til lektorstudentene i fagstudiene, og da spesielt i realfagene, som er viktige fagområder for å sikre rekruttering til regionen, til tross for at lektorstudentene kan være få i enkelte fag.

Universitetet i Sørøst-Norge

Utdrag fra rapporten: Oppsummert ser vi ved USN et lektorprogram med en veldig kompleks organisasjonsstruktur og til dels løse koblinger, og vi stiller spørsmål ved om det er en manglende felles kultur for lektorutdanning. Det fremstår som at det er et behov for å få et tydeligere felles prosjekt og mål for lektorutdanningen ved USN, som er bredt forankret.

Komiteen sitter også med et inntrykk av at uklar rollefordeling ved USN er en utfordring, og at det ikke er noen som har det overordnede ansvaret for å skape helhet og sammenheng.

Vi anbefaler derfor følgende:

• Grundig vurdering av lektorprogrammets forankring ved USN. Dette betyr ikke i form av at lektorprogrammet «svarer til» de strategiske satsningene ved USN, men om USN sentralt er opptatte av og løfter fram lektorprogrammet i sitt strategiske arbeid, og at de legger til rette for strukturer som tar hensyn til lektorutdanningens behov.
• Rolleavklaring og tydeligere fordeling av ledelse og myndighet. Dette omfatter arbeid med relasjoner og samarbeid på tvers av aktører for å skape handlingsrom for å gjøre de strukturelle endringer som trengs, og det handler også om større grad av skriftliggjøring av retningslinjer, rutiner og etablerte praksiser og arbeid for å sikre seg at disse er kjent og blir brukt av de ulike aktørene i lektorutdanningen.
• Systematisk arbeid med ny studiemodell i tiden framover. Dette omfatter å arbeide frem en felles forståelse og målsetting for lektorutdanningen ved USN, også relatert til disiplinfaglig og profesjonsfaglig forankring. Slik kan man sikre en bred forankring av den nye studiemodellen. Det omfatter også mer konkrete formuleringer av innhold og progresjon i modellen og i det femårige lektorprogrammet som helhet. Til sist vil det også være viktig med planer for monitorering og evaluering av implementering av ny studiemodell.
• Reelt samarbeid med praksisfeltet om det faglige innholdet i praksisopplæringen, slik USN allerede er i gang med.
• Videreutvikling eller konsolidering av mentorordninger i lektorutdanningen ved USN.