Kan ikke barna bare få lov til å fordype seg i bil-leken, eller være i «mellomrommet» uten å måtte være på vei et sted?

Han er to år, sønnen min. Og spesielt opptatt av kjøretøy som biler og gravemaskiner. I barnehagen og hjemme ser jeg både han og andre barn innta en egen måte å ligge på når han eller de andre kjører småbiler på gulvet. De ligger på siden med hodet lent på den ene armen, mens de kjører bilen med den andre armen fram og tilbake foran seg. Sånn kan barna ligge en stund, og jeg har sett det før, mange ganger i barnehagen. Hva trer fram om denne «måten» å leke (?) på? Jeg skriver leke med spørsmålstegn bak, fordi jeg ikke kan vite om det er lek barna driver med i hendelsene jeg har beskrevet. Med disse spørsmålene og hendelsene som utgangspunkt er jeg nysgjerrig på om Deleuze og Guattari-inspirerte begrep som desire, refrain, becoming og line of flight (MacLure 2016, Jackson og Mazzei 2012) kan brukes på disse hendelsene.

Markerer territorier

Deleuze og Guattaris tanker om refrain er som MacLure (2016, s. 177) skriver « (…) a marker of territory. The refrain establishes ‘the beginnings of order in chaos’.» Refrain handler både om å skape orden, og om noe gjentagende, en rytme, som skjer på ulike måter hver gang. Derfor, tenker jeg, kan hendelsene slik som barna med bilene knyttes mot barns desire for å markere territorier i løpet av livet i barnehagen, eller hjemme, territorier som gir rom for stadig nye tilblivelser og mellomrom.

«Vi bør slutte å si at barn er så flinke hele tiden»

I ett med det barna gjør

I barnehagens larm og tilsynelatende kaotiske (mine tanker) tilstander kan jeg oppleve at barna til tider ser ut til å fordype seg i, forsvinne i, drømme seg vekk i, eller bli ett med noe de holder på med. Det kan være en sang de går rundt og synger på mens de gjør andre ting, eller mens de stirrer ut i luften. De kan lese en bok mens de sitter og prater for seg selv, fikler med noe i hendene eller kjører biler på gulvet. For meg ser det ut som de blir til i møte med gulvet, lekene, sangen, luften, fargene eller rommet, akkurat som at de er et annet sted. Jeg kan fysisk se at de er der, men subjektene blir i mine øyne oppløst fordi jeg opplever det vanskelig å se hvor barna slutter, og leken eller materealitetene starter. Blikkene deres gir meg en følelse av at de ikke er her og nå. Bildene av barna med lekebilene er et forsøk på å framstille hva jeg mener med oppløsende subjekt, og det at barna blir til med gulvet, lekene, luften eller fargene.

«Though becoming can be described as an escape, it always takes place in the World As We Know It … Bodies in flight do not leave the world behind … they take the world with them – into the future» (Massumi, 1992, i Jackson og Mazzei, 2012, s. 87).

Må ikke gjøre noe

Så selv om jeg står på utsiden av det barna holder på med, og opplever at de ikke er her, kan det hende at det er nettopp det jeg ser. At barna og materealitetene er tilblivende. «Becoming (…) a state of being-in-between» (Jackson og Mazzei, 2012, s. 87). Når mennesker fordyper seg i eller blir til i møte med materealiteter i form av musikk, lyd, vind, bølger, gress, leker eller rom er det kanskje en line of flight, og en desire om å være i midten av noe, eller å ta en pause, koble av eller koble ut fra noe? Kan disse «(…) moments away from gravity or culture, (…), not connected to any progress or development (…)» (Borgnon, 2007, s. 272), være utgangspunktet for tilstandene av tilblivelse, en desire om å ikke måtte gå noe sted, mestre noe, eller lære noe spesielt? Borgnon (2007, s. 271) skriver:

Å lære barna livsmestring i barnehagen er ikke så enkelt som det kan se ut som

Maybe walking is the function supporting the illusion that we are heading somewhere in life, but do we really walk ahead? Does everything develop for the better? What if we walk and walk and never get anywhere? When children walk, very often they do not walk with the purpose of getting ahead.

Lyst eller søken etter noe

Hva kan desire være i barnehagen? Min umiddelbare tanke i møte med begrepet desire, var at det handlet om en lyst, en søken og vilje etter noe, noe mer. Mens framskrivingen av denne teksten har foregått, har tankene om desire endret seg. Det er ikke sikkert den handler om higen etter noe mer, eller bedre, kanskje det kan handle om higen eller en drivkraft til andre eller nye tilblivelser (becomings)? Som Jackson og Mazzei (2012, s. 92) skriver, er ikke desire, ifølge Deleuze og Guattari, en karakteristikk, men en kraft som produserer noe. Når den kraften jeg ser i barna, møter begrepet tilblivelse (becoming) som jeg har valgt å ta i bruk her, har det gitt meg andre måter å se barn på i hendelser der jeg opplever at de er «et annet sted». Det jeg ser på som barnas desire, har produsert noe i meg, noen tanker om tilblivelser i barnehageverdenen.

– Er det greit å si «vi er bare mennesker» i jobben som barnehagelærer?

Behov for å definere

Av erfaring snakker ikke barnehagepersonalet (så ofte) om hendelsene som bilepisoden jeg beskrev innledningsvis, men jeg kan oppleve at vi som voksne tilsynelatende har behov for å definere det barn gjør som «noe» når vi skal sette ord på det, eller det vekker vår oppmerksomheten(?) Hvorfor må det være «noe»? Må vi sette ord på det? Må det kategoriseres, eller «forsvares» pedagogisk? Ja, vi må kanskje det? Kanskje fordi vi til stadighet må dokumentere det barna holder på med i barnehagen. I mange tilfeller er språk fattig, og det opplever jeg når det gjelder barns muligheter for tilblivelser i barnehagen.

Barn trenger avkobling

Barn, som voksne, kan ha behov for å være i disse mellomrommene som ikke kan defineres, denne drømmetilstanden eller avkoblingen fra alt som skjer rundt oss til enhver tid. De er kanskje i en tilstand som mennesker trenger i hverdagens mas og press om å hele tiden være på vei et sted, i utvikling eller måtte prestere noe.

– I Norge får barna være med å koste ute i barnehagen. I USA ville barnehagen bli saksøkt

Jeg møter meg selv i døren, fordi tankene mine i starten av teksten handlet om spørsmål jeg hadde rundt en spesiell måte å leke med biler på. Men jeg spør ikke lenger. Jeg undrer meg ikke over det. Jeg bare ser, og lar det være med det. Dersom alt skal defineres og verbaliseres, står vi, barnehagepersonalet, i fare for å bagatellisere barnas being-in-between. Og hvordan kan vi definere noe som kanskje ikke er mulig å definere, nettopp fordi det er imellom noe?

Litteratur

Borgnon, L. (2007) Conceptions of the self in early childhood: territorializing identities. Educational Philosophy and Theory, 39 (3): s. 264–274)

Grossberg, L. (1992). We gotta get out of this place: Popular conservatism and postmodern culture. London: Routledge.

Jackson, A. Y. og Mazzei, L.A. (2012) Thinking with desire. Thinking with theory in qualitative research. Viewing data across multiple perspectives. New York: Routledge. (s. 91-109)

Jackson, A. Y. og Mazzei, L.A. (2012) Why Deleuze. Thinking with theory in qualitative research. Viewing data across multiple perspectives. New York: Routledge. s. 85-90

MacLure, M. (2016). The refrain of the A-Grammatical child: Finding another language in/for qualitative research. Cultural Studies – Critical Methodologies. 16(2), s. 173-182