Barn leikar for leiken sin eigen del og fordi det er kjekt.
Der det er barn, finn du òg leik. Artikkelen drøftar barn sin rett og trong til
å utfalde seg i fri leik, og den læringa som skjer når barna leikar.
Læring i
barnehagen kan ikkje ha konkrete og målbare læringsmål som i skulen.
Leik og læring
Leik og læring vert ofte sett opp mot kvarandre. Leik vert
heldt opp som idealet, medan læring vert underordna og sett på som mindre
pedagogisk rett (Draugsvoll, 2022, s. 121; Sundsdal & Øksnes, 2015;
Thoresen, 2009; Øksnes & Sundsdal, 2014). Spørsmålet er om leik og læring
treng å vere motsetnader, eller om dei kan vere to sider av same sak, avhengig
av korleis vi forstår læringsomgrepet, og korleis dette kjem til uttrykk i
barnehagen.
Leik skal ha ein sentral plass i barnehagen. Det er barn si
naturlege livsform. Der du finn barn, finn du òg leik, utan at nokon har lagt
til rette for det, noko dømet under syner:
Barna er på veg ut. Ei gruppe spring rett ned i skråninga
med ulendt terreng. Dei grev med hendene og samlar mark, lagar suppe med
regnvatn i ei grop dei har grave, serverer til dei andre og dei som kjem forbi.
(Draugsvoll, 2022, s. 118)
Spontan leik kan vi sjå allereie frå fødselen. Når
spedbarnet studerer fingrane sine, legg klossar i ein kasse og tek dei opp att,
spring frå ende til annan i rommet og hyler av glede, når dei plaskar med vatn
eller studerer ei leike, leikar dei (Olofsson, 1993, s. 13). Men er det berre
leik, eller lærer dei òg?
Læring gjennom leik
I leiken kan barn leike ut erfaringar og lære om seg sjølv
og andre (Olofsson, 1993, s. 112; Øhman, 2012, s. 217). For barna går leik og
læring hand i hand utan at dei sjølv tenkjer over det (Lunde & Brodal,
2022, s. 207; Pramling Samuelsson & Johansson, 2006; Pramling Samuelsson
& Carlsson, 2008).
Gjennom leiken lærer barna å meistre og vidareutvikle evner
dei vil trenge som vaksne (Lunde & Brodal, 2022, s. 107). Å erkjenne at
læring skjer når barn leikar, er ikkje å meine at all aktivitet i barnehagen
skal vere styrt av barnehagelæraren. Derimot handlar det om å skape rom for at
den gode leiken får utvikle seg.
Læring må vere indre motivert, og ingen aktivitet er meir
indre motivert for barna enn leiken. Beste måten å fremje læring på er å
redusere stress i læresituasjonen. Det er å gje barna tilgang på aktivitetar
som gjev glede, stoltheit og byggjer sjølvtillit, gjennom sosiale relasjonar. Jo
mindre tid barna bruker på aktivitetar som er styrte av barnehagelæraren, jo
meir motiverte vert dei for læring. Alt dette får barna gjennom leiken (Barker
et. al., 2014; Lunde & Brodal, 2022, s. 66). Barnehagelæraren skal ikkje
utvikle mål for leiken og styre han, men gje barna rom til å leike.
Å leggje til rette for læring er ikkje å forankre
pedagogikken i ei instrumental tenking eller å objektivere barna. Derimot tek
vi omsyn til subjektiviteten deira. Barn har ein naturleg trong til å leike,
men dei søkjer òg læring ved å utforske. Styrken i utviklingstanken kjem
tydeleg fram når vi ser på alternativet, som er å ikkje leggje rette for læring
og utvikling (Østrem, 2007, s. 278, 280). Barnehagelæraren må leggje til rette
for læring ved å la barna leike. Om vi ikkje trur på utvikling og/eller ønskjer
at barna skal meistre gjennom å lære nye ting, kva gjer vi då i barnehagen som
pedagogar? Barn må få utvikling gjennom leik.
Læringsomgrepet i barnehagen
Tradisjonelt har læring vore sett på som eit resultat av
utvikling og modning, uavhengig erfaring. I dag veit vi at kunnskap og læring
òg vil byggje på erfaring og den sosiale og kulturelle konteksta (Johansson
& Pramling Samuelsson, 2009, s. 22-23; Pramling Samuelsson & Carlsson,
2008).
Lunde & Brodal (2022, s. 80) definerer læring som: «(…) en varig
endring av opplevelse og atferd som følge av erfaring». Då handlar læring om
meir enn det som skjer i tilrettelagde aktivitetar. Då handlar læring om alt
som skjer, og som påverkar barna.
Didaktikk for det uføresette
Når læring vert definert som eit resultat av erfaring, er
det vanskeleg å hevde at læring ikkje er ein del av leiken som barna erfarer
kvar dag. Didaktikk betyr undervisningslære og har tradisjonelt handla om
korleis vi legg til rette for læring. Didaktikk i tradisjonell forstand, med
ein plan og klare mål, kan lukke for den læringa som skjer når barn leikar
(Draugsvoll, 2022, s. 124; Gunnestad, 2003; Pålerud, 2013, s. 43).
Om målet for
dei didaktiske drøftingane i staden for vert korleis vi kan leggje til rette
for leik, kan vi enklare opne for den læringa som skjer i leik (Draugsvoll,
2022, s. 39). Pålerud (2013, s. 47–48) kallar dette ein «didaktikk for det
uføresette», der læring handlar om det vi erfarer i lag.
Behovet for avgrensing
Barnehagelæraren må vere avgrensa og skilje mellom det som
føregår i seg (erkjenninga av at læring skjer når barn leikar), og det som
føregår i barna (at dei leikar fordi det er kjekt) (Bae, 1996). Barn ønskjer å
lære. Det er slik dei utviklar seg.
Dømet under syner korleis barn gjennom
leik, initiert av dei sjølv, kan eksperimentere og lære om fysiske fenomen som
omgjev dei, og korleis dei gjennom leiken kan tileigne seg sosiale kompetansar
som dei treng for å fungere i samspel:
Eit barn på fire år tek to stolar og fester ein hoppestrikk
til. Det lagar ei opning midt på strikken og fester ei bøtte på fem liter i
denne. Barnet kastar risposar oppi bøtta, snur seg til barnehagelæraren og
seier, medan det smiler: «Sjå, når eg hiver posar oppi bøtta, går den ned og
blir tyngre, når eg tar posane ut, går den opp og blir lettare.» «Ja», svarar
barnehagelæraren, og introduserer omgrepet tyngdekraft for barnet.
Etter kvart
kjem det fleire barn til som vil kaste risposar oppi bøtta. Barnet deler posane
mellom dei, og det dannar seg snart ein lang kø med barn som vil kasta. Det er
til saman ti posar. Barna deler og bestemmer at dei skal kasta tre kvar, før
det er bøttetid. Barna ventar på tur og kastar ein etter ein. Når dei er ferdig
å kasta, stiller dei seg bakarst i køen. Barnehagelæraren står i bakgrunnen og
set ord på når barna deler, at dei er gode venner som kan dele og vente på tur,
og at den som fekk vere med å delta, nok vart glad. (henta frå Draugsvoll,
2022, s. 123)
Avslutting
Barnehagelæraren må leggje til rette for læring ved å la
barna leike, utan å ta over styringa. I leik kan barna leike ut erfaringar, og
dei lærer om seg sjølv, om andre og korleis dei kan meistre nye ting. Alt dette
er ferdigheiter dei treng som vaksne. Barnehagen skal ikkje ha konkrete og
målbare læringsmål som i skulen. Læring i barnehagen må handle om dei
erfaringane barn gjer i leik. Barnehagelæraren må vere avgrensa og erkjenne at
barn lærer når dei leikar, sjølv om barna berre leikar for leiken sin eigen
del, utan å ha eit mål utover dette.
Litteratur
Bae, B. (1996). Voksnes definisjonsmakt og barns
selvopplevelse. I B. Bae (red.). Det interessante i det alminnelige – en
artikkelsamling (s. 145–165). Pedagogisk Forum.
Barker, J.E., Semenov, A.D., Michaelson, L., Provan, L.S.,
Snyder, H.R. & Munakata, Y. (2014). Less-structured time in children’s daily lives predicts self-directed
executive functioning. Frontiers in psychology, 5 (593), 1–16.
Draugsvoll, K.I. (2022). Etiske møte og problemstillingar.
Løgstrup for barnehagelærarar. Fagbokforlaget.
Gunnestad, A. (2003). Didaktikk for førskolelærere. En
innføring. Universitetsforlaget, 3. utgave.
Johansson, E. & Pramling Samuelsson, I. (2009). Å lære
er nesten som å leke. Lek og læring i barnehage og skole. Fagbokforlaget.
Lunde, C. & Brodal, P. (2022). Lek og læring i et
nevroperspektiv. Hvordan gode intensjoner kan ødelegge barns lærelyst.
Universitetsforlaget.
Olofsson, B.K. (1993). Lek for livet. Andersen &
Butenschøn.
Pramling Samuelsson, I. & Johansson, E. (2006). Play and learning – inseparable
dimensions in preschool practice. Early child development and care, 176 (1),
47–65.
Pramling
Samuelsson, I. & Carlsson, M.A. (2008). The playing learning child: towards
a pedagogy of early childhood. Scandinavian journal of educational
research, 52 (6), 623–641.
Pålerud, T. (2013). Didaktikk for en demokratisk barnehage.
Fagbokforlaget.
Sundsdal, E. & Øksnes, M. (2015). Til forsvar for barns
spontane lek. Nordisk tidsskrift for pedagogikk og kritikk, 1, 1–11.
Thoresen, I.T. (2009). Barnehagen i et utdanningspolitisk
kraftfelt. Nordisk barnehageforskning, 2 (3), 127–137.
Øhman, M. (2012). Det viktigste er å få leke. Pedagogisk
Forum.
Øksnes, M. & Sundsdal, E. (2014). Lek – det som gjør
livet verdt å leve! I T.H. Rasmussen (Red.). På sporet etter lek. Lek under
moderne vilkår (s. 47–66). Fagbokforlaget.
Østrem, S. (2007). Barnehagen som læringsarena. Realisering
av tanken om anerkjennelse. Nordisk pedagogik, 27, 277–290.
