Inger hyller læreren som stanset mobbingen:
– Endelig var det en voksen som så meg
Inger Ausdal ble systematisk mobbet gjennom hele barneskolen. Da hun begynte på ungdomsskolen grep Eirik Nebdal Haver inn. I november mottok han prisen «Medmenneske – takk for at du så meg».
En ny start, tenkte Inger Ausdal da hun skulle begynne på Klepp ungdomsskole på Jæren.
– Jeg gledet meg til ungdomsskolen, og håpet jeg ville få den støtten og omsorgen jeg trengte. Kanskje ville noen se på meg med et annet blikk. Jeg ville vise at jeg ikke var så dum som de skulle ha det til, forteller hun.
Gjennom hele barneskolen opplevde hun mye mobbing. Heldigvis for Inger skulle møtet med ungdomsskolen og lærer Eirik Nebdal Haver bli vendepunktet. Sammen med to kollegaer brukte han tre uker på å knekke mobbepyramiden.
Les også: Få mobbere flyttes til tross for lovendring
Haver husker godt da han skulle møte klassen for første gang.
– Det er alltid spennende. Jeg visste at jeg skulle overta en klasse med store utfordringer, og at Inger hadde en tung bagasje. Men jeg ville begynne med blanke ark og gjøre meg opp en mening selv, forteller Haver.
Ausdal minnes hun gjemte seg under trappen da det var spisepause.
– Da kom Eirik bort til meg og sa at det måtte bli slutt på å gjemme seg bort. Endelig var det en voksen som så meg, sier hun.
Gamle mønstre brytes
– Det tok ikke lang tid å avdekke hvem som sto bak mobbingen. Vi var ærlige, fortalte hva vi observerte, og spurte hvilke tanker de hadde. Først benektet de alt. De sa de ikke kjente til mobbingen, eller at det var hennes skyld, sier Haver.
Haver bestemte seg for å sende Inger hjem i to dager. Sammen med to kolleger samlet han klassen og tok en gjennomgang av regler, tanker og holdninger om hva et klassemiljø skulle være.
– Alle i klassen måtte være innstilt på at nå var de ungdommer, ikke barn. Gamle mønstre måtte brytes. Ingen skulle behøve å sitte under trappa å spise. Det skulle være trygt for alle, sier Haver.
Han mener drømmen om at 30 elever bare skal synes godt om hverandre, er en illusjon. Men alle kan respektere hverandre og bidra med gode pasningene inn i miljøet.
– Det de hadde gjort var ikke bra. Nå var det på tide at alle kom seg videre. Jeg så ingen grunn til å henge meg opp i det som hadde skjedd på barneskolen. Jeg grep fatt i det som skjedde der og da, forteller Haver.
Han velger å tro at ingen egentlig ønsker å mobbe.
– Inger hadde det ikke bra. Det måtte vi ta tak i og jobbe med. Mobberne hadde det heller ikke bra, sier han.
Nominerte læreren
Da Ausdal fikk høre om prisen "Medmenneske - takk for at du så meg" (se faktaboks), bestemte hun seg for å nominere Haver.
– Jeg hadde mange ganger tenkt på hvordan jeg best kunne hedre ham. Nå fikk jeg tilbake skrivelysten, og prøvde å sette ord hvordan jeg opplevde overgangen til ungdomsskolen. For meg var Eiriks handlingsmåte avgjørende, forteller Ausdal.
I begrunnelsen skriver hun blant annet:
Eirik er et medmenneske som ikke tåler urettferdighet, og som har heiet på meg hele veien gjennom årevis med fysisk og psykisk sykdom. Den dag i dag er jeg sikker på at han er en av hovedgrunnene til at jeg fortsatt er i live, og at jeg står sterkere enn noen gang.
I november mottok Haver prisen, som ble delt ut under et bruker- og pårørendeseminar på Gol. Ausdal var til stede.
– Det er kjekt å få anerkjennelse for det arbeidet jeg har gjort, men denne prisen skulle jeg vært foruten. Det Inger har vært gjennom er vondt og trist, og skulle ikke skjedd. Små ting fikk lov til å vokse seg store. Det er utrolig at ingen tok tak i dette tidligere. Hadde det vært tydelige voksne som sto på og investerte tid, ville det ikke gått så langt. Jeg har bare gjort det enhver lærer og voksenperson bør gjøre i en slik situasjon, sier Haver.
En plan og gjennomføringsevne
Han mener en nullvisjon mot mobbing er flott, men krever knallhardt arbeid hver dag.
– Mobbing er totalt uakseptabelt, det tror jeg alle lærere er enige om. Vi må ha en handlingsplan, dessuten må det være gjennomføringsevne for å oppdage og få slutt på mobbingen. Jeg er ikke sikker på om norsk ungdomsskole er godt nok organisert. I prinsippet går mange elever i samme klasse fra 1. til 10. trinn. Det er på tide å diskutere om det er den beste måten å gjøre det på, sier han.
– Hun takker deg for livet. Hva gjør det med deg?
– Det er sterkt og samtidig veldig vondt å høre at Inger har hatt slike tanker. Det hun opplevde på barneskolen har preget henne i mange år etterpå. Det forundrer meg fremdeles at det gikk syv år uten at noen tok tak i det, medgir Haver.
– Det var liksom jeg som fikk skylden, jeg måtte feile noe. Skolen bestilte den ene testen etter den andre, uten at de fant noe galt, forteller Ausdal.
– Nytter ikke med prat
– Har du noen råd til lærere som opplever at elever blir mobbet?
– De må tåle å hoppe inn i materien og stå i den slik Eirik gjorde, uten å trekke seg. Jeg tror ikke det nytter å snakke mobbingen i hjel. Den foregår på så mange arenaer. Jeg spyr av antimobbeprosjekter og kontrakter. De er ikke verdt papiret de er skrevet på, sier Ausdal.
Hun er sterkt imot å flytte den som blir mobbet, og mener det bare fører til at problematikken blir forskjøvet. Haver er enig.
– I arbeidslivet sier de opp den som mobber, mens i skolen flytter de offeret. Det har i alle fall vært en tendens, men jeg skal ikke generalisere. Skolen har utviklet seg de siste årene, sier han.
Etter videregående studerte Ausdal i Trondheim, og tok en bachelor i sosialantropologi. I studietiden begynte hun i traumebehandling.
– Den indre usikkerheten går langt tilbake i tid. Jeg trenger fremdeles hjelp, sier hun.
– Helsen hennes ble påvirket av det hun hadde gjennomgått. Det at ingen tok tak i dette på et tidligere tidspunkt, har medført dårlig psykisk helse. Det er klar kritikk til skolen. De tok ikke ansvar, sier Haver.
Haver og Ausdal har hatt sporadisk kontakt siden ungdomsskolen. I dag bor hun på Bryne. Haver har sluttet i ungdomsskolen og jobber i bank.
– Jeg stortrivdes med elevene og ser tilbake på gode år på skolen. Etter hvert fikk lyst til å prøve meg på andre arenaer, sier han.
