Kunstig intelligens står i veien for utvikling av eksamen
Debatt: Elevene må få oppgavene sine på papir, og omfanget av forberedelsestekst bør kokes ned til halvparten av det som har vært praksis.
Publisert
Jeg har over tid ivret for en endring av avgangseksamen, slik at avstanden mellom læringssituasjonen og vurderingssituasjonen blir tettere. Det er meningsløst med en stor glipe mellom hvordan eleven arbeider til daglig, og hvordan de arbeider på eksamen.
Når alt annet i praksis endrer seg, har jeg tenkt at det er latterlig å tviholde på en vurderingsform som fordrer en arbeidssituasjon som du ikke treffer igjen noen annen plass enn på akkurat eksamen. Vi kan ha en åpen og radikal læreplan, men så lenge sluttvurderingen lukter støv og har den definisjonsmakten som den har, er vi dømt til å gå videre med et bein slepende etter oss.
Eksamensformen har på sett og vis vært basert på en rammemetafor med det ensomme geni som hovedperson, som uten hjelp arbeider frem flotte og kloke tekster. Selv nå, mange år etter at fagfornyingen ble satt i gang, er premissene for eksamen basert på denne rammen.
Jeg og mange andre har argumentert for at vi med fagmapper, langsvarsoppgaver og et bredt tilfang av oppgavetyper, kan komme frem til en langt mer dyptgående og gyldig vurdering enn det man kan klare på en dagseksamen. Etter å ha svidd av store mengder krutt og spalteplass på å argumentere for å utfordre dagens eksamensform, er jeg nå inne i et stort landskap av tvil. Premissene for skriveundervisning og -vurdering er nemlig i ferd med å endre seg raskere enn vi kan henge med og tilpasse praksis.
Det henger sammen med hva jeg tenker om selve aktiviteten skriving. Vi har fått et stort oppsving i skrivedidaktikk de siste årene. Gjennom å skrive, øver vi tanken, og til mer og mer variert vi skriver, til bedre tenkere og skrivere blir vi. Vi kan ikke stole på at eleven ved å lese en gitt tekst oppnår en nær magisk effekt som beriker hen. Den lesingen er forbeholdt livet utenfor skolen der vi ikke trenger å dokumentere noe som helst. Skrivingen sin rolle i skolen er blant annet å dokumentere hvordan vi leser, og hvordan vi forstår ulike typer tekster. Lesing og skriving er på sett og vis norskopplæringens siamesiske tvilling.
Gjennom den individuelle skriving øver vi vår personlige stemme og arbeider med identiteten vår på mange plan. Språkkunne forstått som både tekstkunnskap og språkferdigheter er basis for å orientere og hevde seg i et menneskelig fellesskap dominert av interaksjon med symboler. Det å skrive en tekst er å gi sitt eget avtrykk på verden, men også å vise sin forståelse av den. Uten språket som bro mellom oss, og mellom oss og verden, smaker vi på den totale ensomhet. Å skrive er ikke lett, det er mye mer uforpliktende å bare lese og snakke. Elever vil veldig gjerne bare lese eller bare snakke, men vi kan ikke få det hele bildet av hva de kan uten at de selv skriver.
Uten forpliktende skriving forsvinner handlingen over i glemmeboken uten at vi i særlig grad har dokumentert vår egen bearbeidelse av det leste eller talte ord. Skriving er en kjerneaktivitet i norskfaget, faktisk er skriving og språklighet i kjernen av alle fag. Selv i et fag som matematikk er språkforståelse essensielt, også der møter man språklige virkemidler som fordrer tolking. Se for eksempel hvordan professor Torodd Kinn ved UiB diskuterer metaforbruk i matematikkfaget:
Glipper skrivingen, glipper faget
Eksamen er en viktig delvurdering for å komme frem til en pålitelig karakter for den kompetansen man har i faget. For å unngå karakterinflasjon, er det viktig at eksamen består i en eller annen fasong, selv om vi er gode på å sette standpunktkarakterer, er det nyttig og viktig med eksamen som en objektiverende korreks til vurderingspraksis ellers.
For at eksamen skal fortjene den vekten vi historisk har lagt på den, er et en rekke kriterier som må oppfylles
- Eksamen skal være rettferdig og rettslig pålitelig
- Eleven som gjennomfører en eksamen, skal oppleve at det er like vilkår for alle som gjennomfører eksamen
- Eksamen skal være en sannferdig dokumentasjon av individets faglige ståsted
- Eksamen skal bygge på læreplanens kompetansemål
- Eksamen skal også være noe som fremmer elevenes læring og utvikling, ikke bare fungere som en kvantifisering av kompetanse ved avsluttet opplæring, men være en guide for videre læring.
Eksamen teller mye på karakterkortet. Derfor er det viktig at man få vist så mye kompetanse som mulig på eksamen. Eksamen skal ikke være et lotteri, men utformet slik at alle skal kunne yte sitt nivå. Jeg har ment at dagseksamen, der en svetter over faglige utfordringer i fem timer, ikke er en gunstig skrivesituasjon, og at produktet dermed ikke nødvendigvis viser din reelle kompetanse. Det spørs om det ikke likevel er den mest gunstige skrivesituasjonen vi har. Av alle dårlige styreformer er demokratiet den beste ble det sagt, og av alle dårlige vurderingsformer er kanskje tradisjonell eksamen fremdeles den beste.
Les også: UDFs Thom Jambak: – Eksamen er mest rettferdig
Grunnet de språkmodellene som skjuler seg under det noe misvisende begrepet AI (Artificial Intelligence), er skriving utenfor klasserommet satt under det ultimate press av digitale snarveier frem til forlokkende skriftlige produkter. Sånn som det er nå, kan vi i liten grad ha tillit til at tekster skrevet utenfor klasserommet er gjort av eleven selv. Ved hjelp av enkel dialog med en chatbot, kan eleven løse ganske kompliserte faglige utfordringer og komme frem til tekstlige produkter som i verste fall blir elsket av læreren, men ikke forstått av eleven selv. '
Norske skolepolitikere har berøringsangst når det gjelder AI, de vil at vi skal være åpne og se på mulighetene. Ja, vi ser uendelige muligheter, muligheter til å jukse som er helt utrolige, og det vil være toppen på naivitet å tro at en samlet elevgruppe er så indremotivert og kritisk til egen læreprosess at de avstår fra å bruke snarveier frem til karakteren de er ute etter. Å flytte eksamensarbeid ut av skolen, vil kanskje være en invitasjon til det rene anarki, som på kort sikt vil kunne gjøre hele eksamenskonseptet til en farse.
Mulighetene til å jukse er avgrenset i skolens eget miljø, der vi har kontroll over elevenes digitale tilganger. Inntil noen har tøylet AI og gitt oss kontroll over dette redskapet, har jeg havnet på et sted jeg ikke trodde jeg skulle.
Behold klassisk skoleeksamen
Jeg vil gå mange steg tilbake når det gjelder eksamenssituasjonen. Jeg vil beholde en klassisk skoleeksamen, der eleven får forberede seg på gitte tekster og tema, og lese og skrive i et kontrollert miljø. Utdanningsdirektoratet har vist at de heller ikke har kompetanse til å gjennomføre heldigitale eksamener, så medberegnet Covid-årene har vi nå hatt tre år uten funksjonell eksamen. Det er dypt tragisk og komisk på samme tid, når den største pusheren av digital praksis, ikke klarer å levere varene selv.
Elevene må få oppgavene sine på papir, og omfanget av forberedelsestekst bør kokes ned til halvparten av det som har vært praksis. Om elevene blar seg halvt i hjel på skjerm eller papir, er like forvirrende. Eksamen bør utformes slik at alle får dokumentert nivået sitt, og ikke være en oppvisning i hvor flink og kreativ noen i Udir er.
Norsk skriveopplæring står ved et veiskille. Jeg savner politikere som ser faren, og som kan hjelpe oss lærere med å skjerme undervisningen og elevene for unødig digital støy. AI er for stort og mektig til at vi som kollegier eller enkeltpersoner kan verne om skriveopplæringen og gjøre denne til en sikker sone.
Jeg vil ikke ha eksamen anno 1980, men den berøringsangsten politikerne har for å ta i dette problemkomplekset AI, gjør at det er helt nødvendig å sette alle bremser på. Teknologiutvikling hindrer dermed eksamensutvikling. Det er bare trist, men det er i alle fall det mest ansvarlige vi kan gjøre.
