Feilslått satsning på anti-mobbeprogrammer
Debatt: – Lærerne må gis nødvendig tid og tillit til å se det enkelte barn. For å få til dette, trengs det flere lærere, ikke flere programmer.
Publisert
Dagbladet og NRK har i det siste rettet oppmerksomheten mot regjeringens feilslåtte satsning på anti-mobbeprogrammer. Det er avdekket at Stortinget har bevilget en halv milliard kroner til slike program siden 2000-tallet. Professor Solveig Østrem påpeker at summen trolig er langt høyere, hvis man tar hensyn til all tid og ressurser den enkelte skole og barnehage bruker på kursing og gjennomføring av programmene. Dette er tid og ressurser som kunne ha vært brukt på en langt bedre måte, direkte med barna.
Spørsmålet blir hvorfor man etter 20 år med feilslått satsning på programmer, øser ut penger til tiltak som ikke virker. De som utvikler programmene, hevder at de har dokumentert effekt.. Problemet er at ideen om hvordan man kan beregne effekt, er hentet fra et helt annet fagfelt, nemlig medisin. Og denne tilnærmingen lar seg ikke uten videre overføre til pedagogiske områder.
Derfor er det interessant at professor Charlotte Reedtz, som selv tilhører et fagmiljø som tilbyr programmer til bruk i barnehage og skole, trekker paralleller til medisin i sitt forsvar for slike programmer i Dagsnytt 18 (fredag 19.10.). Hun sier at det innen medisin vil være umulig å ikke velge de best dokumenterte tiltakene for for eksempel barneleukemi.
Det hun glemmer, er at det å oppleve utenforskap og mistrivsel i barnehage og skole ikke er noen sykdom. Høyst sannsynlig ligger ikke problemet hos barnet som kjenner på utenforskap, men i rammene rundt: for rigide strukturer i barnehage og skole, for få ansatte som kan se det enkelte barnet. Derfor kan man ikke tilby en «evidensbasert» medisin for å få bukt med problemet. Når det er de som utvikler programmene, som Reedtz, som hevder at disse har effekt, blir det som bukken som passer havresekken.
Mobbing, mistrivsel og utenforskap har svært komplekse årsaker. Derfor kan ikke disse problemene løses med en «kvikkfiks» eller med programmer som skjærer alle over én kam. Flere av programmene som lanseres, tar ikke hensyn til barns rett til medvirkning og barns rett til å ytre seg. Det tas i bruk adferdsregulering der for eksempel barn som gråter blir ignorert, og premiering av barn som adlyder de ansatte uten å ta hensyn til hva som er viktig for barnet selv. Slike tiltak er i direkte strid med både Barnekonvensjonen og barnehagens og skolens samfunnsmandat.
Lærerne må gis nødvendig tid og tillit til å se det enkelte barn. For å få til dette, trengs det flere lærere, ikke flere programmer.
