VG-artikkelen Elever får bestemme på skolen - med loven i hånd (23.03.23), starter både med en overskrift og ingress som det
er nærmest unngåelig for alle oss som jobber i skolen, og andre som er opptatt
av skolen, å unngå å klikke på. Sånn sett gjør formuleringen jobben. For er det
noe samfunnet er, og skal være opptatt av, så er det skole.
For å ha sagt det først som sist;
elevmedvirkning og elevdemokrati praktiseres allerede i landets skoler, og det
er et viktig element i den norske skolehverdagen, for at elevene skal få sagt
sin mening for på den måten å lære seg demokratiets spilleregler. Jeg synes denne
artikkelen fra Utdanningsnytt.no (23.03.2023) gir en bedre forståelse av
temaet. Samtidig er det, og skal det være, en vei som fortsatt må legges for å
videreutvikle norsk skole. Akkurat som i samfunnet ellers.
Det jeg finner interessant, er at
elever skal ha lovfestet rett til å medvirke i alle saker som angår deres hverdag, og at
elever skal «få medvirke i hele skolens virksomhet». Brenna påpeker også at
siden «samfunnet endrer seg, og fordi respekten for barn og unge endrer seg
over generasjoner, så er det nødvendig at vi tar elevdemokratiet ett steg
videre (…)».
Vi i skolen er allerede er opptatt
av dette. Hvis det motsatte hadde vært tilfelle, så hadde vi ikke gjort jobben
vår.
Igjen er det viktig å ta forbehold med
tanke på hvordan den endelige formuleringen blir, og elevens rett til
medvirkning og det respektive elevdemokratiet på den enkelte skole er viktig. Jeg
er som sagt enig i at elevdemokratiet må videreutvikles, akkurat slik som
demokratiet i storsamfunnet. Men, når AUF-leder Hoem ikke ser «så mange
fallgruver i å la unge få medvirke og bestemme mer i hverdagen sin», så stusser
jeg.
Det er på grensen til naivt å
legge så mye ansvar og makt i hendene på barn og unge.
Visst bør de øve på å ta valg, og visst bør de vises den tilliten. Men det
ligger en balanse der, en balanse som allerede utøves av oss som jobber i
skolen. For det er en kjensgjerning at barn og unge trenger å bli møtt av
rammer, krav og forventninger, både sosialt og faglig.
Les også: Digitalisering og medbestemmelse i videregående skole
Utdanningsløpet skal tross alt
forberede dem på hva både lokal- og storsamfunnet forventer og krever av dem.
Slik det står i opplæringsloven:
Elevane og lærlingane skal
utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å
kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde
skaparglede, engasjement og utforskartrong.
Trygge voksne
Dagens og fremtidens elever trenger
tydelige og trygge voksne som setter disse rammene. Hvis valgmulighetene blir
for mange, vil enkelte barn kunne bli utrygge. Barn og unge trenger at vi
voksne veileder, støtter og navigerer de gjennom hverdagen, skole som hjem.
Barn og unge har allerede et vell at valgmuligheter i hverdagen, og for noen
blir det for mange, hvilket bidrar til usikkerhet.
Barn og unge trenger også å bli møtt
av rammer, krav og forventninger hjemme. For i skolen ser vi i økende grad en
ubalanse mellom hva elever møter hjemme og på skolen, hvilket resulterer i at
det å innordne seg etter hva skolen forventer (og på sikt samfunnet); det å yte
noe – det blir gjenstand for økende grad av motstand, diskusjon og
forhandlinger.
Vi mennesker ønsker å og må bli satt
krav til, bli møtt av forventninger og rammer. Selvfølgelig varierer dette
gjennom livet, men det gir oss en indre drivkraft og en trygghet. Uten dette
blir vi fort preget av mer villfarelse enn retning.
Et annet aspekt ved at den enkelte
elev skal ha medvirkning på alle punkter av egen skolehverdag, det er at
lærerens rolle får ytterligere en slagside. Vi ønsker alle det beste for våre
elever, og vi er trygge i vår rolle som omsorgsfulle fagpersoner med kontroll
på veien vi skal gå med elevene våre.
Satt på spissen; hvis det er slik at
en elev ikke liker matematikk, mat og helse, eller å være ute i friminuttet -
skal denne eleven få velge det bort? Hva vil dette gjøre for den allerede
slitte statusen og respekten for lærere? Stadig flere av dagens elever viser en
holdning mot voksne som jobber i skolen som bærer preg av vansker med å
forholde seg til regler, krav og rammer.
Selv om denne ytringen fra Thom
Jambak gjelder et annet forslag, så er spørsmålet om ressurser også gjeldende i
temaet for denne teksten. Det er allerede mangel på personell i norsk skole, og
hvis man skal lage utallige særregler for den enkeltes preferanser… Dette vil
kreve ytterligere ressurser.
En slik lovhjemmel vil fortone seg
annerledes fra 1. trinn i barneskolen til avsluttende år på videregående. Men
når mange skolestartere har mer enn nok med å tilpasse seg overgangen fra
barnehage til rollen som skoleelev; skal de da måtte ta stilling til ulike
aspekter ved egen skolehverdag? I større grad enn de allerede gjør? Det er jo i
denne perioden, og frem til slutten av barneskolen at de trenger en trygg
voksen ved sin side som representerer faste rammer, og en tydelig og
omsorgsfull skolehverdag.
Trygge rammer
Barn og unge, akkurat som oss andre,
har behov for trygge rammer og tydelige krav og forventninger, og at enkelte
valg blir gjort på våre vegne.
Man kan på et måte sammenligne det
med å synge i et kor versus å synge solo. I førstnevnte innordner man seg
felles rammer og forventninger, mens ved sistnevnte står man, ja, solo. Med
alle de valg det medfører.
Slik samfunnet har blitt så er det,
og skal det være, rom for både koret og solisten. Men la nå solistene få synge
litt i koret først, innenfor trygge rammer, før de gradvis får ta flere valg på
veien mot å bli en solist. Meg bekjent så har vel de fleste av de store
soloartistene i musikkens historie, startet som en del av en gruppe, før de har
vært klare for å stå på egne bein.
Ha tiltro til oss som jobber i
skolen, og la oss fortsette å forme fremtidens solister til samfunnets
fellesskap.
