Lærlinger igjennom nåløyet

Systuen i operaen er ikke helt som andre. Her må du selvsagt være fagperson til tåspissene og kunne lage tutuer til både store og små ballettdansere. Eller hva med en rosa justaucorps med pelskant og broderier, lik de smale frakkene som fine herrer spradet rundt i på 1700-tallet?

Du må også gjøre jobben skikkelig når det under «A Swan Lake» (Svanesjøen) er 5000 liter vann på scenen. Du kan ikke risikere at en av svanene går opp i limingen.

I naborommene finner vi maskør- og parykkavdelingen. Enten det er behov for afrosveis eller alveører, er det bare å legge inn bestilling.

Tar vare på fagene

Operaen i Oslo har tatt inn lærlinger i kostymesyerfaget siden 1990, og Lise Eckbo er en av dem som var med og laget utdanningen. Arbeidet startet i 1987, og den ble godkjent tre år senere.

– Vi ville ha inn nye, unge fagarbeidere som kunne være med på å ta vare på faget, sier Lise Eckbo, som har over 40 års erfaring fra Operaen og i dag er leder for herresystuen.

Da lærlingene kom inn, var det noe helt nytt.

– Vi ser at det har vært lærerikt for alle ansatte. Vi må være mer bevisst på hvordan vi gjør ting og hvorfor, tilføyer veteranen i faget.

Victoria har laget en herrefrakk fra 1700-tallet i grønne nyanser og dekorert med dusker og gull.

Victoria ble tipset om lærleplass i Operaen av ei venninne. Det var en stressende prosess, og jeg visste at det var mange flinke, men det var lov å håpe. Til slutt var jeg en av seks i finalen. Da jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått plassen, sto jeg under det blomstrende duetreet i Botanisk hage sammen med mamma. Tårene trillet og trillet.

Den andre lærlingplassen har Livinger Ferner Diesen sikret seg.

For å få lærlingplass fikk jeg råd om å ta svennebrev som frisør, for det er lurt å være kjent med hår hvis du skal bli parykkmaker.

Jeg hadde en kunde i frisørstolen da Per Ragnar ringte og sa at jeg hadde fått plassen. Da ble jeg så gira at jeg måtte ha en liten pause og skalv på hånda da jeg skulle klippe videre. Kunden ble så glad på mine vegne at hun begynte å gråte.

Livinger liker å modellere og har laget denne uttrykksfulle masken.

Avdelingen har i dag i underkant av 40 ansatte.

Det tas inn to lærlinger annethvert år, slik at de har mulighet for å avlegge svenneprøven før det kommer inn nye.

I 2021 var det over 60 søkere til de 2 lærlingplassene som kostymesyer.

– Hvorfor er faget så populært?

– Det er et pulserende liv her, og ikke to dager er like. Oppgavene er også veldig forskjellige. En dag skal du kanskje sy til en fantasifigur. Den neste skal det være et historisk antrekk, sier Elisabeth Nonstad. Hun er kjole- og draktsyer i bunnen og en av dem som har ansvar for lærlingene.

– Jeg drev tidligere en privat systue, men det er mer fargerikt i teaterlivet.

På systuen lages det kostymer til både ballett og opera, og det er mange kroppsfasonger å forholde seg til. Plaggene skal også være lette å gjøre om slik at de skal kunne brukes til nye oppsetninger.

– Hva er gode egenskaper å ha med seg for en lærling i tillegg til rent faglige ferdigheter?

– Du må være tålmodig og fleksibel, og ha evnen til å tenke kreativt, sier Elisabeth Nonstad.

– Og så må du være forberedt på at de kommer endringer hele tiden. Det er ofte hasteoppdrag, og du må rette deg etter hva designeren ønsker, tilføyer Lise Eckbo (bildet).

Da Yrke er på besøk, forberedes blant annet kostymene til «En midnattssolsdrøm», som skal fremføres ute på Operataket, uansett vær. Da må utstyret tåle vindkast og ei regnskur.

Tar vare på faget

På maskør- og parykkmakeravdelingen har de også veldig varierte dager. De er 14 ansatte, og oppgavene spenner fra å få stramme ballettfrisyrer på plass til å lage de mest uttrykksfulle maskene. Dette er et verneverdig fag, og utdanningen avsluttes med svenneprøven.

– Det er helt nødvendig å ha lærlinger, for det finnes ingen annen utdanning her i landet. Operaen er en stor, statlig institusjon, med mange ansatte. Det er vår plikt å ta vare på faget, og da må vi bidra og sørge for rekruttering. De små teatrene har større utfordringer med å få til dette, sier Per Ragnar Karlsen, som er leder for maskør- og parykkmakeravdelingen.

Også her tas det inn to nye lærlinger annethvert år, men det er ingen garanti for at de fortsetter å jobbe i Operaen eller ved andre teater. De siste årene har det vært en trend at halvdelen tar veien over til filmmarkedet, der det har vært et oppsving.

Lærlingene som blir tatt inn, nærmer seg ofte 30 år og har en solid bakgrunn. Mange er frisører i bunnen.

– Du må ha en genuin interesse for faget, være kreativ og ha formsans, sier Therese Roald, som har ansvar for lærlingene. Hun tok svennebrevet på Det norske teater i 2006, og jobbet før den tid blant annet for den populære TV-serien Hotel Cæsar.

I jobben som maskør og parykkmaker er det mye hårarbeid, som krever tålmodighet. Det er en bra egenskap å være utadvendt, for det er nye folk å forholde seg til hele tiden, og Roald presiserer at du må tåle å jobbe under tidspress.

– Livserfaring er en fordel, for du må for eksempel tåle å ha brukt 50 timer på en parykk og så oppleve at den blir forkastet. Parykken kan være fin, men regissøren kan mene den har feil uttrykk når hun får se den på scenen, sier Therese Roald.

Opera og ballett er to ulike kunstformer under samme tak, og dette fører også til at det er mye å lære.

– Den skal sitte stramt, så kunstnerne ikke må tenke på den mens de danser. Spennene må også festes veldig godt, så ingen sklir på dem på scenen. Dette er med på å skape trygghet, sier Therese Roald, som er vant til å være raus med gelé og hårspray.

Lærlingene får ofte begynne med å sminke og frisere ballettskolens unge dansere, som ikke skal være så gamle før de vet hvordan de vil ha det.

– Som maskør og parykkmaker må du vite at du er en brikke i et stort spill, og alle må skjønne rollen sin, sier leder Per Ragnar Karlsen.