Skolen må føre an – ikke TikTok

Problematikk rundt angst, depresjoner, spiseforstyrrelser, selvmordstanker og selvskading har for lengst etablert seg som vanlig innhold blant såkalte influensere. Den manglende åpenheten rundt temaer som dette har lenge vært en barriere som måtte brytes. Heldigvis er det langt færre tabuer rundt psykiske plager i dag, og barn og unge oppfordres til å snakke med noen og ikke stå i krevende følelser alene.

Men når barrieren for åpenhet endelig har blir brutt, hvilken kompetanse må barn og unge ha for bedre å kunne håndtere motgang, tap og forandring? Hvordan skal de håndtere alle de følelsene de endelig kan snakke mer åpent om?

TikTok-trender er for mange barn og unge den informasjonskilden de har om diagnoser som angst og ADHD. Det er mye positivt å si om trendene og intensjonene bak mange av disse videoene. Flere barn og unge hadde imidlertid klart å filtrere ut hva som er riktig og treffende i videoene og hva som ikke er det, hvis de hadde hatt en grunnleggende kompetanse om og et bevisst forhold til sin egen psykisk helse.

Det handler om å forstå biologien og prosessene i hjernen, kunne identifisere og reflektere over egne følelser, og ikke minst hva som er «normalt» vondt og vanskelig og hva man trenger hjelp med.

Les også: Skolen kan påvirke elevers psykiske helse både positivt og negativt

Hvis influensere og sosiale medier står for barns første møte med psykisk helse og refleksjon rundt egne følelser, kan mange havne på avveie, føle stress og unødvendig oppsøke hjelp for hverdagslige forhold. De kan tro de har en diagnose når alt de føler er helt vanlig. Et annet stort problem med delingskulturen er mangelen på historier om det som faktisk hjelper. Så lenge fokuset på psykisk helse bare er å dele at man har det vondt, vil vi ikke komme videre.

Hvor skal de unge lære?

Det er rart at voksne ikke har løftet det som egentlig har vært en lang bølge med verdifull informasjon om hvordan mange barn og unge har det i dag. Så – hvor skal de unge lære? Hvem har ansvaret?

Skolen må tørre å ta psykisk helse på alvor. På ekte.

Skolen er den ene arenaen der vi har alle barn og unge samlet. I skolen kan vi skape det psykososiale miljøet der barn og unge kan få muligheten til å forstå forbindelsene mellom hvordan de føler og handler, og til å se sin psykiske helse i lys av livet de har levd og utfordringene de har møtt. Her kan de også lære om hvilke mestringsstrategier som hjelper når de har det vanskelig, og når de bør oppsøke hjelp.

Vi står midt oppe i en fagfornyelse med økt satsning på temaer innen psykisk helse på tvers av fag. Stilt overfor det krevende ansvaret for barn og unges psykiske helse, er jeg redd mange lærere bare vil formidle rundt det, men ikke nødvendigvis stå bedre rustet til å møte elever som strever på støttende måter.

Det er derfor ikke tilstrekkelig å innføre livsmestring som et tema det skal undervises i. Lærere må rustes til hvordan de best kan være en støtte i de vanskelige møtene med barnas komplekse og krevende følelser. De må utdannes i hvordan de kan forvalte dette ansvaret og tilegne seg gode teknikker i anerkjennende kommunikasjon. Det må også legges til rette for at lærerne får tid til å bli kjent med barna og støtte dem mer i deres liv, både faglig, sosialt og emosjonelt.

Livsmestring skal ikke læres bort. Det skal vises, synes, og ja, også deles.