KS må gi lærerne en utstrakt hånd

Dette er en kommentar, som gir uttrykk for skribentens synspunkter.

«Nå er det på tide å se framover», sa KS’ forhandlingssjef Tor Arne Gangsø etter at regjeringa i slutten av september varsla at lærerstreiken ville bli avblåst med tvungen lønnsnemnd. Vel vitende om at Rikslønnsnemnda i de fleste tilfeller støtter arbeidsgiver, var dette en løsning ledelsen i kommunenes arbeidsgiverorganisasjon hadde grunn til å se seg godt fornøyd med. Streiken hadde gjort solide innhogg i lærerorganisasjonenes streikekasser, mens kommuner og fylkeskommuner sparte flere hundretalls millioner kroner i lønnsutgifter.

Relasjonen mellom KS og lærerorganisasjonene, med Utdanningsforbundet som den desidert største, ser ut til å ha kjørt seg helt fast. Utdanningsforbundets argumenter om at lærerne over flere år har hatt en svakere lønnsutvikling enn de fleste andre arbeidstakergrupper, blir langt på vei avvist av arbeidsgiver. Forholdet mellom partene virker preget av dyp gjensidig mistro.

Taper penger på utsatt dato

Og det er i denne situasjonen KS kunne ha kommet lærerne i møte under behandlinga i Rikslønnsnemnda. KS kunne ha vært å åpne for å endre virkningstidspunktet, altså når lønnstilleggene skulle gjelde fra. Hvis det ikke hadde blitt streik, skulle de fleste tilleggene blitt gitt fra 1. juni. I behandlinga i Rikslønnsnemnda ba Utdanningsforbundet og de andre lærerorganisasjonene om at virkningstidspunktet likevel ble satt til denne datoen. Men KS stod hardt på kravet om at tilleggene skulle gjelde fra 27. september, den dagen lærerne tok opp igjen arbeidet etter streiken.

Og slik ble det. KS argumenterte med at de som streiker, må ta kostnadene. De faste medlemmene i nemnda, interessant nok også LO-nestleder Sissel Merete Skoghaug, ga arbeidsgiver medhold. På grunn av at virkningstidspunktet ble 27. september i stedet for 10. juni, får hver lærer i gjennomsnitt rundt 10 000 kroner mindre etterbetalt, ifølge nettavisa FriFagbevegelse.

«Kynisk maktmisbruk» er karakteristikken fra Utdanningsforbundets leder Steffen Handal. Lærernes frustrasjon mot arbeidsgiverorganisasjonen kommer også til uttrykk fra grunnplanet i organisasjonen. «De ber jo bare om en ny streik», sier Lisa Eidesen, tillitsvalgt og lærer ved Kvaløysletta ungdomsskole i Tromsø til Utdanningsnytt.

Ny sjanse i april

Kjennelsen i Rikslønnsnemnda satte punktum for fjorårets tariffoppgjør. Men allerede 20. april møtes KS og hovedorganisasjonen Unio til nye forhandlinger. Denne gangen gjelder det mellomoppgjøret, der det bare forhandles om lønn. Utgangspunktet er mildt sagt vanskelig.

Utdanningsforbundet viser til tall fra Teknisk beregningsutvalg, der det framgår at undervisningsansatte de siste fem årene har hatt svakere lønnsutvikling enn ansatte i andre kommunale stillinger, industrien, varehandelen og finanssektoren. Og den høyeste prisstigningen på 40 år gjør ikke situasjonen akkurat lettere. KS mener på sin side at lærerne ikke har kommet så dårlig ut i forhold til andre arbeidstakergrupper.

Vi ser stadig lærere som uttaler at de ikke føler seg verdsatt av arbeidsgiver. Mange av dem biter det i seg, trosser motivasjonsknekken og fortsetter å jobbe som før. Andre sier de er bevisst på å ikke ta på seg arbeidsoppgaver som ligger utenfor det de strengt tatt er nødt til å gjøre. Og et ikke ubetydelig antall søker seg bort fra læreryrket. Nå trenger lærerne å oppleve at KS gir dem en utstrakt hånd.

Isfront rammer oss alle

«KS og lærerorganisasjonene har gjensidig et betydelig ansvar framfor seg med å bygge tillit og skape gode og konstruktive forhandlingsrelasjoner», heter det i et av de skriftlige innleggene fra KS under Rikslønnsnemndas behandling. Første mulighet for KS til å bidra i så måte, er når partene igjen samles rundt forhandlingsbordet i april. Det er vanskelig å se for seg at KS kan komme særlig langt på den veien uten å legge fram tilbud som viser at arbeidsgiverne tar lærernes mindrelønnsutvikling på alvor.

Det vil være en ulykksalig situasjon om forhandlingene mellom lærerne og kommuneorganisasjonen ender med konflikt for tredje gang på rad. Kommuner sparer penger på disse streikene, og det kan sikkert komme godt med på magre budsjetter på kort sikt. Men befolkningen vil etter hvert spørre seg hvorfor kommunenes representanter ikke klarer å bygge en tillitsfull relasjon til landets lærere. I det lange løp er det hele samfunnet som taper på at det er permafrost mellom arbeidsgiverne og dem som skal gi neste generasjon kunnskaper og hjelpe dem å bli «gagns mennesker». Det kan koste oss alle dyrt.