– Skal barn bli inkludert på en god måte i barnehagen, må systemet tilpasses barnet og ikke omvendt

– Kan du gi meg hudfargen? spør barnet når det tegner. Hva du velger å svare eller gjøre kan ha stor betydning Synet på og kunnskapen om barn, læring og pedagogikk er i stadig utvikling. Det gjelder også hvordan utdanningssystemet forholder seg til det økende mangfoldet vi ser i skoler og barnehager.

Dette mangfoldet inkluderer barn med særskilte behov, ulike etniske, kulturelle og religiøse tilhørigheter, kjønn og seksualitet, sosiale ulikheter og økonomiske forskjeller i bakgrunn og livsvilkår. Det stiller store krav til skoler og barnehager, fordi det samtidig er en utvikling med stadig større krav til opplæring for alle i det samme fellesskapet. Men hvordan skal vi forstå inkluderingsbegrepet?

Les også: – Kan du gi meg hudfargen? spør barnet når det tegner. Hva du velger å svare eller gjøre kan ha stor betydning

Mangfold, ikke segregering

Veien mot inkludering som begrep har en lang historie i Norge. Begrepet har sitt nåværende ståsted i rapporten Inkluderende fellesskap for barn og unge i skole og barnehage (2018) og meld. St. 6 (2019–2020) Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO.

Disse legger føringer for det videre arbeidet og signaliserer en stadig sterkere satsing på mangfold og fellesskap heller enn segregerte tilbud i skole og barnehage. Dokumenter og forskning på feltet er ikke entydige i hva inkluderende opplæring egentlig er, og hva det bør inneholde. Vi finner gjerne tre ulike retninger i litteraturen.

Les også: Flere er kritiske til et søkelys på høytidsfeiringer i flerkulturelt arbeid

Tre ulike retninger

Den ene retningen er vektlegging av barn med særskilte behov, hvor deres behov skal møtes og dekkes i den såkalte normalskolen som et alternativ til segregerte tilbud.

– Barn må ikke lære språket for å inkluderes, de må inkluderes for å lære språket

Det andre er inkluderende opplæring som et konsept rettet mot alle, men med spesiell vekt på utsatte grupper og deres behov. Den tredje er en retning hvor hovedvekten er på mangfoldet, og hvor utgangspunktet for pedagogikken og tilnærmingen er at målgruppen er mangfoldig, og at dette er en naturlig del av livet. Dermed må opplæringen legge dette til grunn. Det vil si at mangfold og tilrettelegging skal omhandle flere grupper, og i bunn og grunn handle om tilrettelegging for alle, ikke tilpasning for de få med utfordringer.

Det handler om å skape et fellesskap hvor mangfold er en ressurs, og hvor alle kan finne sin plass og oppleve læring, trivsel, utvikling og anerkjennelse. Det er dette tredje punktet som nå er ønsket mål for inkluderingen.

Fagartikkel: - Å henge opp flagg på FN-dagen og lage mat fra ulike land fører ikke nødvendigvis til likeverdig inkludering

Et naturlig mangfold

Med det tredje synet på inkludering ser vi ikke på inkludering som «det spesielle» som skal inn i «det normale». Denne retningen ser på inkludering som en kontinuerlig prosess hvor vi skaper et fellesskap for alle der mangfold betraktes som naturlig, og der vi dermed streber mot å unngå stigmatisering, annerledeshet og de læringsbarrierer det kan skape. Vi kan nå det målet ved å se på inkludering i et bredt perspektiv hvor systemet må tilpasses individene og ikke omvendt.

Det handler om å skape et fellesskap hvor mangfold er en ressurs.