Frykter forskjellene mellom lærerutdanningene skal bli for store

 – Lærerutdanningene vil få større handlingsrom til å fastsette innholdet i utdanningene selv. Da risikerer vi at det blir større forskjeller mellom utdanningene, sier Ida Næss Hjetland i sentralstyret i  Utdanningsforbundet (UDF).

Landsmøte i UDF er rett rundt hjørnet. En av sakene som skal opp er «Mer relevante lærerutdanninger».

Saken kom som et resultat av mye engasjement i organisasjonen på fylkesårsmøtene, forteller Hjetland.

– Vi må ha en samlende politikk innad i organisasjonen. Særlig når det er et område hvor mye skjer, sier hun. 

Med det henviser Hjetland til at dagens lærerutdanninger er gjennom stadige reformer og at mange aktører vil ha en finger med i spillet på hvordan de utvikles. UDF mener det derfor er ekstra viktig at noe står fast.

– Vi må sikre at vi har tydelige rammeplaner som legger grunnlaget for hva lærerutdanningene skal inneholde, sier Hjetland. 

Opp til den enkelte

I sommer ble det fastsatt endringer i forskrifter om rammeplaner for alle lærerutdanningene. Formålet er å forenkle rammeplanene. 

Et generelt trekk er at lærerutdanningsinstitusjonene får et større handlingsrom til å fastsette innhold selv. UDF mener det også innebærer en risiko.

– Rammeplanene er overordnet i dag, og det er viktig at universitetene og høyskolene har et handlingsrom. Når den enkelte institusjon har et for stort handlingsrom til å prioritere ulikt er det en risiko for at forskjellene kan bli for store, sier Hjetland. 

Hun understreker at UDF mener dagens rammeplan er tydelig, men at de er opptatt av å følge utviklingen. Som fagorganisasjon legger de særlig vekt på det profesjonsfaglige innholdet i utdanningene, som for eksempel praksisstudiet, veiledning, observasjon og fagdidaktikk.

– Vi må være årvåkne på endringer som kan redusere det felles profesjonsfaglige innholdet. Det må ikke bli så store forskjeller mellom lærerutdanningene at lærere ikke kan ansettes i alle barnehager og skoler i hele landet, sier Hjetland.

Med stramme budsjett må universiteter og høyskoler gjøre noen prioriteringer. UDF er bekymret for at de vil redusere de mest kostnadskrevende delene av lærerutdanningene, som gjerne er de profesjonsfaglige. Som eksempel trekker hun fram lærerstudentenes praksisopplæring. 

– Samarbeidet mellom utdanningene og praksisfeltet de skal ut i, er viktig. Veiledning i praksis og hvor god oppfølging man får underveis kan bli nedprioritert fordi det er kostbart. Det må ligge noen overordnede føringer for hva som er forventet, sier Hjetland. 

Delt syn

Siw Skrøvset er instituttleder for lærerutdanning og pedagogikk ved UiT Norges arktiske universitet. Hun har et delt syn på dagens rammeplan.

– På et vis fungerer den godt, men noen utfordringer kunne vært løst hvis den var enda mer overordnet, sier Skrøvset.

Hun trekker frem at de gjerne skulle gitt studentene på grunnskolelærerutdanningene mulighet til å bytte mellom 1-7. og 5-10. I deres tilfelle ønsker de også at de to kullene kunne hatt flere fag sammen, fordi klassene er små og det er dyrere med flere mindre fag. 

Samtidig er de opptatt av at rammeplanen ikke må bli for overordnet.

– Hvis enkelte ting ikke er sikret nok i rammeplanene og det blir kamp om økonomien, kan vi bli satt under press. Det er vi åpenbart bekymret for. Hvis det ikke står i rammeplanen at man skal ha så og så mange dager i praksis, risikerer man at det blir nedprioritert fordi det er dyrt, sier hun.

Krever fleksibilitet

Per Ludvik Kjendlie, Dekan og professor ved fakultetet for humaniora, idretts- og utdanningsvitenskap ved Universitetet i Sørøst- Norge er tydelig på at lærerutdanningene trenger en overordnet styring, men samtidig at noe må være opp til den enkelte institusjon.

– Det at vi har noen rammer rundt lærerutdanningene som sørger for kvalitet er viktig, også med tanke på studentmobilitet. Det skal være mulig for studenter å flytte mellom studiesteder, sier Kjendlie. 

Han påpeker også at det er viktig at alle som skal ansette lærere vet hva en lærerutdanning innebærer og hvilken kompetanse de har, sier Kjendlie.

På den andre siden tror han en for sterk detaljstyring av rammeplanene hindrer nyskaping.

– Mange utdanningsinstitusjoner har store fagmiljøer og opplever at man kan styre bedre selv. Det er ulike behov i de ulike regionene. Noen områder kan ha behov for lærere som kan dekke mange fag, mer som den tidligere allmennlæreren, mens muligheten for spesialisering i andre områder har gitt et løft. Dette krever en viss fleksibilitet i rammeplanene, sier han.

Nå håper Hjetland at å ta opp tema på UDF sitt landsmøte vil lede til gode diskusjoner, ny politikk og økt bevissthet. 

– UDF er opptatt av at organisasjonen skal delta i utviklingen av lærerutdanningene på de enkelte institusjonene. Det er lærerne som kan bidra med å gjøre utdanningen aktuell og relevant for yrkeslivet, sier hun.