Kan vi jage PISA-spøkelset?

Nedslående PISA-resultater har nok en gang utløst en opphetet debatt for eller imot elevenes læring i skolen. Det er synd. Disse resultatene burde heller vekke vår nysgjerrighet omkring hva elevene trenger for å lære. Og med det en ambisjon om å ta nye grep i så måte.

Man kan bli redd av mindre. Siden PISA-testene måler elevenes kunnskap på områder som OECD anser som viktige for å sikre nasjoners konkurransekraft i et globalt arbeidsmarked, handler det om noe så stort som nasjonens overlevelse på litt lengre sikt. Slik kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) tar til orde for, må det tas grep.

Ideen om å stramme grepet om elevenes læring i skolen er gammel, men skjøt ordentlig fart da landet sto overfor sitt første såkalte PISA-sjokk i år 2000. Da hadde Norge vært tilsluttet OECD i 18 år allerede, med tilhørende bestrebelser for å utvikle et kunnskapseffektivt utdanningssystem.

Forestillingen om å representere en av verdens beste skoler raknet altså fra den ene dagen til den andre, og med den påfølgende reformen Kunnskapsløftet skulle skolene forpliktes til å oppnå bedre læringsresultater gjennom klart definerte mål, systematisk testing og kontrollsystemer for måloppnåelse.

Så skulle man tro at PISA-resultatene ble bedre med årene, heller enn dårligere. Selv om det opplagt er flere årsaker til at elevene lærer mindre i skolen dag – det være seg innføring av digitale læremidler og koronapandemi – er det god grunn til å se nærmere på de valgte styringsprinsippene for skolen og om disse gir gode betingelser for læring, slik intensjonen har vært.

Prestasjonsorientert vs. læringsorientert målstruktur

Hvis vi går til forskningen innenfor det som betegnes som skolens målstruktur, finner vi noen svar. Her skilles det mellom en prestasjonsorientert og en læringsorientert målstruktur for utdanning, der begge viser til konkrete forhold ved læringsmiljøet som elevene oppholder seg i. Forhold som utgjør betingelser, gode eller dårlige, for deres læring.

I et prestasjonsorientert miljø mottar elevene signal om at det er resultatene som teller. Kunnskap kan måles på prøver eller tester og som kan sammenlignes elevene, kommunene eller landene imellom, slik tilfellet er med de OECD-initierte PISA-testene.

I et læringsorientert miljø vektlegges at læring skjer når elevene er aktive og samarbeider, og når de kan oppleve fremgang basert på egne forutsetninger og individuelle mål. Man ønsker videre at elevene skal forstå hva de strever med og at de skal være seg bevisst det de mestrer for videre læring. Det å kunne ta egne valg basert på egne behov, interesser og talent er også viktig. Dessuten skal elevene oppleve at det er trygt å ta utfordringer, gjøre feil, og be om hjelp når de trenger det.

Selv om elevene naturlig nok vil oppleve aspekter av begge disse miljøtypene på samme tid, viser forskningen at det er av stor betydning hvor hovedtyngden ligger.

Mens et læringsorientert miljø viser seg positivt for elevenes opplevelse av motivasjon for skolearbeid, tilhørighet og positive relasjoner med medelever og lærere, er et prestasjonsorientert miljø forbundet med lavere selvverd, nedstemthet, utmattelse, angst og psykosomatiske plager.

Dette er symptomer som i sin tur kan gripe om seg. For eksempel vil elever med lavt selvverd ha et behov for å beskytte seg selv i form av å devaluere skolens betydning, oppsøke andre som gjør det samme og utvise problematisk atferd.

I andre nasjonale undersøkelser som Ungdata og Elevundersøkelsen bekreftes disse tendensene. Flere elever opplever motivasjonssvikt, psykiske helseplager og mobbing. Mer vold, skulk og frafall er også en del av bildet. Da sier det seg selv at altfor mange elever ikke får utnyttet sine potensial for læring – eller andre potensial for den saks skyld.

Mer enn læring

Skolen er en arena for mer enn læring i fagene. Slik det slås fast i læreplanen er grunnopplæringen «en viktig del av en livslang danningsprosess som har enkeltmenneskets frihet, selvstendighet, ansvarlighet og medmenneskelighet som mål» (LK20).

Kontrasten til PISA-testene som svar på landets markedsverdi kunne ikke vært større, og selv om noen kanskje vil hevde at det må være plass til begge deler, så er det ikke nødvendigvis så enkelt.

I et prestasjonsorientert miljø vil nemlig elevene stadig rette oppmerksomheten mot egne prestasjoner og om disse er gode nok etter gitte standarder, eller i sammenligning med medelevene. Det følger med andre ord en egoorientering – «er jeg bra nok?» – med denne måltypen, heller enn en medmenneskelig orientering; «er jeg bra for andre?». Så er det kanskje ikke så rart at både elever og foreldre utviser en økende individualisme i skolen.

Lærernes tålegrense

Lytter vi til lærerne, forteller også de om en tålegrense. På den ene siden er det de som er pålagt ansvaret for at elevene presterer godt på PISA-testene. På den andre siden opplever de at slike målbare parametere på skolens tilstand hindrer dem i å gjøre det de mener blir best for elevene. Lærerkrisa sier sitt, det skal noe til å bevare trivsel og engasjement under slike forhold.

PISA-spøkelset er som andre spøkelser; usynlig, men setter sine spor likevel. Poenget er at vi vet mer enn nok til ikke å la oss skremme. Nå må det andre grep til.

*) Dette debattinnlegget ble opprinnelig publisert i Dagsavisen. 

– Stusser over at Ap har konkludert før høringen

– Elever underpresterer på PISA fordi det ikke får noen konsekvenser