Fagartikkel
Slik møter du foreldre når barn er pårørende
Fagartikkel: Når sykdom og lidelse rammer en familie, vil du kunne hjelpe barna gjennom god støtte til foreldrene. Kunnskap om pårørende barn blir derfor viktig.
Publisert
Når familier rammes av sykdom, kriser og død, trenger barn støtte fra menneskene rundt seg. Mange barn lever som pårørende til foreldre eller søsken med psykiske lidelser, alvorlig sykdom eller funksjonsnedsettelser. Siden de fleste barn i Norge går i barnehage, får de ansatte en viktig rolle dersom vanskelige livshendelser rammer de yngste barna. Jo mer kunnskap barnehageansatte har om familier i krise og barn som pårørende, jo bedre forutsetninger har de for å fylle denne rollen. I denne artikkelen adresserer jeg hvordan du kan møte og snakke med foreldre som er rammet av sykdom og vansker, og hvordan du kan tilrettelegge for god oppfølging i barnets hverdag.
LES OGSÅ: En halv million barn er pårørende
Rammer mange barn
Det er vanskelig å tallfeste hvor mange barn som lever som pårørende. Rundt 410 000 barn i Norge lever med at en av eller begge foreldrene har en eller flere psykiske lidelser eller rusproblemer (Torvik & Rognmo, 2011). Ifølge Kreftregisteret har over 34 000 barn under 18 år en forelder som har eller har hatt kreft. Årlig opplever rundt 700 barn å miste en av foreldrene til kreft (Dyregrov & Dyregrov, 2016). Dette er bare noen sykdommer og vansker familier kan rammes av. I tillegg kan barn også oppleve store endringer i livet og ha behov for informasjon og oppfølging i sammenhenger som ikke handler om sykdom. Det kan være at de har foreldre som sitter i fengsel eller tjenestegjør i utlandet, eller at de lever med foreldre i konflikt. Det er med andre ord en rekke ulike situasjoner som kan gripe inn i barns omsorgssituasjon og behov. Disse barna trenger å bli møtt med klokskap, støtte og emosjonelt mot.
LES OGSÅ: I løpet av et år opplever mellom 6000 og 9000 barn at en av foreldrene havner i fengsel
Sensitive for endringer
Tidligere mente man at barn ikke får med seg så mye, noe som førte til at barn kunne bli holdt unna nødvendig informasjon og et støttende fellesskap. I dag vet vi at selv de yngste barna er sensitive for endringer og stemninger i familien, og at de har behov for gode forklaringer som setter dem i stand til å håndtere vanskelige situasjoner (Djup, 2021). Barn kan være bekymret for sine nærmeste og for hva fremtiden vil bringe. De kan påta seg ansvar og nye roller i familien og vil ofte forsøke å beskytte dem de har rundt seg, for ikke å legge stein til byrden i en allerede vond tid. Når hverdagen endrer seg, trenger barna å vite hvem de har å støtte seg til. Vår rolle, enten det er som medmennesker eller profesjonelle hjelpere, er å sørge for at barn ikke må stå alene i det vanskelige.
Når foreldre ikke er åpne
Det er ikke alle foreldre som klarer eller ønsker å være åpne om vanskene familien opplever. Kanskje er det skamfullt, kanskje frykter de omgivelsenes reaksjoner, eller kanskje har de ikke selv funnet en måte å forholde seg til det som har hendt, enda. Noen forteller at de ikke orker å bli «den familien» som er rammet av sykdom og lidelse. «Dem det er synd på». De vil helst kunne hente og levere i barnehagen uten å bli møtt med blikk, spørsmål eller triste ansiktsuttrykk. Andre ønsker å håndtere situasjonen innad i familien eller sammen med private støttespillere, og beholde barnehagen som et fristed for barnet.
Redd for å gjøre det verre
Noen foreldre kan være redde for å fortelle til egne barn hva som har skjedd, ofte fordi de frykter de vil gjøre vondt verre for barna eller påføre dem merbelastning dersom de «avslører» hvordan de har det. Dette kan dessverre føre til at foreldrene – i beste hensikt – skjermer barna bort fra informasjon som er viktig for barna. Som barnehageansatt må du naturligvis forholde deg til dette, men du kan samtidig si noe om hvor viktig informasjon er for barna. Du kan også formidle at barnehagen kan være et fristed selv om den er kjent med viktige forhold i barnets liv. Faktisk vil informasjon styrke forutsetningene for god ivaretakelse i hverdagen. Du kan også utforske mulige slagsider ved ikke å dele informasjon, som at barnet da kan bli gående med ubesvarte spørsmål eller oppleve ryktespredning og reaksjoner fra andre. De fleste foreldre vil ønske å dele informasjon dersom de forstår betydningen dette kan ha.
Sannhet bedre enn fryktfantasier
Barn tåler å høre sannheten bedre enn de tåler å overlates til seg selv i en fryktfantasi som ofte er verre enn virkeligheten. Hvis foreldrene sier at «mamma er lei seg», når hun har en depresjon, eller at «pappa er litt redd og sliten for tiden», når han har angst, kan barn bli bekymret dersom de selv eller andre nær dem også blir triste eller redde. Ord oppleves farlig for barn hvis vi ikke bruker dem presist (Djup, 2021). Det er derfor viktig at barn får en forklaring på hva depresjon og angst er, og hva det gjør med mamma eller pappa, hva som gjøres for å hjelpe dem, og at barnet selv verken har ansvar eller skyld. Å forklare egne reaksjoner og samtidig vise at «jeg tåler dette», kan være viktig for barna.
Som ansatt i barnehage kan du vise omtanke og forståelse for at situasjonen er vanskelig for foreldrene, men samtidig trygge dem på at det går an å snakke med barna på en måte som gir dem nødvendig forståelse og trygghet. Dersom barna ikke får forklart det som skjer rundt dem, overlates de til egne fortolkninger av det de opplever, som ofte handler om dem selv og tanker om hva de har gjort galt. «Er det min feil?» «Burde jeg gjøre noe annerledes?» «Kommer mamma til å dø?» Dersom et søsken er rammet, kan barn oppleve at foreldrene er mindre tilgjengelige for dem og få tanker om at «De er mindre glad i meg», «Det var den beste som døde» eller «Jeg må være mer som ham». Når voksne forstår disse reaksjonene, snakker åpent med barnet og sikrer nødvendig støtte, kan slike fryktfantasier korrigeres og dempes.
LES OGSÅ: Da mammaen til Astrid og Jenny fikk kreft, var det viktig for dem å ha normale dager i barnehagen
Når foreldrene er åpne
Mange foreldre vil i møte med sykdom og lidelser fortelle uoppfordret til barnehagen hva som har skjedd, hvordan barnet har reagert, hva barnet har fått vite, og hva som er veien videre når det gjelder forløp og behandling. Slik får du som ansatt viktig informasjon om hva som skjer i barnets liv, og kan i større grad forstå og støtte barnet. Enkelte foreldre ønsker å informere de andre barnas foreldre, eksempelvis gjennom et brev, eller de ber barnehageansatte om å formidle informasjon. Ofte sies det også noe om hvordan de ønsker å bli møtt i tiden fremover, og hvordan andre kan bidra til å støtte barna og familien i en vanskelig tid. Erfaringsmessig er dette godt for både voksne og barn.
Viktig å holde på hverdagen
Når foreldre er åpne om hva familien gjennomgår, vil det være enklere for barnehagen å finne gode måter å tilpasse hverdagen for barnet på. Barn trenger å oppleve at de har et sted å høre til, og de trenger at hverdagens rutiner og struktur opprettholdes så langt det lar seg gjøre. Sammen med foreldrene kan dere utforske hvilke rutiner som er viktig for barnet både hjemme og i barnehagen, og hvordan barnet på best mulig måte kan forberedes på overgangssituasjoner og endringer. Dette kan handle om å levere til faste tider for å sikre rytme og forutsigbarhet, eller at barnet har mer nærhet til én eller to spesielt viktige voksne i barnehagen. Videre bør hjem og barnehage bli enige om hvordan kommunikasjonen skal arte seg fremover, og hvorvidt barnehagen skal involveres i oppfølgingen familien mottar. Skal dere sende ut viktige påminnelser på SMS? Er det behov for en ukentlig telefonsamtale eller regelmessige møter for å oppdatere status? Bør barnehagen inkluderes i det helhetlige støttetilbudet familien mottar? Hvilke ressurser er å finne i barnet selv, i familien og i nettverket? Hvem kan bistå familien med praktisk hjelp og støtte? Kan barnet være med en venn hjem fra barnehagen innimellom? Det er viktig å se på muligheter for å gi avlastning til foreldre, frigjøre tid som kan brukes sammen som familie, og skape rom der barnet kan få pauser fra det alvoret som ellers preger hverdagen.
Du kan vise forståelse og skape tillit
Det kan være vanskelig å ta initiativ til en samtale med foreldrene dersom foreldrene ikke inviterer til åpen dialog. Barnehageansatte bør likevel ta dette ansvaret fordi det kan få stor betydning for barnets hverdag. Gir du tidlig uttrykk for forståelse og empati for foreldrene og familiens situasjon, og samtidig forteller at du ønsker å skape en så god hverdag som mulig for barnet i barnehagen, skaper du tillit. Din rolle er imidlertid ikke å avhjelpe foreldrenes vansker eller gjennomføre terapeutiske samtaler med barnet. Målet er å samarbeide med hjemmet om å forstå barnets perspektiv og finne gode løsninger for hverdagen i barnehagen. Du kan gi råd om hvor viktig det er å fortelle barnet sannheten og gi det gode forklaringer. Du kan oppfordre foreldrene til å involvere omgivelsene og søke nettverksstøtte, og vektlegge hvor viktig det er at barnet får opprettholde rutiner og sosial kontakt i hverdagen. Ikke minst kan du trygge foreldrene på at barnet har et godt sted å høre til hos dere. Fellesskapet barnehagen representerer, skal ikke undervurderes. Der får barnet pause fra det vonde og en anledning til å oppleve læring, mestring og tilhørighet. Det gir lys i det som ellers kan være en mørk og vanskelig tid for både store og små.
Litteratur
BERGE, T. ØSTBERG, E. (2020). Foreldreveiledning ved depresjon – en guide for behandlere og rådgivere. En veileder fra Diakonhjemmet sykehus.
BERGEM, A.K. (2018). Når barn er pårørende. Oslo: Gyldendal.
DJUP, H.W. (2021). Barnehagens betydning når barn er pårørende. Bergen: Fagbokforlaget.
DYREGROV, A. (2020). Hva skjer når vi dør? Oslo: Pedlex.
DYREGROV, A. & Dyregrov, K. (2016). Barn som mister foreldre (Children who lose parents) Scandinavian Psychologist, 3, e9.
DYREGROV, A. & LYTJE, M. (2021). Håndbok i barns sorg. Bergen: Fagbokforlaget
HELSEDIREKTORATET (2017). Nasjonal pårørendeveileder.
TORVIK, F.A. & ROGNMO, K. (2011). Barn av foreldre med psykiske lidelser eller alkoholmisbruk. Omfang og konsekvenser. Rapport: Folkehelseinstituttet (FHI).
