Jeg har over
tid ivret for en endring av avgangseksamen, slik at avstanden mellom
læringssituasjonen og vurderingssituasjonen blir tettere. Det er meningsløst
med en stor glipe mellom hvordan eleven arbeider til daglig, og hvordan de
arbeider på eksamen.
Når alt annet i praksis endrer seg, har jeg tenkt at det
er latterlig å tviholde på en vurderingsform som fordrer en arbeidssituasjon
som du ikke treffer igjen noen annen plass enn på akkurat eksamen. Vi kan ha en
åpen og radikal læreplan, men så lenge sluttvurderingen lukter støv og har den
definisjonsmakten som den har, er vi dømt til å gå videre med et bein slepende
etter oss.
Eksamensformen har på sett og vis vært basert på en rammemetafor med
det ensomme geni som hovedperson, som uten hjelp arbeider frem flotte og kloke
tekster. Selv nå, mange år etter at fagfornyingen ble satt i gang, er
premissene for eksamen basert på denne rammen.
Jeg og mange
andre har argumentert for at vi med fagmapper, langsvarsoppgaver og et bredt
tilfang av oppgavetyper, kan komme frem til en langt mer dyptgående og gyldig
vurdering enn det man kan klare på en dagseksamen. Etter å ha svidd av store mengder krutt og spalteplass på å argumentere for å
utfordre dagens eksamensform, er jeg nå inne i et stort landskap av tvil.
Premissene for skriveundervisning og -vurdering er nemlig i ferd med å endre
seg raskere enn vi kan henge med og tilpasse praksis.
Det henger
sammen med hva jeg tenker om selve aktiviteten skriving. Vi har fått et stort
oppsving i skrivedidaktikk de siste årene. Gjennom å skrive, øver vi tanken, og
til mer og mer variert vi skriver, til bedre tenkere og skrivere blir vi. Vi
kan ikke stole på at eleven ved å lese en gitt tekst oppnår en nær magisk
effekt som beriker hen. Den lesingen er forbeholdt livet utenfor skolen der vi
ikke trenger å dokumentere noe som helst. Skrivingen sin rolle i skolen er
blant annet å dokumentere hvordan vi leser, og hvordan vi forstår ulike typer
tekster. Lesing og skriving er på sett og vis norskopplæringens siamesiske
tvilling.
Gjennom den
individuelle skriving øver vi vår personlige stemme og arbeider med identiteten
vår på mange plan. Språkkunne forstått som både tekstkunnskap og
språkferdigheter er basis for å orientere og hevde seg i et menneskelig
fellesskap dominert av interaksjon med symboler. Det å skrive en tekst er å gi
sitt eget avtrykk på verden, men også å vise sin forståelse av den. Uten
språket som bro mellom oss, og mellom oss og verden, smaker vi på den totale
ensomhet. Å skrive er ikke lett, det er mye mer uforpliktende å bare lese og
snakke. Elever vil veldig gjerne bare lese eller bare snakke, men vi kan ikke
få det hele bildet av hva de kan uten at de selv skriver.
Uten
forpliktende skriving forsvinner handlingen over i glemmeboken uten at vi i
særlig grad har dokumentert vår egen bearbeidelse av det leste eller talte ord.
Skriving er en kjerneaktivitet i norskfaget, faktisk er skriving og språklighet
i kjernen av alle fag. Selv i et fag som matematikk er språkforståelse
essensielt, også der møter man språklige virkemidler som fordrer tolking. Se
for eksempel hvordan professor Torodd Kinn ved UiB diskuterer metaforbruk i
matematikkfaget:
Glipper
skrivingen, glipper faget
Eksamen er en viktig delvurdering for å komme frem
til en pålitelig karakter for den kompetansen man har i faget. For å unngå
karakterinflasjon, er det viktig at eksamen består i en eller annen fasong,
selv om vi er gode på å sette standpunktkarakterer, er det nyttig og viktig med
eksamen som en objektiverende korreks til vurderingspraksis ellers.
For at eksamen
skal fortjene den vekten vi historisk har lagt på den, er et en rekke kriterier
som må oppfylles
- Eksamen skal være rettferdig og rettslig pålitelig
- Eleven som gjennomfører en eksamen, skal oppleve at det er like vilkår for alle som gjennomfører eksamen
- Eksamen skal være en sannferdig dokumentasjon av individets faglige ståsted
- Eksamen skal bygge på læreplanens kompetansemål
- Eksamen skal også være noe som fremmer elevenes læring og utvikling, ikke bare fungere som en kvantifisering av kompetanse ved avsluttet opplæring, men være en guide for videre læring.
Eksamen teller
mye på karakterkortet. Derfor er det viktig at man få vist så mye kompetanse
som mulig på eksamen. Eksamen skal ikke være et lotteri, men utformet slik at
alle skal kunne yte sitt nivå. Jeg har ment at dagseksamen, der en svetter over
faglige utfordringer i fem timer, ikke er en gunstig skrivesituasjon, og at
produktet dermed ikke nødvendigvis viser din reelle kompetanse. Det spørs om
det ikke likevel er den mest gunstige skrivesituasjonen vi har. Av alle dårlige
styreformer er demokratiet den beste ble det sagt, og av alle dårlige
vurderingsformer er kanskje tradisjonell eksamen fremdeles den beste.
Les også: UDFs Thom Jambak: – Eksamen er mest rettferdig
Grunnet de
språkmodellene som skjuler seg under det noe misvisende begrepet AI (Artificial
Intelligence), er skriving utenfor klasserommet satt under det ultimate press
av digitale snarveier frem til forlokkende skriftlige produkter. Sånn som det
er nå, kan vi i liten grad ha tillit til at tekster skrevet utenfor
klasserommet er gjort av eleven selv. Ved hjelp av enkel dialog med en chatbot,
kan eleven løse ganske kompliserte faglige utfordringer og komme frem til
tekstlige produkter som i verste fall blir elsket av læreren, men ikke forstått
av eleven selv. '
Norske skolepolitikere har berøringsangst når det gjelder AI, de vil at vi skal være åpne og se på mulighetene. Ja, vi ser uendelige muligheter,
muligheter til å jukse som er helt utrolige, og det vil være toppen på
naivitet å tro at en samlet elevgruppe er så indremotivert og kritisk til egen
læreprosess at de avstår fra å bruke snarveier frem til karakteren de er ute
etter. Å flytte eksamensarbeid ut av skolen, vil kanskje være en invitasjon til
det rene anarki, som på kort sikt vil kunne gjøre hele eksamenskonseptet til en
farse.
Mulighetene til
å jukse er avgrenset i skolens eget miljø, der vi har kontroll over elevenes
digitale tilganger. Inntil noen har tøylet AI og gitt oss kontroll over dette
redskapet, har jeg havnet på et sted jeg ikke trodde jeg skulle.
Behold klassisk skoleeksamen
Jeg vil gå
mange steg tilbake når det gjelder eksamenssituasjonen. Jeg vil beholde en
klassisk skoleeksamen, der eleven får forberede seg på gitte tekster og tema,
og lese og skrive i et kontrollert miljø. Utdanningsdirektoratet har vist at de
heller ikke har kompetanse til å gjennomføre heldigitale eksamener, så
medberegnet Covid-årene har vi nå hatt tre år uten funksjonell eksamen. Det er
dypt tragisk og komisk på samme tid, når den største pusheren av digital
praksis, ikke klarer å levere varene selv.
Elevene må få
oppgavene sine på papir, og omfanget av forberedelsestekst bør kokes ned til
halvparten av det som har vært praksis. Om elevene blar seg halvt i hjel på
skjerm eller papir, er like forvirrende. Eksamen bør utformes slik at alle får
dokumentert nivået sitt, og ikke være en oppvisning i hvor flink og kreativ
noen i Udir er.
Norsk
skriveopplæring står ved et veiskille. Jeg savner politikere som ser faren, og
som kan hjelpe oss lærere med å skjerme undervisningen og elevene for unødig
digital støy. AI er for stort og mektig til at vi som kollegier eller
enkeltpersoner kan verne om skriveopplæringen og gjøre denne til en sikker
sone.
Jeg vil ikke ha
eksamen anno 1980, men den berøringsangsten politikerne har for å ta i dette
problemkomplekset AI, gjør at det er helt nødvendig å sette alle bremser på.
Teknologiutvikling hindrer dermed eksamensutvikling. Det er bare trist, men det
er i alle fall det mest ansvarlige vi kan gjøre.
