Da Wigdis sluttet, trodde Lars Nehru Sand at verden aldri mer ville bli den samme

Elev Lars Nehru Sand (41)

• Vågsbygd videregående skole og Gimle videregående skole 1997–2000
• Mastergrad bestående av statsvitenskap, sammenlignende politikk og journalistikk fra 2001–2008
• Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Høgskolen i Oslo og Høgskolen i Bodø
• Politisk journalist i NRK og Aftenposten fra 2005–2013
•  Politisk kommentator i NRK siden 2014
• Sekretariatsleder for Stiftelsen for en kritisk og uavhengig presse (SKUP) 2007–2009
•  Leder av Røde Kors Ungdom 2002–2005

 Som hans første lærer i fire og et halvt år har Wigdis Røed satt sine spor hos den politiske kommentatoren i NRK. Hun er læreren han aldri glemmer og som han satte så stor pris på.

– På vei hjem etter den siste kosetimen med Wigdis snakket en klassekamerat og jeg om «at nå kan verden aldri mer bli den samme». Men så ble det kanskje den første store opplevelsen av at livet gikk videre likevel. Det var en fin erfaring det også, sier Sand.

Wigdis Røed har med seg brev som elevene sendte til henne i London, dit hun flyttet med sin familie. «Til frøken» og «Kjære Wigdis» begynner brevene fra Lars Nehru Sand i mars 1993 og i november 1994.

 Det var ikke vanskelig for Sand å peke ut sin favorittlærer gjennom tidene.

– Det handler jo om en sterk følelse av at hun var den aller første læreren. For meg var Wigdis også den første voksenpersonen utenfor hjemmet som spilte en stor rolle i hverdagen min, og som hadde masse kunnskap om alle mulige ting her i verden.

Favorittlærer Wigdis Røed (79)

• Arendal gymnas 1960-1963
• Lærerskolen i Kristiansand 1964-1966
• Lærer på Trones skole i Sandnes 1966-1969
• Lærer ved Vågsbygd skole i Kristiansand 1969-2011

Med avbrudd:

• Sjømannskirken i Houston, Texas 1975-1977
• Den norske skolen i Kobe, Japan 1983-1986
• Sjømannskirken i London 1992-1995

– Jeg har heller ikke hatt noen annen lærer i så mange år. Hun skapte en genuin trygghet samtidig som hun hadde en mild autoritet, sier Sand.

Læreren spilte også en stor rolle da foreldrene hans skilte seg da han gikk i 3. klasse. 

– Hun var en veldig trygg person der og da. Jeg følte meg sett, tatt på alvor og forstått.

– Det var en vanskelig tid for deg, minnes læreren, som så hva som foregikk hos niåringen.

– Jeg kan huske en gang du var skikkelig frustrert over å skulle skrive dikt. Det ble et trist dikt fra en melankolsk gutt i den perioden, forteller Røed.

Skolen ble spennende og trygg

En ting var omsorgen, men det aller viktigste for Lars Nehru Sand var at skolen var både et spennende og trygt sted å være.

– Jeg husker spesielt da vi begynte med O-fag (orienteringsfag, red.anm.) i 4. klasse. Wigdis gjorde at dette ble et «se verden i sammenheng-fag». Hun hadde selv bodd i Japan og Texas og hadde opplevd verden der ute også. Det var stas å gå på skolen. Dette var før Kahoot, så du må ha lagt opp timene slik at det ble gøy. Hele måten din å være på gjorde det utbytterikt å være på skolen, sier Sand.

Røed husker godt engasjementet i timene i O-fag. 

– Jeg husker at dere skulle sette dere inn i de forskjellige politiske partiene før vi arrangerte et skolevalg. Jeg så at du likte det! sier hun. 

– Jeg tror det var kombinasjonen samfunnsfag og det at jeg likte å skrive, som gjorde at jeg allerede i 4.–5. klasse begynte å tenke på det å bli journalist, konstaterer Sand.

I det første brevet skriver 5.-klassingen blant annet: «Kjære Wigdis. Tusen takk for brevet du sendte til oss, det var hyggelig. I vinterferien var jeg stort sett hjemme, unntagen onsdag, for da var jeg på Fædrelandsvennen og så på hvordan man lager en avis, for jeg vil bli journalist når jeg blir stor».

Opptatt av å skape relasjoner 

Wigdis Røed forteller hva hun la vekt på i sin lærergjerning:

–Jeg var opptatt av at de skulle føle seg trygge, bli sett og like å gå på skolen. 

– Hva gjorde du for å få til dette?

– Jeg begynte blant annet tidlig med å la dem holde foredrag. På 2. trinn holdt elevene to foredrag hver gjennom året. Vi fant sammen noe de kunne snakke om. Det handlet om å lære å stå på egne bein og vise seg frem. 

– Jeg husker at vi gjorde det, hvordan jeg spent og litt nervøs stod der foran klassen og skulle snakke om hamsterne mine, som døde så fort, sier Sand og ler hjertelig.

– Det å vise seg frem gir en trygghet. Jeg var nok veldig bevisst på oppdraget om å skape trygghet innenfra, og at miljøet rundt elevene skulle være trygt, sier Røed.

Lars Nehru Sand fremhever det unike klassemiljøet Wigdis skapte:

– Jeg opplevde meg aldri annerledes selv om jeg var den eneste med mørk hudfarge. Wigdis bidro til å skape et klassemiljø, slik at alle følte ansvar for hverandre.

– Det å skape relasjoner mellom barna har stor betydning for hvordan læringsmiljøet blir, sier Røed.

Lærer Wigdis var også opptatt av at foreldrene skulle bli kjent med de 19 elevene i klassen.

– Jeg var opptatt av at om foreldrene ble kjent med hverandres barn på barneskolen, ville det skape et viktig fellesskap rundt barna når de skulle videre på ungdomsskolen og kanskje havne litt på vidvanke. Det kunne være at foreldre deltok på skoleavslutninger med å kle seg ut. Og vi hadde også et opplegg der foreldre kom og fortalte om yrkene sine i klassen. Det ga input fra flere enn læreren, pluss at vi på denne måten visste mer om hverandre.

– Når tenker du på lærer Wigdis i dag?

– Jeg har en sønn som snart skal begynne på skolen. Vi leker ofte i skolegården han skal gå i nå. Da tenker jeg på at nesten fem år, som vi hadde Wigdis, er en stor del av oppveksten. Det er en veldig sårbar tid i mange menneskers liv, sier Lars Nehru Sand.

I klasserommet til Elrid var det trygt å mene, minnes VGs Hanne Skartveit

Brenna om sin favorittlærer: – Anne Grete utstrålte trygghet i øyehøyde