Seksualitets-undervisning er et tverrfaglig ansvar
Debatt: Seksualitetsundervisningen i norsk grunnskole er for dårlig. Kan vi bedre komme dette i møte ved å tydeliggjøre tverrfagligheten og ansvarsfordelingen? Og kan vi tilrettelegge for økt kvalitet allerede på barnehage- og lærerstudiet?
Publisert
Over 40 prosent av kvinner i 20-årene har hatt uønsket sex, viser en undersøkelse Norstat har gjort for NRK i 2020. Selv om tallene er lavere (15 prosent) for menn i samme aldersgruppe, er det et tydelig tegn på at samfunnet bør ta grep. Én grunn til disse dystre tallene er at unge ikke vet nok om sin egen kropp, seksualitet, rettigheter og begrepet samtykke.
For hva kan egentlig regnes som voldtekt? Og samtykke? Hvordan kan man sørge for god seksuell helse? Hva kan være forskjell på biologisk kjønn og ektefølt kjønn? Hva skjer med kroppen i puberteten? Når vi blir forelsket? Og gravide? Hva er kjærlighet mellom to mennesker?
Dette er eksempler på sentrale spørsmål og tema som bør dekkes i seksualitetsundervisningen. God seksualitetsundervisning kan hjelpe barn med å forstå endringer i kroppen i puberteten, og ungdommer med å ta trygge valg og være sitt ansvar bevist i intime relasjoner, seksuell helse og rettigheter.
Ok minus
Ja, vi er enig i at seksualitetsundervisningen har varierende kvalitet i norsk grunnskole. Det kommer frem i rapporten Seksualitetsundervisning i skolen, Sex og Samfunn 2022, at de fleste, både lærere og elever er misfornøyde med omfang og kvalitet av undervisningen. Kvaliteten er varierende og avhenger nesten utelukkende av «riktig» skole og «riktig» lærer.
Da jeg var ung, var det lite oppmerksomhet om seksuell helse og seksualitet i skolen. Lite visste vi om seksuelle rettigheter og kjønnssykdommer, før vi kastet oss ut i russefeiringen og startet erfaringshøsting på egen hånd.
Jeg kan egentlig oppsummere min seksualundervisning knyttet til skolen ganske kort: Det var én time i 8. klasse. Vi fikk demonstrert hvordan man tredde et kondom på en bananmodell. Læreren var tydelig ukomfortabel i sin rolle. Med en taus klasse med rødmende, pubertal ungdom foran seg, fullstendig bedøvet av en uregjerlig hormonstorm i kroppen, var tenkeboblen over hodet hennes tydelig og dirrende for alle som torde å se opp: «Herregud så flaut, kan vi komme oss videre i pensum, og det litt brennkvikt?»
Kanskje litt overdrevet, men gjennomgående er det: Seksualitetsundervisningen er ofte ikke god nok i norsk skole. Jeg mener ikke at det er lærernes skyld. Jeg tviler ikke den dag i dag på at min lærer behersket sitt yrke, men det var tydelig at hun ikke var utstyrt med kunnskap om hva og hvordan hun skulle undervise i dette temaet.
Som i alle yrker og situasjoner, finnes det lærere som selv tar ansvar for å sørge for god undervisning, også i tema som ikke ble dekket i utdanningsløpet, men som samfunn kan vi ikke tillate at seksualitetsundervisningen blir overlatt til tilfeldighetene.
Hva er egentlig god seksualitetsundervisning?
Som med all annen undervisning er hvordan den utføres, tema som dekkes og læringsutbytte av betydning. For å sikre god seksualitetsundervisning mener jeg at følgende bør inkluderes:
Fokus på det gode: Jeg mener at det er avgjørende å inkludere det fine med seksualitet og kjærlighet mellom mennesker. Dette blir ofte glemt i undervisningen, kanskje fordi det kan oppleves som en selvfølgelighet, eller fordi det oppfattes som flaut for underviseren?
Alderstilpassing: Det er avgjørende å møte elevene på relevante stadier i livet med seksualitetsundervisningen. Temaene må tilpasses elevenes alder.
Tilrettelegging: Barn og unge må få svar på sine spørsmål. For mange er seksualitet et rødmende og sensitivt tema, og det kan være flaut å spørre og grave. Trygge rammer er forutsetning for åpne, gode diskusjoner i klasserommet. Tilrettelegging for at alle får muligheten til å koble seg på, er derfor avgjørende. Her kan anonymitet være et stikkord. Samarbeid mellom helsesykepleier og andre eksterne eksperter kan gjøre at undervisningen blir bredere og at flere elever får svar på sine spørsmål.
Inkludering: Det er essensielt at underviseren har et åpent og inkluderende syn på tema innen seksualitet. Anerkjennelse for ulike legninger, følelser og familiekonstellasjoner er en nøkkel til at alle kan føle at de er inkludert.
Er det så viktig da?
Ja! er mitt svar. Kunnskap gir innsikt og øker forståelse og toleranse. Seksualitet er en viktig del av mennesket, og forskning viser også at livskvaliteten vår øker dersom man blir møtt med forståelse og aksept for den man er.
Det å bli kjent med seg selv, holdninger til egen kropp og seksualitet, og hvordan man bør oppføre seg sammen med andre, er ikke nødvendigvis medfødt. Med mer kunnskap kan vi bidra til forbedret seksuell helse og et inkluderende og åpent samfunn, med mindre stigmatisering og tabu. Det er vist med forskning at frekvensen av vold av seksuell art, samt vold mot mennesker med annen seksuell legning, går ned i takt med mer og bedre seksualitetsundervisning (se advocatesforyouth.org).
Hvem har ansvar?
Retningslinjene til Helsedirektoratet (HDI) har klare råd: «Seksualitetsundervisningen bør starte tidlig i barndommen og fortsette gjennom ungdomstiden». Undervisningen bør følge utdanningsmyndighetenes rammeplan for barnehage og læreplaner for grunnskolen (udir.no), og ta utgangspunkt i barn og unges kognitive, emosjonelle og fysiske modnings- og utviklingsnivå. Videre er HDI klar på at ansvaret bør fordeles mellom skole og skolehelsetjenesten.
Dette høres vel og bra ut, men vi lykkes ikke i praksis. I tillegg til bruk av diffuse begreper som at skolehelsetjenesten «kan eller bør bidra», er ansvarsfordelingen mellom fag i skolen, skolehelsetjenesten, og andre aktører ikke tydelig.
Etter min mening fører dette til pulverisering av ansvar, og at aktørene blir usikre på hva som er deres bidrag og ansvar.
Hvordan får vi det til?
Kvinnehelseutvalget skriver i en utredning fra 2023: «En forutsetning for god seksualitetsundervisning er at lærere har oppdatert kunnskap om seksualitet, og evner å formidle denne til elevene» (NOU 2023:5).
En konkret (og lovpålagt) fordeling, samt skreddersydd undervisningsopplegg som sikrer at alle elever får et felles minimum av god seksualitetsundervisning, kan bidra til bedring på området. Temaet må i tillegg få økt oppmerksomhet i læreplanen. En klar ansvarsfordeling og tilrettelegging mellom skolefag, helsesykepleier og eksterne undervisere kan bidra til økt konsistens og kvalitet i seksualitetsundervisning.
Lærerstudiet som utgangspunkt
Som foreleser i naturfag på lærerutdanningen kjenner jeg på et ansvar for god opplæring i seksualitetsundervisningen, for å sikre at lærere kan gi elever et trygt fundament også innen seksualitet.
Sex og Samfunn-rapporten samt Redd Barna-notatet Lærerstudenters perspektiver på seksualitetsundervisning (2023) viser at lærerne ikke er fornøyd med seksualitetsundervisningen de får i lærerutdanningen. Der utgjør seksualitetsundervisningen en liten del av pensum i naturfag og andre fag.
Ettersom temaet angår alle, burde undervisningen vært tverrfaglig, både innad på lærerstudiet, men også sammen med helsefaglige utdanninger, i tillegg til aktuelle samfunnsaktører som setter søkelys på seksualopplysning. Men en utfordring i tverrfaglige tema er ansvarsfordeling. Dersom vi får til denne logistiske utfordringen, har jeg tro på at seksualitetsundervisningen kan få et løft i lærerutdanningen og gi morgendagens lærere den utdanningen og tryggheten de fortjener.
Med god, standardisert seksualitetsundervisning og didaktikk på timeplanen i lærerutdanningen, kan vi sikre trygge lærere, rustet for god undervisning i et tema som definerer oss som menneskehet.
