Kunstig intelligens inntar klasserommene. Er det nå den levende skriften dør?
Debatt: Mitt og manges spørsmål til regjering og skolemyndigheter er: Skal vi kjempe for å bevare skriften?
Publisert
Sist oppdatert
Innlegget ble først publisert i Klassekampen.
Den kunstig intelligente språkmodellen ChatGPT skriver og strukturerer tekster, svarer på oppgaver, argumenterer, drøfter, resonnerer, finner kilder og tolker tekster, for å nevne noe. Står vi i fare for å miste skriving som arena for menneskelig utfoldelse? Kunstig intelligens infiltrerer klasserommet og har definitivt tatt utdanningssystemet på senga. Hva gjør vi nå?
Man kan få inntrykk av at lærernes største bekymring er at elevene skal bruke chatboten til å jukse på prøver. Det er en kraftig banalisering av en mye større utfordring. Det nagende spørsmålet handler derimot om den levende skriftens fremtid. Skal skriving fortsatt ha status som en grunnleggende ferdighet i skolen?
Hvis svaret er ja, må lærerne i så fall raskt få verktøy som sikrer muligheter for KI-fri undervisning, ikke hele tiden, men når vi trenger det. Hvis svaret er nei, er man på god vei til å plassere det levende skriftspråket på museum.
I en Tv2-debatt 9. desember sier KI-ekspert Morten Irgens at han ikke er tilhenger av å regulere teknologien, heller ikke i skolen. Han anerkjenner imidlertid den levende skriftens verdi når han sier at skriving kan bygge vår evne til å resonnere, men påpeker at det ikke alltid er det man skal gjøre når man skriver. Nei, nettopp! Skriften har et bredt spekter av bruksområder. Alt til sin tid. Men i skolen er elevene under opplæring. De skal lære noen grunnleggende ferdigheter som de må trene på uten snarveier: skriving, lesing, regning, og muntlige og digitale ferdigheter.
Ja, noen ganger kan det være hensiktsmessig å bruke maskinlæring, til og med i skriveopplæringen. Jeg ser for meg at elevene for eksempel kan trene på argumentasjon i diskusjoner med en chatbot, eller at de kan undersøke chatbotens kildebruk og biaser. Vi skal ta i bruk teknologiens muligheter, men vi må også kunne gi elevene mulighet til å produsere tekst, helt på egen hånd, det vil si, dersom vi fortsatt skal lære elevene å skrive.
I NRK Nyhetsmorgen 7. desember prøvde jeg å få frem at det er elevenes skrivekompetanse som trues av den kunstige intelligensen. Læreplanen fremhever skriving som en grunnleggende ferdighet elevene bruker som «redskap for læring og forståelse» (Udir, overordnet del i LK20). NRK-journalisten innvendte: «Men har dere ikke andre metoder også i tillegg til skriftlige svar […] samtaler i klassen som gjør at dere kan forstå hvor mye eleven kan?». Jo, selvsagt bruker vi varierte metoder, men kunnskapsstoff i norskfaget må også anvendes, enten ved hjelp av muntlige eller skriftlige ferdigheter.
Ved å ta i bruk skriving som metode, lærer vi elevene å resonnere, strukturere, drøfte, utforske, være kreative og kritiske, reflektere, argumentere, analysere og tolke.
For å klargjøre med et eksempel: ChatGPT klarer relativt godt å skrive tekstanalyser og tolkninger, og bedre kommer den til å bli. Så hvorfor fortsette å lære elever teksttolkning dersom maskinene likevel kan gjøre det bedre?
Svaret er at det skriftlige produktet etter et tolkningsarbeid på mange måter er verdiløst. Derimot er det elevens øvelse i å forstå og å skape mening i tekster som er selve målet med tolkningsarbeidet. Eleven trener på å forstå tekst gjennom å skrive tekst. Selvsagt snakker vi også om dikt og andre tekster. Men elever er forskjellige. Noen lærer best når de får tid til å tenke ved å bruke skriften.
Jeg har til gode å se det mediet som på samme måte som skriften i ro og mak lar oss vurdere egne tanker og resonnement kritisk utenfra. Skriften er ikke flyktig som levende bilder, som talen eller som tanken. Skriveprosessen lar tanken og skriften påvirke hverandre i et produktivt samspill. Skriften er unik. Jeg ser mange muligheter for bruk av kunstig skrivehjelp, men å slippe denne teknologien ukritisk løs i klasserommet, mener jeg vil være helt vanvittig.
Som norsklærer har jeg et særlig ansvar for elevenes skrive- og leseopplæring. Enn så lenge må jeg forholde meg til at dette er oppdraget mitt. Når maskinlæringen sniker seg ubedt inn i klasserommet, er problemet derfor akutt. Men utviklingen kan også bidra til å løfte det gigantiske problemet vi har i skolen med digitale distraksjoner. Et ørlite håp er at denne siste digitale omveltningen fører til et ordentlig oppgjør med utilsiktet nett- og maskinbruk i klasserommet.
Mitt og manges spørsmål til regjering og skolemyndigheter er: Skal vi kjempe for å bevare skriften? I så fall må vi ha en reell mulighet til å regulere elevers bruk av internett og maskinlæring i klasserommet. «For å regulere må vi vite hva vi er redd for», sier Morten Irgens. Jeg vet veldig godt hva jeg er redd for. Det er den levende skriftens død.
