Naturen er en perfekt arena for dybdelæring

En kald og mørk morgen i desember møtes klasse 5a utenfor en tom skole på Østlandet. Gradestokken kryper ned mot ti blå. Elevene er godt kledd, har med seg hver sin vedkubbe, varm drikke på termos og pakker til adventskalenderen. Etter et hutrende «god morgen» går turen opp via stiene til skolens lavvo. Bålet tennes, sitteunderlag plasseres på stokkene rundt varmen. De har hatt om eventyr i norsk inne i det varme klasserommet uken før.

Læreren kremter og begynner å lese. Snøen som daler ned, er fjærlett og henger nesten vektløst rundt elevene. Bålet varmer de små ansiktene, mens de hører eventyret om en liten jente som varmer seg på fyrstikkene hun skal selge. Klimakset i eventyret viser bilder av feststemte mennesker som koser seg i varme stuer og lyset fra juletrær. Idet solens bleke stråler treffer den trollbundne klassen i skogen, treffer januarsolen ansiktet til piken med svovelstikkene, der hun ligger på brosteinen i København. Eventyret avsluttes, og en skjelvende stemme melder at det er tid for adventskalender.

Det er åtte år siden turen i skogen, og femteklassingene har blitt ungdommer. På en busstur hjem fra jobb slår en av dem seg ned for en prat: – Husker du den gangen vi var ute og leste eventyr i skogen?

Aktualisert under koronapandemien

Gjennom pandemien som har preget tilværelsen de siste to årene, har uteskole blitt brukt mer og mer. Ansatte i skole, barnehage og skolefritidsordning har sett verdien av å bruke uteområder og nærnatur når arealene inne har blitt for små.

Les også: Dybdelæring og tverrfaglighet - hvordan få det til?

Gjennom to svært krevende år med pandemi har personalet i våre pedagogiske institusjoner brukt kreativitet og kunnskap for å lage best mulig undervisning, gitt de rammene de hadde. De har lagt inn en beundringsverdig innsats. Med en fartstid på 20 år i utdanningssektoren vet jeg hvor mye barna og deres beste betyr for oss som pedagoger. Det er det som definerer oss.

Det var også nettopp elevenes beste som motiverte meg da jeg forlot min lærergjerning for å jobbe for å fremme naturen som læringsarena. Prosjektet er også anerkjent fra politisk hold. I regjeringens handlingsplan for friluftsliv fra 2018 står det svart på hvitt at naturen i større grad skal «brukes som læringsarena og aktivitetsområde for barn og unge».

Dybdelæring i et autentisk klasserom

Dybdelæring er et begrep som gjennomsyrer lærerplanrevideringen og fagfornyelsen. Målet er å legge til rette for læring som forbereder elevene på framtiden og utdanner dem til handlende aktører i den virkelige verden. Som en del av dette tankegodset skal elevene også møte reelle problemstillinger i sin opplæring.

Les også: Ta naturen inn i barnehagen

Virkelighetsnær læring handler ikke bare om hvordan, det handler like mye om hvor. Autentiske læringserfaringer krever autentiske klasserom. Det er her naturen som læringsarena kommer inn i bildet. Utenfor klasserommets fire vegger kan man skape gode rammer for å la elevene nå sin proksimale utviklingssone.

Stillasbyggingen skjer ved å bruke de læringsressursene man finner ute i den virkelige verden, til å beskrive og synliggjøre teoretisk kunnskap gjennom elevenes egne begrepsapparat. Dermed legges det til grunn for at elevene kan tilegne seg dypere kunnskap, både innenfor, og på tvers av, fagområder.

Verdifullt tankegods i ny drakt

Aktive læringsmetoder, som jo dybdelæring gjennom naturen som læringsarena er, er ikke en ny oppfinnelse. Navnene på begrepene er kanskje av nyere opprinnelse, men tankegodset kan sees helt tilbake til Normalplanen av 1939, der elever utsettes for lokal læring, lokalt lærestoff og lokale tilpasninger.

Vi finner de samme tankene blant store navn som filosof og forfatter Jean-Jacques Rosseau (1712–1778) og filosof, pedagog og psykolog John Dewey (1859-1952). Sistnevnte var opptatt av elevenes møter med den virkelige verden. Han kritiserte det han mente var et kunstig skille mellom skolen og den virkelige verden. Poenget er fortsatt relevant den dag i dag. Om formålet med elevenes læring er å gjøre dem mest mulig forberedt for et liv ute i den virkelige verden, må vi lærere søke autentiske læringsarenaer.

Naturen er et autentisk klasserom, der fagstoff får møte den virkelige verden. Her kan man finne inspirasjon til eventyr, konkreter som kan måles, blader som skal klassifiseres, hinder som skal forseres. Ute i den norske vinterkulda blir «Piken med svovelstikkene» virkelig på en måte som det er vanskelig å kopiere innenfor klasserommets fire vegger. Det er, sagt med Deweys kanskje mest kjente ord, «learning by doing».