Jeg vet om en skole, hvor det eneste kravet Foreldrerådets arbeidsutvalg (FAU) stilte til ny rektor, var en svært restriktiv holdning til nettbrett i småskolen. Som utdanningsforsker, lærerutdanner og mor til skolebarn, tror jeg det ville vært en bedre idé å ønske seg en rektor med forutsetninger for å lede en skole til det beste for elevers læring.
Frykt og ansvar
Jeg forstår at mange frykter barn og unges digitale teknologibruk, men jeg er fristet til å sitere en norsklærer som deltok i et av mine forskingsprosjekt for noen år siden. Hun foreslo å stenge nett-tilgangen på skolen, fordi elevene hennes ikke klarte å følge med i timene. Kollegaen, en medielærer, spurte retorisk: «Skal vi samtidig stenge trappa, i frykt for at noen skal falle ned?»
Les også: Digitale verktøy må brukes med klokskap
Det er behov for å vurdere hvilke digitale erfaringer barn og unge trenger, men en overordnet oppgave er å lære barn og unge å «gå i trappa». Fra de er små trenger de oppmerksomme og delaktige voksne som kan holde dem i hånden eller gå ved siden av, men som også tør å slippe dem når de er klare.
Som forsker vet jeg en del om hvilke muligheter, men også risikoer og dilemmaer digitalisering utløser. Jeg skal nevne noen få, først og fremst for å vise hvorfor jeg mener vi trenger en mer nyansert og spesifikk offentlig debatt om dette.
Baner vei
Visste du at hver femte elev som går ut av norsk skole i dag, har generelle lesevansker? Eller at halvparten av de som står utenfor arbeidslivet, har lesevansker? Hele samfunnet vil tjene på at barn som trenger det, får lære å bruke lese- og skriveteknologi.
Nettbrettene baner også vei for produksjon av lyd, video, applikasjoner, nettsider, digitale fortellinger og skriftbaserte tekster. En lærer som legger opp til variasjon, kan få et rikt bilde av hva elevene har lært, og hva de trenger hjelp til å lære mer om. Dette «bevismaterialet», kombinert med observante lærere og kunstig intelligens, kommer trolig til å resultere i bedre tilbakemeldings- og vurderingsordninger i skolen.
Hul kritikk
Men de mange digitale produktene elevene lager er ikke nødvendigvis så lette å vurdere. Dette vet vi fra forskning, og jeg fikk et godt eksempel denne våren, da en gjeng glade ungdommer fikk i oppgave på skolen å lage reklamefilm om byen sin. De brukte dager på å planlegge, filme, klippe, og legge inn kommentarspor og visuelle effekter som skiftet i takt med lydbildet.
Før elevene fikk anledning til å forklare hva de hadde tenkt med filmens virkemidler, sa læreren at de snakket for fort. Fra et tradisjonelt skoleperspektiv, ja, men elevene protesterte: De snakket energisk, sånn ungdom gjerne gjør i videoer på sosiale medier. Når nye sjangre blir brakt inn i skolen, blir det behov for å diskutere og kanskje revurdere kriterier for kvalitet i disse.
Baksiden av medaljen
Elever med egen digital enhet har til enhver tid tilgang til enorme informasjonsmengder som er fremstilt på ulikt vis. Dette er en åpenbar ressurs, for eksempel når de skal lære om vulkanutbrudd, eller når en har lyst til å begynne med «dropshipping», og det er lærerens tur til å søke for å forstå hva det innebærer.
Det kom også til nytte når verden var nedstengt, og en kollega kunne ta lærerstudentene med til Island, Himalaya og et område i USA for å undersøke særegne geografiske fenomener i Google Earth.
Baksiden av medaljen er at informasjonsmengden kan virke distraherende, og at verdensveven er vanskelig å manøvrere i. Læremidler kan gi lærere, elever og foresatte tiltrengte holdepunkter.
Samtidig trenger unge mennesker å lære å regulere sin egen læring og bli aktører – ikke brikker i et digitalt samfunn. De må få trening i å manøvrere i kompleksitet og til å vurdere kilder, for det følger ingen lærebok med verken privat- eller arbeidslivet.
Ikke uten trøbbel
Kommunikasjons- og samarbeidsmulighetene er også blitt mange i digitale klasserom. Jeg vet om lærer som utnytter dette til å invitere folk fra hele verden inn i klassen via Zoom for å fortelle sine livshistorier. Elevene har blant andre fått møte en som har vært utsatt for rasisme, en som sitter i amerikansk ungdomsfengsel og selveste Arne Treholt.
Vi vet også at noen stille elever blir mer aktive i undervisningen når de får kommunisere via en enhet, og at enhetene gjør det lettere å samarbeide om å løse oppgaver. I tillegg blir det enklere for læreren å se hva hver elev har bidratt med. Men heller ikke disse mulighetene kommer uten trøbbel.
Les også: Den digitale utviklinga endrar også yrkesfaga
En mor jeg traff var for eksempel bekymret når seksåringen fikk tilsendt klassekameratens bilde av en hund i en nettprat på skolen, tenkte at den var stygg og svarte med en «bæsj-emoji», uten å tenke seg om. Verre blir det når ungdommer avtaler gjengoppgjør via sosiale medier, og når vi ser hvordan «snitch»-kulturen får fart og kraft via sosiale medier.
Vel vitende om at lærere og lærerstudenter føler seg dårlig forberedt for å forebygge, avdekke og håndtere slike situasjoner, er det gode grunner til å reagere og forvente tiltak. Men hvilke?
Lærerstudenter må bli forberedt
Elevene trenger lærere som orienterer seg i forskning og som systematisk observerer klassen sin. De trenger lærere som aktivt vurderer når skjermer skal vekk og oppmerksomheten samles om et bål, en bok eller samtale. Lærere som vet å hente skjermene frem igjen, fordi en elev trenger lese- og skrivestøtte, eller klassen eller dokumentere en prosess eller et produkt. Og lærerne trenger å hjelp til å håndtere de mange dilemmaene digitalisering utløser.
Som lærerutdanner må jeg forberede studentene for ansvaret som venter. De siste årene har USN samarbeidet med studenter og skoler i regionen om hvordan dette best kan gjøres, og vi jobber vi for å ta en nasjonal og internasjonal posisjon på feltet. Nylig søkte vi Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) om å få etablere et Centre of Excellence for Digital Agency in Teacher Education (DATE) hvor vi skal sikre at studentene har kompetanse, tryggheten og motet de trenger for å utøve yrket sitt i en dilemmapreget, digital tid.
Det unner jeg dem!
