Deler av arbeidsdagen ligger lærer Marit Lehn (51) på en madrass på et grupperom

– Madrassen har jeg fått av sjefen. Uten henne og mannen min hadde jeg ikke kunnet jobbe. Hun tilrettelegger på skolen, og han gjør alt hjemme, forteller 51-åringen.

Hun er for covid-19-veteran å regne. Da Norge stengte ned 12.mars 2020, var hun alt blitt smitta av ektemannen, som hadde vært på skireise med kompiser til Østerrike.

– Jeg ble ikke innlagt og var ikke svært syk, sier hun og byr på kaffe i de splitter nye lokalene til skolens avdeling for tilrettelagt opplæring. Skolen ligger i Ås kommune i Viken.

Her er hun lærer for ei gruppe på fire elever.

Skifareren som hadde tatt smitten med seg hjem, friskna til. Marit ble imidlertid ikke bra, selv om de klassiske symptomene, feber og hodepine, ga seg. Da sommerferien var over, og høsten kom, lurte hun på om hun hadde fått leddgikt.

– Jeg var konstant trøtt og hadde vondt i ledda, forteller hun.

Men diagnosen ble lang covid, og tilværelsen veksla mellom full jobb og sykefravær.

– På rehabilitering ved Catosenteret lærte jeg heldigvis å bruke verktøyet «energiøkonomisering», forteller hun.

Det betyr blant anna at hun lærte hva det betyr å hvile.

– Skrolle på telefonen er ikke å hvile. Ikke å lese bøker heller. Å hvile er å ikke gjøre noen ting. Det er ikke lett, for når jeg ligger, ligger jeg med nervene utapå kroppen. Jeg er blitt svært emosjonell av dette.

Les også: Barnehagelærerne Kelly og Marianne er fortsatt 100 prosent sykemeldt - over ett år etter at de ble korona-smittet

Må planlegge i detalj

I dag arbeider Marit femti prosent og er sjukmeldt resten. For å kunne energiøkonomisere seg fram til slik arbeidsinnsats har tilrettelegging av arbeidssituasjonen vært helt avgjørende. Særlig viktige tiltak er å legge opp timeplanen slik at den gir mulighet for hvile, og å sikre hvilerom.

Marit understreker sterkt både hvor viktig dette er, og hvor velvillig arbeidsgiver har vært.

– Men jeg må i tillegg for eksempel detaljplanlegge de minste ting. Ingenting kan få stjele unødvendig energi. Her på skolen er det ganske langt mellom kontorplassen min og undervisningsrommene. Jeg passer på å få med meg sakene fra kontoret ned til klasserommet før siste time, så jeg skal slippe en ekstra tur opp før jeg drar hjem, forteller hun.

Når hun ligger på madrassen i grupperommet, ligger hun med fotsålene opp mot døra, slik at ingen skal kunne brase inn uten motstand.

– Kan det oppstå situasjoner blant elevene som krever løsning der og da, uavhengig av om du trenger hvile eller ikke?

– Det har heldigvis gått greit. Jeg jobber med flinke assistenter som takler slike situasjoner godt. Bare én gang har jeg forlatt elevene spontant. Én gang i uka driver vi en kafé, der det gjerne blir litt ekstra ståk og røre. Der kjente jeg plutselig at nå må jeg bort. Gode kolleger muliggjorde retretten, og ledelsen er helt innforstått med at slikt kan skje.

Les også: Forsker: – Mange tusen barn og unge kommer til å få lang covid

– Er ikke den jeg er vant til å være

Prioriteringene i energiøkonomiseringa er tøffe. Datteras konfirmasjon, som mannen hadde stelt vakkert i stand, nøt hun. Etterpå fulgte tre dager i senga. Julaften deltok hun som vanlig, og så var jula slutt. De andre juledagene er helt borte.

– Situasjonen går på identiteten løs, sier Marit.

– Da jeg var helt utmatta etter en tur på to kilometer, konstaterte sønnen min at sjøl om jeg aldri har vært en atlet, kjente han meg ikke igjen. Det gjorde godt at helsepersonell sammenlikna meg med en overtrent toppidrettsutøver.

Å bygge seg opp, når en har vært så langt nede så lenge, det tar tid, forteller hun.

Les også: FHI: – Lærerne har hatt et forsvarlig arbeidsmiljø i pandemien

– Jeg er ikke den jeg er vant til å være og har ikke det livet jeg er vant til å ha. Det er skikkelig kjipt. Jeg har alltid lest mye, men nå klarer jeg ikke. Når teatrene har vært åpne, kjøper jeg fortsatt teaterbilletter, men ender med å gi dem bort.

Verst er likevel dialogene som er begynt i apparatet rundt henne, og særlig begrepet «søke om tretti prosent ufør», som nå stadig dukker opp.

– Hæ? Skal jeg søke uføretrygd lissom? spør hun, og innrømmer at det er vanskelig å skjønne at det er henne det snakkes om.

– Likevel har du valgt å være åpen. Hvorfor?

– Jeg kan ikke vente at folk skal ta hensyn til problema mine hvis de ikke veit at jeg har dem. Jeg har også fortalt om situasjonen til elevene mine. De har jo sine kognitive utfordringer. Hvis de skulle forstå at noe ikke var helt som det skulle, ville jeg unngå at eventuelle fantasier skulle bli verre enn virkeligheten.

– Hvordan ser du på framtida sjøl?

– Jeg håper det beste og forbereder meg på det verste, sier Marit Lehn.