Nulltoleranse for mobbing – bare på papiret?

Siden 2017 har det vært nulltoleranse for mobbing i norsk skole – på papiret.

For noen uker siden kom de nye tallene for mobbing fra Utdanningsdirektoratet. Tallene bekreftet bildet vi har sett fra år til år: Mobbing forblir en alminnelig del av den norske skolehverdagen for svært mange barn. Når vi vet at mange av disse barna heller ikke får den beskyttelsen de har krav på, sitter man igjen med den vonde følelsen av at statistikken blir en årlig fallitterklæring.

Les også: 5300 elever sier de blir mobbet av voksne på skolen

Realiteten er at alle skoler må håndtere mobbesaker. Alle rektorer, lærere og annet skolepersonale vil komme i berøring med mobbesaker som del av jobben. Hvis man ikke gjør det, er det et spørsmål om man er årvåken nok. Det betyr også at alle skoler må ha både bevissthet, kompetanse og kapasitet til å håndtere disse sakene på en god måte, med soleklart fokus på å ivareta dem som rammes. Forskjellen på skoler som stiller opp og dem som ikke gjør det, kan være dramatisk. Når en elev utsettes for mobbing, må skolens ledelse og andre medarbeidere behandle det som en krise, akkurat slik det er for eleven.

Samtidig er det nødvendig å utfordre gamle forståelser av mobbing. Nyere forskning har flyttet fokuset vekk fra individene og over på gruppedynamikk. Mobbing oppstår når barn ikke føler seg trygge i en gruppe. Alle barn ønsker å bli likt og gjør hva de kan for å oppnå det. Noen ganger fører det til mobbing.

Barn trenger trygge voksne

Barn trenger trygge voksne som kan veilede, og må få lære flere måter å bli likt på. Mange barn vet mer om hvordan man mobber enn hvordan man inkluderer, rett og slett fordi det snakkes mer om hva man ikke skal gjøre enn hva man faktisk kan gjøre. Voksne som vet hvordan man skaper en trygg gruppekultur er derfor det beste middelet mot mobbing.

Barn trenger også hjelp til å forstå og få anerkjennelse for det de føler. Det kan gjøre det enklere å finne løsninger når barn trenger det som mest. Ved å lære barn og snakke om og kjenne igjen egne følelser blir de flinkere til å lese og støtte andre som har det vanskelig. Slik kan man hindre at mobbing oppstår. God innsats mot mobbing handler om å jobbe med et helt miljø.

Når skoler ikke lykkes i å sikre et godt skolemiljø, lykkes de heller ikke i å gi elevene opplæringen de har krav på. Barn og unge som er redde i timene og gruer seg til neste friminutt, lærer dårlig. Mobbing gjør skoler til en arena for det motsatte av hensikten: I stedet for å gjøre elevene klare til voksenlivet, sitter noen igjen med psykiske skader som svekker deres forutsetninger for veien videre.

Ødelagt oppvekst

Altfor mange barn får oppveksten ødelagt og sår som de må bruke mange år på å lege. Å forebygge, stanse og følge opp mobbing er ikke en sekundær oppgave, men en grunnleggende forutsetning for at skolene skal lykkes som en arena for læring og utvikling.

Alle som jobber i skoleverket trenger regelmessig å ta seg tid til å tenke gjennom om det er mer de kan gjøre både for å bygge et godt skolemiljø og ivareta utsatte elever. Er man et godt forbilde? Har man nok fokus på å skape gode relasjoner og godt samspill? Jobber man systematisk for å fremme god psykisk helse og livsmestring? Lytter man til elevene, og har man en god kultur for at elevene medvirker i hverdagen, slik den overordnede læreplanen legger føringer for? Er alle rutiner på plass? Er det noen situasjoner i klasserom eller skolegård som har gnagd litt, uten at man har rukket å følge opp?

Lærere har en krevende jobb, med noen titalls ulike livssituasjoner på stolene foran seg. Skolene har ikke ansvaret for alle utfordringer i elevenes liv. Opplæringsloven gir imidlertid skolene et klart praktisk og juridisk ansvar for elevenes miljø. Mer enn det: Det kan i ytterste konsekvens være straffbart ikke å gripe inn for å stanse mobbing når man kan.

Skolens aktivitetsplikt

Det er også viktig å huske at skolens forpliktelse ikke er begrenset til å stanse mobbingen. Skolens aktivitetsplikt varer til barnet selv opplever skolemiljøet trygt og godt igjen. Det kan være at barnet fortsatt kan trenge støtte i ulike situasjoner, eller kanskje også økt faglig tilrettelegging fordi det har mistet undervisning som følge av mobbingen.

Barna og ungdommene som utsetter andre får mobbing, forstår ofte ikke hvilken skade de gjør. Noen har selv vært utsatt for mobbing. De også er mindreårige og må ivaretas. Det kan likevel ikke være tvil om at det er den som er utsatt for mobbing som må stå i sentrum og få sette premissene. Situasjoner hvor den som er utsatt eksempelvis ender med å bytte skole, er uakseptable.

Selv den beste skole kan ikke beskytte mot alt alltid, og det finnes situasjoner som er svært krevende å løse. Da daværende statsminister Kjell Magne Bondevik i 2003 lovet slutt på mobbingen i skolen, lød det derfor mer som en visjon enn som et mål samfunnet egentlig kunne oppfylle. Et mål som derimot kan og må nås, er at alle skoler har et kontinuerlig fokus på hvordan man kan bli bedre.

Den eneste veien til en bedre skolehverdag for dem som rammes, er at ledelsen på hver eneste skole i landet opplever plikten til å beskytte sine elever som et personlig kall.