ADHD: Slutt å sette merkelapper på barn som er utfordrende

Det barnet der, må vel ha ADHD? Ikke sant …?

Attention Deflict Hyperactivity Disorder, eller hyperkinetiske forstyrrelser som det heter på norsk, er en diagnose som de fleste av oss er kjent med. Folk flest assosierer ADHD med sinneproblem eller hyperaktivitet, uten å vite hva det egentlig innebærer. Jeg lurer derfor litt på hvorfor vi kan se på at barn, og tenke oss til at, «det barnet der må ha ADHD».

Slik jeg ser det, assosierer folk ADHD med noe negativt. Jeg har iallfall aldri møtt en person som spør om det barnet som bare sitter og tegner, er lydig og pliktoppfyllende, har ADHD. Det er mer snakk om disse barna som ikke klarer å vente på tur, er hyperaktiv, eller de barna som utagerer i sinne. Det er disse barna voksne personer tenker har ADHD.

Som barnehagelærer synes jeg det er bekymringsverdig når voksne personer stiller spørsmål om andre barn, slik som: «Er det barnet under utredning for ADHD» eller «Har han/hun blitt konstatert med ADHD?». Undringer og spørsmål skal jo være greit å ha og stille, men når fokuset for en atferd er ADHD, blir jeg litt paff.

Flere forklaringer på atferd

Fra 2007 til 2017 har antall personer med ADHD i Norge økt drastisk, fra 11.000 til 42.000 bare disse ti årene. Opptil 12-års alder er det 5,4% av gutter og 2,1% jenter som er blitt påvist med diagnosen ADHD. Barnehager og skoler har fått flere programmer, som et tiltak for tidlig innsats.

Forskeren Pål Suéren med flere har sett litt på hva som er i grunnlag for diagnosen til barn, og tok for seg 549 saker av ADHD i Norge. Han fant ut at det bare var halvparten av ADHD-diagnosene som var godt nok dokumentert, hvor differensialdiagnostisk vurdering ikke er blitt tatt med i betraktning.

LES: Barn med ADHD gjør det betydelig dårligere på skolen enn andre barn

På Folkehelseinstituttets nettsider pekes det på at grunnen til at det er vanskelig å sette en diagnose for ADHD, er at det ikke finnes et klart skille mellom et barn med ADHD og hva som blir omtalt som et vanlig fungerende barn.

«Forskning har imidlertid vist at effekten av mange av programmene i barnehagen er usikker. En ensidig innføring av perspektiver og tiltak fra helsesektor til utdanning bidrar til svakere effekt av tiltakene.» Dette skriver forsker Meland K.J, på forskning.no.

Vi kan konkludere med at programmene ikke tar godt nok hensyn til rammene rundt barnet, familiesituasjon, omsorgssvikt, psykisk og fysisk overgrep, alkoholisert husholdning med mer. Slike faktorer hos et barn kan synes i praksis å være indikatorer til ADHD, men det er ikke alltid tilfelle.

Det er dessverre slik at det er barn der ute som ikke lever i gunstige familiesituasjoner, hvor denne tyngden av for eksempel redsel for å dra hjem fra barnehage eller skole, rett og slett er for mye for et uskyldig barn.

Som voksne er vi sterkere, større og klokere enn barn, og med det er det derfor så viktig at vi møter dette barnet man tenker ‘’bare må ha ADHD’’, med et imøtekommende blikk og holdning.

Hvordan hjelpe barnet

Barn som viser en utagerende atferd i barnehagen, i skolen, i besøk eller i bursdagsfester trenger deg som er voksen når utageringen tar plass. Det er ikke ønskelig for et lite barn å utagere i frustrasjon og fortvilelse. Vi voksne kan hjelpe dette barnet ved å være en pådriver for det positive barnet gjør, hjelpe barnet med å la andre barn få plass, eller gi fortellende signaler som barnet forstår.

Utagering er en form for kommunikasjon hvor barnet ønsker å fortelle den voksne at en ikke har det godt. Det er da viktig at vi voksne møter dette barnet på deres følelsesmessige premisser og legger vekk våre egne følelser. Gjør vi dette, forhindrer vi i en videreutvikling av vanskeligheter for barnet.