Voksenopplæringens plass i Utdanningsforbundet
Debatt: Voksenopplæringen fortjener vedtektsendringer som sidestiller medlemsgruppen med ledermedlemmene.
Publisert
Med en knapp uke igjen til landsmøtet begynner tiden å renne ut for noen saker. Jeg frykter at for voksenopplæringens sin del blir det «just another møtebrick in the wall», der vi i beste fall får smurt litt fersk mørtel på voksenopplæringssteinen uten at muren blir noe annerledes enn i dag.
For å sikre voksenopplæringen (VO) den samme representasjon og avtrykk i organisasjonen som grupper det er naturlig å sammenligne seg med, som lederne, har fra en rekke fylkeslag sendt forslag til endringer av vedtekter. En formalisering av medlemsgruppens plass på organisasjonskartet vil være en varig og forpliktende beslutning som kan føre denne store medlemsgruppen ut av den skyggenes dal den i dag befinner seg i.
Alle forslag avvises
Forslaget som ble sendt til sentralstyret for at de skulle gjøre sin tilråding til landsmøtet, inneholder 13 ulike forslag til endring i ordlyd. Like mange ganger står det «avvises» i sakspapirene til landsmøtet. Voksenopplæringen har altså blitt møtt med en kald skulder fra sentralstyret på alle punkter. De fleste punktene dreier seg om en likestilling mellom ledermedlemmer og medlemmer i voksenopplæringen i alle ledd fra sentralstyret til lokallag, oppretting av eget kontaktforum og videreføring av nettverk.
Det er ingen gode grunner til at voksenopplæringen ikke skal
ha den samme organisatoriske integrering i Utdanningsforbundet som lederne.
Disse medlemsgruppene har mange likhetstrekk. Både lederne og voksenopplæringen
har medlemmer i kommunal, fylkeskommunal og privat sektor. Det er allsidige
grupper det her, som alle har det samme likeverdige behovet for en
kontaktperson i sentralstyret på fullt frikjøp og et medlemsråd som både kan
drøfte saker på innspill fra sentralstyret samt agere på egne vilkår, utvikle
politikk og identifisere sakskomplekser som er verdig en større oppmerksomhet i
organisasjonen. Det er ingen grunn til at VO skal være det svarte fåret i denne
sammenhengen.
Sentralstyrets argumenter for å holde voksenopplæringen i en
utvidet limbo-tilstand er faktisk ikke mulig å skjønne, derfor er det heller
ikke grunnlag for å tilslutte seg til konklusjonene. Sitat fra sentralstyrets
anbefaling om å sementere situasjonen slik den er i dag:
«(…) Det er særlig tre forhold som bygger opp under dette; For det første innebærer dagens nettverksmodell et samarbeid og en læringsarena på tvers av nivåer og medlemsgrupper som oppfattes som svært verdifull for å gi VO en plass på alle de aktuelle arenaene. Dette ville være vanskelig med andre varianter av formalisert organisering.
For det andre gir nettverksmodellen en fleksibilitet som ikke i samme grad er mulig med strengt formaliserte kontaktforum, råd eller utvalg.
Og for det tredje ser sentralstyret en fare for at voksenopplæringens plass i rådsstrukturen vil kunne svekkes hvis den flyttes fra de utvalgene, foraene og rådene der saksområdet i dag blir ivaretatt.»
Her har altså sentralstyret forskottert evalueringen av
nettverksmodellen, og konkludert med at den er bedre enn den modellen som andre
medlemsgrupper blir driftet etter. Om nettverksmodellen er så bra som noen her
har bestemt seg for at den er, så er det vel bare å legge ned det som er av
kontaktfora og kjøre nettverksmodellen over hele fjøla? Her fremstilles dagens
situasjon for VO som den beste av de mulige verdener, samtidig som
sentralstyret i neste utpust anbefaler at dagens modell må få virke «en tid til
før det blir aktuelt å vurdere eventuelt andre måter å organisere arbeidet på.»
Sentralstyret hevder at det er en styrke ved dagens nettverk at «rammene er mindre definerte enn rammene for formelle rådsorganer». Når rammene for arbeidet til et nettverk er vagt definert, er det også helt uforpliktende for organisasjonen å forholde seg til det som kommer ut av nettverkets arbeid.
Ensidig negativ holdning
Med denne ensidig negative holdningen til å ta
voksenopplæringen inn i den formaliserte rådsstrukturen, har vi en fagforening
som holder nesten 4000 av sine medlemmer utenfor formell
påvirkningsmulighet. Voksenopplæringsfeltet er for stort og mangfoldig til at
det kan holdes sammen av kamper lokalt, et uforpliktende nettverk på siden av
organisasjonen, og nødskrik fra enkeltlærere. Voksenopplæringen er for viktig
til at vi bare skal holde frem med å være støttemedlemmer for de andre
medlemsgruppene, uten å få gjennomslag for noen av enkeltsakene som rir oss i
hverdagen.
Det sentralstyret faktisk sier i sin innstilling til
landsmøtet, er at ballen skal sendes videre til neste sentralstyre, med
utgangspunkt i evalueringen av nettverket vi har hatt. Vel: evalueringen er
klar, og et lesekyndig menneske kverner gjennom den på under en time. Ingen
grunn til at voksenopplæringen skal få en svak start på neste periode. Voksenopplæringen
fortjener vedtektsendringer som sidestiller medlemsgruppen med ledermedlemmene
her og nå og helst i fjor. Om landsmøtet bestemmer seg for å følge
sentralstyrets tilråding blindt, er det lojalt mot avtroppende sentralstyre,
men ikke spesielt lojalt mot voksenopplæringens lærere og deres rett til være
mer enn et tall på Den Store Medlemslisten.
