Odin Nøsen, skolerådgiver i Randaberg kommune.
Foto: Privat
Hva er egentlig problemet med KI og vurdering?
Debatt: – Det er fristende å si at elever velger å fuske fordi vi lærere har vist dem at det å få til testen er viktigere enn å ha lært noe.
*) Dette innlegget ble først publisert på Odin Nøsens blogg, IKT og skole.
Det ropes høyt av mange lærere at Myndighetene (med stor M) må komme med reguleringer av KI, og jeg regner med de som roper, tenker på språkmodeller i skolen. Lærerne er blitt helt handlingslammet, og velger å lene seg tilbake og si at problemet ikke er deres og det må løses av andre – men på en måte som passer dem. Hvis ikke fortsetter de å lene seg tilbake og klage videre til noe annet skjer, som de antakeligvis heller ikke er fornøyd med.
Av og til lurer jeg på om en er redd for å bestemme selv, fordi de vet at det de vil bestemme kan være upopulært og kanskje også bakstreversk. Da er det alltid greit å kunne peke på at det er noen andre som har bestemt det.
Jeg har kanskje ikke fått med meg alt her i livet, men én ting er jeg sikker på – det nytter ikke å klage seg til endring. (Eller sagt mer som originalen: Det nytter ikke å sutre seg til sex.)
Hovedutfordringen virker å være at mange har gitt opp vurderingssituasjoner. Det kan jo være at elevene bruker ChatGPT under en prøve eller hjemmeoppgave, og da er det ChatGPT som svarer og ikke eleven. Jeg er ikke uenig i at hvis det er hensikten at eleven skal skrive svar på en oppgave eller et spørsmål, så er det fusk å la ChatGPT gjøre det i stedet. Men kan vi ikke sammen lure på om det også er noe feil med situasjonene?
Oppgaver elevene jobber med utenfor klasserommet
Nei, da har du ingen kontroll over hvilke hjelpemidler de bruker. Verken digitalt eller analogt. Eleven, medelever, mor/far, flink bekjent, «Internett», ChatGPT 3.5 eller en av super-GPTene, for de som betaler for ChatGPT Pro. Du vet ikke hvem som har skrevet eller hjulpet eleven med å skrive oppgaven. Og sånn har det alltid vært. Det er ikke noe nytt, forskjellen er bare at det nå finnes en digital teknologi som er allment tilgjengelig og som det ikke er mulig å avsløre.
Det er fristende å si at en enkel løsning på dette er å … slutte med det. Kanskje det er viktigere at læreren er til stede i klasserommet når eleven jobber med og viser (eller ikke viser) den faktiske kompetansen som eleven skal lære. Hjemmeoppgaven har også en lei tendens til å handle om kvaliteten på det ytre kjennetegnet, skriftspråket, og at det på en slags måte avspeiler den indre kompetansen eleven har. Godt skriftspråk er ikke nødvendigvis lik god kompetanse, i alle fall ikke på annet enn godt skriftspråk.
Det er enda mer fristende å si at elever velger å fuske fordi vi lærere har vist dem at det å få til testen er viktigere enn å ha lært noe.
Alternativet er at læreren jobber med elevene og får dem til å skjønne at det er lov å få hjelp, men at elevene bommer på målet om de ender opp med å skrive noe de ikke forstår selv. Jeg kaller det å fornye «læringsavtalen» mellom lærer og elev (eller «Den didaktiske kontrakten«, som det heter på fagspråket). Det er læreren sin jobb som didaktisk leder i klasserommet å få eleven til å forstå at målet er å lære noe nytt om verden, ikke bare gjøre oppgaven. Og da mener jeg at det er læreren sin jobb å få eleven til å forstå hva dette betyr, ikke at læreren bare har sagt det jeg nettopp skrev.
Et tredje alternativ er å la elevene jobbe med oppgaver hvor språkmodeller ikke gjør en god jobb. Da mener jeg ikke at det er oppgaver hvor språkmodeller ikke kan bidra med hjelp, men hvor de ikke kan gjøre oppgaven for eleven.
Oppgaver elevene gjør på skolen
Dette kan være alt fra oppgaver på skolen til ulike prøvesituasjoner. Jeg vet ærlig talt ikke om dette er det store problemet, men om det er det, så er det ikke så veldig vanskelig å løse.
Læreren kan godt kikke på hva elevene holder på med mens de jobber. Det er ikke så vanskelig å se om elever har oppe faner i nettleseren, eller programmer, de ikke skal ha oppe mens de jobber. Samtidig krever det at den som kikker vet hva de skal se etter når de går rundt i rommet.
Hvis du insisterer på at dette må løses teknisk, er det å få skolen til å kjøpe for eksempel Inspera med Safe Exam Browser eller WISEflow med Lockdown Browser. Eller de kan gratis sette opp Moodle med Safe Exam Browser. Moodle virker også godt med Chromebooker når det gjelder å begrense eksamen til en gitt URL. Det finnes en del slike produkter der ute, så dette bør ikke være vanskelig å løse.
Det skader ikke å minne om læringsavtalen her også.
Alle prøvers mor – eksamen
Jeg skjønner egentlig ikke ropingen i sosiale medier om at dette er et så stort problem. Det er enkelt å løse, og så dyrt er det heller ikke. Skal vi først skule til Myndighetene, er det innenfor å tenke at Udir kanskje kunne laget noe i retning av sin egen eksamensløsning med støtte for Safe Exam Browser, men det vet vi alle ikke skjer tidsnok til eksamen 2024, eller 2025. Alternativet er å lokalt bruke løsningen over med Inspera, WISEflow eller Moodle. Det er ikke verre.
Til hjemmeeksamen på høyere utdanning bør man tenke mer gjennom hva som gis av oppgaver, slik at det ikke blir for lett for studenter å få ChatGPT til å skrive noe fornuftig. På PfDK-MOOCen (fjernundervisningskurs i Profesjonsfaglig digital utdanning) for grunnskole, hvor jeg er veileder, har vi eksamensoppgaver som er helt meningsløse for ChatGPT. Der må studenten mene noe. ChatGPT kan kanskje ordlegge det bedre, men innholdet blir ikke bedre enn det studenten bidrar med. Da er det viktig at vi som er sensorer ikke lar oss blende av god språkdrakt, men faktisk leser hva som står i teksten.
For grunnskolen sin del har jeg ment en del om eksamen tidligere (i 2016, faktisk), og mener det enda. Kortutgaven er én av to. Enten erstatter vi eksamen med en obligatorisk nasjonal prøve i lesing, engelsk og regning for 10. trinn, eller så legger vi den helt bort og legger til en ekstra muntlig lokalt gitt eksamen, slik at vi kan dele dem opp i norsk/matematikk/engelsk og de andre fagene – om det er det vi vil.
Lokalt gitt eksamen er faktisk en hverdagsnær situasjon som eleven vil møte når de er ferdige med skolen. Du får en oppgave som du har noen dager på deg til å løse. Du kan få så mye hjelp du vil, fra hvem du vil, men det er til slutt du som må stå og vise at du kan løse oppgaven du fikk.
Tar du utfordringen?
Så … til deg som har satt deg godt tilbake og sutrer, tar du utfordringen? Nå har jeg lent meg litt fremover og kommet med noen enkle forslag. Eller løsnet det første kanonskuddet. Vil du leve i status quo-boblen, er det bare å kjøre på med tekniske løsninger som begrenser tilgangen til verden og virkeligheten. Du trenger ikke vente på Myndighetene, siden dette ligger godt innenfor det mandatet du allerede har i klasserommet. Eller blir du med på en reise hvor verden er i stadig utvikling og hvor skolen er en del av den, og hvor vi lærere aktivt er med på å styre hvordan vi forholder oss til en ny virkelighet?
