Tiltak mot skolefravær blir meningsløse når man ikke skiller mellom de bakenforliggende årsakene 

I disse dager har Utdanningsdirektoratet (Udir) satt sammen en «ekspertgruppe». Hensikten er angivelig å gi nasjonale, kunnskapsbaserte anbefalinger om hvordan man skal forebygge og følge opp skolefravær. Som Udir selv skriver, så ønsker man å se nærmere på hvordan skolen og de ulike velferdstjenestene «kan/bør samarbeide for å hjelpe elever og deres familier i fraværssaker». 

I vårt debattinnlegg Fafo-rapport om skolefravær – en hån mot barna (2023) gikk vi gjennom alvorlige mangler i den rapporten Udir beskriver som kunnskapsgrunnlaget for fravær i skolen, men dessverre ser vi nødvendigheten av å adressere vår bekymring enda en gang. 

Vi ser at Udir fremdeles velger å bruke paraplybegreper som «bekymringsfullt fravær» eller «problematisk fravær». Når man bruker samlebegreper som dette, og ikke skiller på de bakenforliggende årsakene, blir tiltakene meningsløse.

For eksempel er det forskjell på hvordan man bør møte barn som skulker skolen fordi de har mer lyst å gjøre noe annet, barn som er syke over lengre tid, og barn som har utviklet ufrivillig skolefravær fordi de blir utsatt for psykisk og fysisk vold (mobbing). Den store gruppen av barn som har utviklet stressrelaterte sykdommer fordi skolemiljøet ikke møter deres behov for tilrettelegging trenger ytterligere en annen tilnærming. Hvordan er det mulig å gi nasjonale, kunnskapsbaserte anbefalinger uten at man skiller mellom de ulike årsakene til skolefraværet?

Statsforvalteren, derimot, påpeker i sin kronikk at skolene må se skolefravær og skolemiljø i sammenheng, og det vises her til at det ofte handler om mobbing og andre krenkelser, utrygge relasjoner, men også dårlig klassemiljø.

Skolens ansvar plasseres på barnet

Gjennom å bruke begrepene problematisk fravær eller bekymringsfullt fravær transformeres skolens ansvar for et trygt skolemiljøet til et individproblem og plasserer ansvaret for fraværet på barnet. Denne individualiseringen er til ettertanke når Statsforvalterens statistikk viser at skolenes plikt til å følge opp mobbing og saker om elevenes læringsmiljø brytes i 83% av sakene. Å plassere ansvaret for fraværet på barnet er også i motstrid til barnekonvensjonens vurdering av barnets beste på systemnivå. 

I vår tidligere kritikk av rapporten Kunnskapsstatus om bekymringsfullt fravær i skolen, undret vi oss også over at det eneste tiltaket som ble synliggjort i rapporten, var det atferdsteoretiske programmet Back2School:

«Skolefravær beskrives som at barnet enten unngår noe vanskelig eller prøver å oppnå noen fordeler. Den forståelsen ligger også til grunn for lanseringen av det atferdsteoretiske programmet Back2school, som rapportforfatterne gir plass til. Vi stiller oss undrende til at kritikken av dette programmet ikke er nevnt med ett eneste ord.” 

Når Kunnskapsdepartementet ved Forskningsrådet bevilger 20 millioner for å gå videre med prosjektet “Back2School” til tross for mer enn et syltynt grunnlag, bekrefter det vår uro. 

Faglig uenighet

Udir er kjent med at det er stor faglig uenighet når det gjelder spørsmål om verdigrunnlag og tilnærming. Vi ønsker oss en åpen samfunnsdebatt om denne faglige uenigheten, som er spesielt viktig for de barna som har utviklet ufrivillig skolefravær grunnet skolerelaterte faktorer.

På bakgrunn av dette er det påfallende at vi ikke ser professor Marie-Lisbet Amundsen fra Universitetet i Sørøst-Norge på listen over ekspertgruppens medlemmer. Hun er den eneste forskeren som spesifikt har sett på ufrivillig skolefravær i forhold til skolerelaterte faktorer, slik Statsforvalteren oppfordrer til. 

Vi må være ærlige og si at vi ikke helt skjønner hvorfor det skal opprettes en ekspertgruppe i det hele tatt, spesielt når man ikke tar hensyn til de bakenforliggende årsakene til skolefraværet. I en slik situasjon kan det bare bli mange kokker og mye søl. 

Kjente årsaker

Vi vet allerede nok om hvorfor barn utvikler fravær. Utfordringen handler om kommunal økonomi, underfinansierte og underbemannede skoler, og at lovbrudd på opplæringsloven og barnekonvensjonen ikke får konsekvenser for skoleeiere. Dette vet jo også både Kunnskapsdepartementet og Udir; I 2023 viste hovedfunn at det var utfordringer med etterlevelse av flere områder av opplæringsloven. Dette er imidlertid ikke ny kunnskap. 

Udir har også tidligere vært tydelig på at mangelfull regelverksetterlevelse er en hovedutfordring og funn fra tilsyn bekrefter det. I 2022 ble det blant annet beskrevet om internkontrollen: Statsforvalterens tilsyn viser at kommunenes internkontroll ofte ikke var tilpasset for å forebygge risikoen for brudd på varslings- undersøkelses- og tiltaksplikten.

Barneombudet poengterte 2009 at de rettet en særlig bekymring mot det som fremsto som en del skoleeieres ignorering av eget ansvar for et godt skolemiljø som forutsetning for læring og at tiltak ble satt inn så sent at avviket vanskelig lot seg ta igjen. «Du vil se at kartet ikke alltid stemmer med terrenget. Det er fremdeles et alt for stort gap mellom å ha rett – og få rett», konkluderte de. Dessverre er dette gapet like stort den dag i dag. 

Å tilsette en ekspertgruppe kan dermed fremstå som et skalkeskjul for de egentlige utfordringene i den norske skolen.